Norge

Faren skal ha utsatt datteren for overgrep gjennom mange år. Hun vil ikke anmelde, og politiet gjør ikke noe. Nå reagerer venninnen: Skal han gå fri?

Venninne av overgrepsoffer reagerer sterkt på at politiet ikke vil etterforske en alvorlig incest- og overgrepssak på eget initiativ – og at ingen i hjelpeapparatet anmelder.

Illustrasjonsfoto. Kvinnen i 20-årene, «Ida», har fortalt en rekke hjelpeinstanser og venner om at hun er blitt voldtatt og misbrukt av sin egen far så lenge hun kan huske. Er det greit at han ikke blir anmeldt? Foto: ChameleonsEye / Shutterstock

  • Lene Skogstrøm
    Lene Skogstrøm
    Journalist

I flere år har hun fått høre om venninnens tunge hemmelighet: Betroelsen om at hun har vært utsatt for voldtekt og overgrep fra far gjennom hele barndommen. Det skal ha pågått så langt tilbake hun kan huske, og langt opp i ung, voksen alder. Venninnen beskriver «Idas» historie i en kronikk i Aftenposten.

Dilemmaet er dette: «Ida» greier ikke anmelde faren eller forklare seg til politiet om overgrepene. Hun har henvendt seg til mange hjelpeinstanser. De kjenner hennes historie, hun får behandling i psykisk helsevern og har fått voldsalarm av politiet. Men hverken politi eller helsepersonell har gått videre med saken.

– Hun blir helt fra seg ved tanken på at faren kan bli anmeldt. Jeg tok kontakt med politiet for å spørre hva de anbefalte noen i min situasjon å gjøre. De gjorde det klart at det var offeret selv som burde anmelde, og at hun måtte bekrefte historien for at de skulle gå videre med en sak dersom andre anmeldte, forteller venninnen.

– Strider mot rettssikkerheten

I kronikken skriver hun: «Er det «case closed» for AS Norge hvis «Ida» ikke anmelder? Jeg synes dette er et altfor stort ansvar å legge på et offer.»

Venninnen spør om det er slik vi skal behandle folk som forgriper seg på barn, og reiser spørsmålet: Hva hvis han forgriper seg på andre barn i dag?

«Hvis målet er å løfte barns rettssikkerhet, å føre en rettferdig politikk der folk som forgriper seg mot barn blir straffet, hvis målet rett og slett er rettferdighet – da kan vi ikke si at løsningene er at ofrene skal dele – og anmelde», skriver hun, og refererer til Kripos-kampanjen «Ikke alle hemmeligheter skal holdes» , som ble lansert i fjor høst.

Laila Søndrol leder Seksjon for seksuallovbrudd ved Kripos. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Kripos: Ikke anmeld hvis fornærmede ikke vil

– Hvis ikke fornærmede i en overgrepssak ønsker å anmelde saken selv og «bidra til sakens opplysning», som det heter, kommer politiet dessverre sjelden noen vei.

Det sier de to Kripos-lederne Laila Søndrol og Ann Kristin Grosberghaugen, som henholdsvis leder seksjon for seksuallovbrudd og voldtektseksjonen.

De bekrefter at venninnen til kvinnen i 20-årene har oppfattet situasjonen rett: Deres råd er ikke å anmelde saken uten at kvinnen selv ønsker det.

– Vi anbefaler at alle overgrepssaker anmeldes og helst så fort som mulig. Men hvis vedkommende er traumatisert og har en dårlig helsetilstand, kan det være riktig å vente til hun føler seg sterk nok, sier Søndrol. – Derfor er det viktig at støtteapparatet rundt kvinnen er på plass.

Hun fortsetter: – Vi vet at det er en stor påkjenning å anmelde voldtekt. Det kan ta lang tid før etterforskningen er ferdig og saken kommer opp for retten. Ofte blir saken henlagt fordi bevisene ikke holder. I en sak som denne, der gjerningsmannen er nær slektning, er det enda vanskeligere fordi mange ikke ønsker å ødelegge tillitsforholdet.

  • Rettssikkerheten er dårlig for voldtektsofre, skrev A-magasinet for to år siden.

Ann Kristin Grosberghaugen, leder for voldtektseksjonen ved Kripos. Foto: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

– Står oftest ord mot ord

Grosberghaugen sier hun har etterforsket saker der incestovergrep har pågått helt fra barndom og opp i voksen alder og der offeret ikke har ønsket å anmelde eller avgi forklaring.

