Krevende kulturarv

• Myndighetene legger ikke til rette for at privatpersoner skal klare de økonomiske konsekvensene det innebærer å eie et fredet hus, mener Elin Mathisen.

Hvordan skal vi få neste generasjon interessert i å overta og ivareta kulturarven? spør Elin Mathisen på presteenkesetet Sjo.

Hovedbygningen er fredet, og som eier av fredede hus har man et lovfestet ansvar å forvalte og vedlikeholde i tråd med antikvariske myndigheter. Og det er ingen spøk.

Sjo ligger på Granavollen i Gran kommune på Hadeland og har de legendariske Søsterkirkene som nærmeste nabo. Rett utenfor døren går den gamle kongeveien og pilegrimsleden til Nidaros, og kulturlandskapet bretter seg ut i alle himmelretninger.

Stedet er et gammelt presteenkesete fra 1795, og det hviler mye spennende historie i dette sjarmerende huset. Et presteenkesete er nettopp det navnet tilsier; et hjem for prestefruer som har mistet sin mann. Det gjorde at enkene kunne opprettholde sin sosiale status.

Det var prost Krogh som på 1790-tallet bygget Sjo for private midler. Til gården hørte det med 600 dekar dyrket mark, noe som gjorde at prostinnen levde bra da hun ble enke. I 1810 kjøpte prost Wilhelm Cornish Lassen gården, og familien bodde her i to generasjoner fremover. I 1867 døde prostinne Lassen, og stedet ble leid ut i en periode, bl.a. som kapellanbolig.

Det har også vært kolonialbutikk, skomakerverksted og brevhus/poståpneri på Sjo.

Vinjerommet

Fra 1867 ble gården benyttet som bolig for kapellan Anthon Chr. Bang.

Dikteren Aasmund Olavsson Vinje var venn av Bang og bodde her på sin bryllupsreise i 1869. Året etter var dikteren igjen på besøk på gården. Han kom da fra Rikshospitalet og var meget syk.

Etter to dager døde han i et rom i husets annen etasje. Da båren skulle fraktes ned, viste det seg at trappen var for bratt til at man kunne bære den kjente dikteren ut på en verdig måte. Man skar derfor ut et stort hull i gulvet som man senket kisten ned gjennom.

Spor etter dette sees den dag i dag, og rommet der dikteren døde heter Vinjerommet. Bang, som senere ble biskop i Oslo, var for øvrig den som holdt signingstalen for Kong Haakon i Trondheim i 1906. En del av de møblene Bang hadde mens han bodde på Sjo står fremdeles på hans kontor i annen etasje.

Kostbart vedlikehold

I 1923 ble huset fredet, og da Elin Mathisens foreldre, Mosse og Stein Mathisen kjøpte gården i 1944, var den i en elendig forfatning.

— Mye av indre bekledningen var dekket av papplater, aviser og tapetrester. I annen etasje var det hundrevis av stifter – antagelig etter skomakervirksomhet. Det så helt forferdelig ut. En av naboene gratulerte med kjøpet, og bemerket: «De har kjøpt mye dyr og dårlig ved nå, Mathisen!»

— Heldigvis hadde far et stort malermesterfirma og dermed fagkunnskap om riktig restaurering, forteller Elin. Huset er satt opp i tømmer og har en grunnflate på 170 kvadratmeter. Da Stein Mathisen begynte å restaurere, var de rappete veggene en stor utfordring.

Tømmeret innvendig var fliset opp med øks og påført puss som besto av en blanding av leire, sand og linfiber før de ble overmalt og dekorert. Men som kjent beveger tømmerhus seg, så veggene hadde sprukket flere steder. I et fredet hus er det ikke bare å tilkalle en håndverker for å utbedre skaden. Det må utføres av en konservator og er utrolig kostbart.

Stort ansvar

— Som eiere av Sjo har vi et forvaltningsansvar, men myndighetene legger ikke til rette for at privatpersoner skal klare de økonomiske konsekvensene det innebærer å eie et fredet hus. Min mann og jeg har nettopp påkostet 200.000 kroner bare for å tette sprekker i veggene i tre stuer, og det koster 20-30.000 å restaurere en ytterdør her i huset.

Oppstår det skade i tømmerveggen, kan vi ikke skifte ut hele stokker, kun felle inn de ødelagte feltene. Og da taket måtte repareres, fikk vi kun tillatelse til å skifte ut deler av det. Vi får på ingen måte nok økonomisk hjelp til å forvalte vårt ansvar, og det føles tungt. Det føles som om vi blir straffet, ikke hjulpet. Det var med nød og neppe vi i sin tid fikk lov til å legge inn strøm og toalett i huset. Det sier seg selv at neste generasjon blir betenkt over å arve slike steder, sukker Elin.

Hun og mannen Ragnar Torbergsen har åpnet dørene for offentligheten og driver aktiv kulturformidling. I Vinjerommet holder de foredrag om Aasmund Olavsson Vinje, og det er en spesiell opplevelse å sitte i dikterens dødsværelse og bli fortalt om hans omflakkende liv og banebrytende arbeid for det nynorske språk.

Pilegrimssenter

Presteenkesetet Sjo og Søsterkirkene ligger på Granavollen. Dette er et historisk og nasjonalt verdifullt kulturlandskap i Gran kommune på Hadeland. Stedet er nå utnevnt som et regionalt pilegrimssenter, og pilegrimsleden til Nidaros går forbi her. I sommer er det ventet pilegrimer fra flere land hit opp, og sammen med Søsterkirkene planlegges det konserter, utstillinger, foredrag og omvisninger.

På Granavollen ligger også andre historiske bygninger som middelalderbygget Steinhuset og det over 300 år gamle Granavolden Gjæstgiveri. Det er lagt flere planer for utvikling av Granavollen rundt temaene historie, kunst, landskap og kirkelig virksomhet.