Norge

Krig fra skyfri himmel

Millioner av menneskeliv gikk tapt i den fire år lange krigen.

For 100 år siden i dag serverte statsminister Gunnar Knudsen en uttalelse i trontaledebatten som virker latterlig i ettertid. Men den gang mente mange det samme som ham.

  • Gunnar Kagge
    Gunnar Kagge
    Journalist

1. februar 1914 var trontaledebatten totalt dominert av venstreregjeringens ønske om sosiale reformer og Høyres insistering på at det lille man kunne bruke av statens penger, måtte gå til forsvaret. Like i forveien falt den svenske regjeringen etter en lignende debatt.

Det var for å roe ned høyremennene at statsministeren sa:

— Jeg kan ikke se, og regjeringen ser ikke, og jeg tror vel, jeg tør sige ogsaa paa venstrepartiets vegne, at vi ser ikke forholdene slik, at vi skal ofre alt paa forsvarsvæsenet. Hvad er der paafærde? Det skulde være interessant at vite. For tiden er da forholdet det, at den politiske himmel, verdenspolitisk set, er skyfri i en grad, som ikke har været tilfældet paa mange aar.

Så føyde han til at forsvarsbudsjettet tross alt økte.

I debatten benyttet et par høyrefolk anledningen til å raljere over statsministerens skyfrie himmel.

Den senere utenriksministeren Christian Michelet angrep Knudsen:

— Han saa op paa den politiske himmel og se «solen skinner jo»; der er ikke en eneste skyflek at se, bare den blaa himmel. Og statsministeren knakket paa det politiske barometer; det viser paa klart, pent veir, rigtig et veir for smaa nationer at gaa ut og sole sig i og hengi sig til sociale reformer.

Gunnar Knudsen var en aktiv seiler og kunne lese værtegn til sjøs. Utenrikspolitisk var ikke værmeldingen hans like bra.

Men det var først og fremst i ettertid at Knudsens metafor fikk sitt latterlige skjær. Da krigen brøt ut, var det åpenbart at Knudsens værmelding ikke holdt. Aftenposten og andre borgerlige aviser gravde frem sitatet gang på gang gjennom krigsårene.Da kunne de overse alle andre som tenkte i samme baner som Knudsen vinteren 1914.

Et halvt år før Knudsen kikket opp på himmelen, så redaksjonen i The Economist inn i krystallkulen og la vekt på: «the expression of tendencies which are slowly but surely making war between the civilised communities of the world an impossibility».

Muligens var finanstidsskriftet påvirket av forfatteren Norman Angel. I 1910 ga han ut bestselgeren The Great Illusion , hvor han viste at en europeisk krig var blitt umulig.

Den økonomiske arbeidsfordelingen i Europa gjorde alle landene gjensidig avhengige av hverandre. Også denne analysen viste seg å være svak. Men Angels tanker om krig og fred var allikevel dype nok til at han fikk Nobels fredspris i 1933.

Endelig fred å få?

Knudsens, Angels og The Economists optimisme ble delt av mange.

I årene før og etter århundreskiftet hadde verden gått fra krise til krise. Særlig britene og tyskerne viklet seg inn i et våpenkappløp som minnet om opprustningen under den kalde krigen.

Men på begynnelsen av 1900-tallet var det konkurranse om flest og størst slagskip, ikke raketter.

Alt tydet på at den lange perioden med nesten-fred i Europa, som ble innledet med fredsforhandlingene etter Napoleonskrigene, var i ferd med å sprekke. Forhandlingene i Wien munnet ut i en internasjonal maktbalanse. Med få unntak lot stormaktene være å krige mot hverandre i Europa, og som regel delte de kolonirikene gjennom forhandlinger.

Det osmanske riket, med hovedstad i Konstantinopel (Istanbul), var i ferd med å gå i oppløsning. De andre stormaktene så muligheten for nytt land på Balkan, i Midtøsten og i Nord-Afrika. Samtidig var keiseren i Wien åpenbart svekket.