– Noen ganger er flere søsken inne i bildet, og hvis én anmelder, blir det lettere for andre forklare seg, sier hun.

De påpeker at bevisbildet i overgrepssaker er komplisert, og det ofte står ord mot ord mellom offer og gjerningsmann.

– Politiet kan selv gå til anmeldelse. Men det skal mye til å avhøre en mistenkt i en overgrepssak uten at offeret vil bidra, sier Grosberghaugen

– I sedelighetssaker er det som regel ikke andre vitner.

Begge understreker at kravene til bevis er, og fortsatt bør være, strenge i slike saker. Politiet skal være overbevist ut over enhver rimelig tvil, og i tillegg overbevist om at bevisene vil holde i en rettssak før det tas ut tiltale.

De oppfordrer folk som har mistanke om at det foregår overgrep til å tipse politiet anonymt.

Riksadvokaten gir støtte til Kripos´ vurderinger:

– Det holder ikke for tiltale eller domfellelse at flere andre personer kan vitne om hva de er blitt fortalt. Hvis dette er alt politiet kan forvente å få ut av en etterforsking, kan det tale for å la være å iverksette den, skriver statsadvokat Birgitte Istad i en epost.

Advokat og psykolog: – Manipulerende overgripere

Grethe Nordhelle er advokat, psykolog og ekspert på manipulerende voldsutøvere. I sin praksis har hun mange klienter med lignende erfaringer som «Ida», og hun understreker at mange overgripere er sterkt manipulerende.

Hun synes innlegget til venninnen er sterkt, og forstår godt det vanskelige dilemmaet hun beskriver.

Nordhelles klare råd til venninnen er: Ikke finn på å svikte «Ida» ved å gå på bak ryggen hennes og anmelde faren, men hjelp henne å bygge livet sitt videre. Kanskje vil hun etter hvert se klarere hvem faren er og greie å frigjøre seg fra hans makt og innflytelse.

Advokat og psykolog Grethe Nordhelle mener politiet bør starte etterforskning i denne saken – politiet selv mener nei. Foto: Privat

– Politiet har en klar jobb å gjøre: starte etterforskning

Derimot mener Nordhelle at politiet har en klar jobb å gjøre i denne saken, nemlig å starte etterforskning av hensyn til allmennheten fordi anklagene dreier seg om alvorlige, straffbare forhold. Også med tanke på andre ofre som kan være involvert, både familiemedlemmer og utenforstående.

Hvis politiet tar ut offentlig påtale, vil det ikke være «Idas» ansvar at det reises straffesak mot faren, sier hun.

– Politiet skal ikke som rutine si at de ikke vil starte etterforskning hvis volds- og overgrepsofferet selv ikke vil anmelde saken eller la seg avhøre. I denne saken er det åpenbart mange fra hjelpeapparatet involvert. Først når disse er avhørt, kan politiet gjøre seg opp en mening om fagpersonenes forklaringer sammen med andre bevis kan holde for å få ham dømt, påpeker hun.

– Fem troverdige vitner bør være nok

Hun mener det slett ikke er umulig: – Fem støttespillere i retten – fagpersoner og venninner – som bekrefter historien hennes uavhengig av hverandre bør være nok.

Nordhelle forutsetter at «Ida» forteller sannheten i vitneboksen hvis hun blir tvunget til å vitne mot faren.

Venninnen beskriver «Idas» far i kronikken som manipulerende. Nordhelle har sett mange manipulatorer i retten, og mener de altfor ofte blir trodd av psykologisk sakkyndige og dommere.

– Om faren blir domfelt, avhenger dessverre mye av hvor høy sosial intelligens han har, hvor god manipulator han er og hva slags figur han gjør i retten, sier hun.

Hun sier det vil bli tungt for «Ida» mens rettsprosessen står på.

– Men dette kan også være en befrielse for henne på sikt, slik at hun kommer videre i prosessen og i livet sitt.