Les også:

Les også

Hvem har «skylden» for første verdenskrig?

Farlige fredsallianser

Stormaktene inngikk allianser på kryss og tvers. Den herskende tankegangen i generalstabene var at teknologien gjorde at kriger kom til å bli korte og effektive. Den som slo først og hardt, ville vinne. Det gjaldt å ha avtaler som sikret allierte om det ble nødvendig.

Både generaler og politikere mente at en krig kunne være bra for nasjonen generelt og ungdommen spesielt. Unge slappfisker var for opptatt av sigaretter og det gode liv. De kunne ha godt av et disiplinerende felttog.

Keiser Wilhelm av Tyskland ba kong Albert av det nøytrale Belgia om krigshjelp.

Tyskernes keiser Wilhelm var som regel innblandet når noen snakket om krig. Han var en diplomatisk katastrofe, som ikke kunne se et klaver uten å trampe i det. I november 1913 møtte han Belgias nye kong Albert. Wilhelm fortalte kongen i det nøytrale landet at krig var uunngåelig, og ba ham om hjelp mot britene og franskmennene.Stakkars Albert skal ha blitt så sjokkert at han satte på seg hjelmen sin bak frem da han forlot møtet.

Krig blir umulig

I 1913 mente optimistene at krigsfaren var i ferd med å gli over. Stormaktenes fredsavtaler og enkeltstående uttalelser fra både den uforutsigbare Wilhelm og hans fettere George V i London og Nicholas II i St. Petersburg tydet på at herskerne ønsket fred.

I mai 1913 møttes familien i Berlin for å feire at Wilhelms datter giftet seg med en britisk slektning. Diplomatisk gikk det over all forventning. Det var tydelig at Europas ledere faktisk kunne velge fred.

Verdenshandelen er allerede nevnt, den gjorde at landene var blitt gjensidig avhengige av hverandre. Analytikere mente også at særlig de mest autoritære regimene, som Russland og Tyskland, ikke ville tåle krigens ofre. Krig ville utløse arbeideropprør og i verste fall revolusjon.

I ettertid vet vi at den siste analysen viste seg å være god. Men landene tålte fire år med krig og ubåtblokade. En annen ting er at verdenshandelen brøt fullstendig sammen, og ikke kom opp på samme nivå før 70 år senere.

Knudsens store tabbe

Gunnar Knudsen var statsminister i et land som ble selvstendig knapt ni år i forveien. Norges utenrikspolitiske førsteprioritet var å sikre handelsavtaler. Forøvrig var landet nøytralt og la vekt på å synes så lite som mulig i utenrikspolitikken.

Derfor er det ikke rart at Knudsen ønsket seg godvær, og påstanden hans bar preg av håpet om at det ikke skulle skye til over Europa.

Men han mente at Norges situasjon var styrket de siste årene. Stormaktene så ut til å ville respektere Norges nøytralitet om det ble krig i Europa. Det kunne riktignok kreve noen økte utgifter til et forsvar som skulle vokte nøytraliteten.

Men det viktigste for statsministeren var at økte utgifter først og fremst burde gå til skole og omsorg, som ville gjøre Norge til et bedre land å bo i.

Det er vanskeligere å forklare at han ikke leste de utenrikspolitiske værtegnene i juli 1914. Statsministeren var på seiltur da russerne mobiliserte og Østerrike-Ungarn brøt forhandlingene med Serbia.

Han kom ikke tilbake til Hovedstaden før sent på kvelden 2. august. Da var Europa i krig. I hans fravær mobiliserte resten av regjeringen nøytralitetsvernet. Drøyt fire år etter var 35 millioner unge menn drept eller skadet.

Les også

  1. Krigshelten som ble landssviker

  2. Haakon truet med å abdisere

  3. 100 år med gatescener på lerret