Psykiater Marianne Mjaaland sier «Idas» beste mulighet i livet er selv å bli aktør – og la fortid være fortid. Foto: Tor Stenersen

Psykiater: – Venninnen må tåle ubehaget

Psykiater Marianne Mjaaland kom nylig ut med boken Tvang og tvil. En innsideberetning fra psykiatrien. Her skriver hun om dilemmaer behandlere kommer opp i ved tilsvarende tilfeller som «Idas». Hun forteller at incest og misbruk som pågår fra barndom og videre opp i voksen alder ikke er så sjeldent som man kanskje tror.

– Jeg kjenner til saker der behandlere har brutt taushetsplikt i lignende forhold mot pasientens ønske, både overfor pårørende og politi. Jeg har aldri opplevd at dette har vært til det gode for pasienten, sier Mjaaland.

Hun presiserer at det gjelder helt andre regler for barn: Der har helsepersonell opplysningsplikt dersom man mistenker mishandling eller alvorlig omsorgssvikt.

– Også i saker der helsepersonell har intervenert med pasientens eksplisitte samtykke, eller der pasienten selv har anmeldt saken, har det endt med henleggelse pga. bevisets stilling, eller frifinnelse. Pasienten har uansett måttet betale en høy pris ved å bli hengende fast i sin ulykke.

I motsetning til Nordhelle mener Mjaaland at alle slike rettsprosesser blir en retraumatisering der vonde minner bringes til overflaten.

– Alt psykologisk tilhelingsarbeid blir satt på vent eller satt alvorlig tilbake, mener hun.

– Hennes eget valg

Mjaaland påpeker at hun forstår det er svært provoserende for venninnen å se på at overgrep fra faren fortsetter. – Det er vondt for venninnen som har skrevet denne kronikken å tåle ubehaget dette vekker, og det utfordrer vår rettsfølelse, sier hun.

– Men «Ida» er voksen. Til syvende og sist er det hennes valg. Venninnen må ta ansvar for egne grenser. Det ville etter min mening være helt rimelig å spørre: «Hvorfor forteller du meg dette, hvis du ikke ønsker at jeg skal gjøre noe med det? Du må jo forstå at dette opprører meg.»

Kanskje kan dette mobilisere «Ida» egen vilje til handling. Ellers må venninnen selv vurdere hvor mye ubehag hun tåler – og klargjøre det for Ida.

Mjaaland understreker at «Ida» må få hjelp til å beskytte seg mest mulig mot pågående og fremtidige overgrep. Men hennes beste mulighet i livet er selv å bli aktør – la fortid være fortid, la hevn og «rettferdighet» fare.

– Bare «Ida» vet om det for henne kan være verdt å la overgrepene fortsette – med den tilknytningen hun har til far. Og de valgene bør de som står henne nær, akseptere – og sette seg selv og sine egne følelsesmessige reaksjoner til side.

Beste strategi: «Hard kjærlighet»

– Men hvis hun er psykisk syk klarer hun vel ikke å ta de valgene selv?

– Det er bare de aller mest alvorlige psykiske lidelsene som juridisk sett kan rettferdiggjøre at prinsippet om råderett over eget liv og egen vilje fravikes. I Psykisk helsevernloven gjelder det eksempelvis bare psykoselidelser hvor det samtidig er fare for eget liv eller andres. Det er sjelden følgetilstander etter overgrep er i denne kategorien, sier Mjaaland.

– Det beste man kan gjøre for sine medmennesker – kanskje særlig for dem som av ulike grunner er blitt låst i en identitet som «psykisk syk» – er bare å være der, og vise vennlig oppmuntring – mens man arbeider hardt med å kontrollere sin egen hjelpetrang. I rusomsorgen kalles det «hard kjærlighet». Det kan med fordel praktiseres også på andre områder i livet.

Les mer om

  1. Voldtekt
  2. Overgrep
  3. Etterforskning
  4. Kripos
  5. Incest

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Økt pågang hos voldtektssenter etter #metoo

  2. KRONIKK

    Her er min venninne Idas hemmelighet. Hvem skal fortelle den videre?

  3. NORGE

    Bergenspoliti utga seg for å være overgripere – fem barn reddet på Filippinene

  4. A-MAGASINET

    Norske menn kjøper nettovergrep fra fattige land. Prisen for et barn: 15 dollar

  5. NORGE

    Seksuell omgang og voldtekt av barn: Bare et fåtall av anmeldelsene ender i tiltale eller siktelse

  6. NORGE

    Politiet har avdekket 151 overgrepssaker i Tysfjord