Norge

Erik Solheim stiller spørsmål ved Lysbakkens karakter

«Jeg hadde arbeidet tett sammen med Audun for å få ham valgt til partileder. Jeg hadde gjort mer enn noen annen for å redde ham. Jeg kjempet for hans ære til min siste dag som statsråd», skriver Erik Solheim i sin nye bok. Foto: Carl Martin Nordby (arkivbilde)

Noe av det første Lysbakken gjorde som ny SV-leder i fjor var å vrake Erik Solheim som statsråd. Det falt ikke i god jord hos Solheim.

  • Robert Gjerde
    Journalist
  1. mars i fjor skulle Lysbakken presentere SVs nye regjeringsmannskap og markere en ny start for SV under han ledelse – rett etter at han måtte gå av som barne— og likestillingsminister på grunn av inhabilitet.

I stedet måtte Lysbakken bruke hele dagen til å snakke om Erik Solheim, som rettet knallhard kritikk mot Lysbakken fordi Lysbakken hadde vraket Solheim som statsråd

I dag – ett år etter at Solheim måtte gå av som utviklings- og miljøvernminister – fortsetter Solheim sitt nådeløse oppgjør med den nye SV-lederen. Det gjør han i sin nyeste memoarbok «Politikk er å ville» – en tittel han for øvrig har «stjålet» fra Olof Palmes memoarbok, utgitt i 1986 – som kommer ut i dag.

Solheim forteller at han ble svært overrasket da den nye SV-lederen kom på hans kontor i Utenriksdepartementet i mars i fjor og fortalte ham at han var ferdig som statsråd.

Les mer om Solheims bok:

Les også

Solheim etterlyser visjonær Stoltenberg

**Solheim kaster også terning over landets politiske kommentatorer:

Se terningkastene her**

Ba Solheim om støtte

Solheim avslører i boken at Lysbakken – under striden med Heikki Holmås om å etterfølge Kristin Halvorsen som SV-leder – flere ganger hadde bedt Solheim gå ut offentlig med støtte til ham som partilederkandidat. Til slutt gjorde Solheim det, i et intervju i Aftenposten 18. oktober 2010. Da sa Solheim at Lysbakken var den mest talentfulle politikeren i Norge i sin generasjon.

I boken skriver Solheim om hvordan han hadde stått på for å få Lysbakken som ny SV-leder.

«Jeg hadde arbeidet tett sammen med Audun for å få ham valgt til partileder. Jeg hadde gjort mer enn noen annen for å redde ham. Jeg kjempet for hans ære til min siste dag som statsråd», skriver Solheim.

Les også

Stoltenberg har byttet alle statsrådene sine siden 2005

Solheim mener at politikk for ham alltid har handlet om lojalitet, og nevner at Carl I. Hagen har sagt at man ikke kan ha venner i politikken, og at den eneste han kunne stole på var kona Eli. «Jeg har alltid ment at det var feil. At man kan stole på folk også i politikken, at man kan ha venner. Jeg har bestemt meg for at jeg skal fortsette å stole på mennesker også etter dette. Men jeg må kanskje bli bedre til å vurdere om folk har karakter».

Solheim karakteriserer også Lysbakkens uttalelse på Oslo SVs årsmøte i 2012 om en mer aggressiv norsk holdning mot USA som «studentpolitikk».

«Når Audun Lysbakken tok til orde for at Norge bør tilstrebe større distanse til USA, er det studentpolitikk», skriver Solheim, som mener Norge er tjent med et tettest mulig forhold til USA.

Men han retter i samme åndedrag kritikk mot Høyres Ine Marie Eriksen Søreide, som lover «tøffere språkbruk mot Russland» med Høyre i regjering:

«Det er ikke i norsk interesse å være tøffest mulig i trynet. Hvis vi mener alvor med at vi trenger en global klimaavtale, et gjennombrudd for verdenshandelen, rask fattigdomsbekjempelse i Afrika og fred i verdens uroområder, er det i norsk interesse å ha et tett forhold til alle de viktigste landene, men i visshet om hva vi selv står for».

— Sikkert dumt

Solheim fikk mye kritikk for at han gikk så hardt ut mot Lysbakken i mars i fjor. Slik kommenterer han det i boken:

«Det var sikkert dumt. Det var brudd på all etikette i norsk politikk og vakte sinne blant sentrale SV-ere og fra et par politiske kommentatorer. Til gjengjeld fikk jeg massiv støtte fra nær og fjern». Han trekker frem statsministeren og daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre:

«Jens sa til meg at han var overrasket over SVs nye regjeringskabal, og Jonas sa til mediene at dette neppe styrket Regjeringen».

Solheim skriver at lederen for FNs miljøorganisasjon UNEP sa at «partipolitikk er en kreftsvulst, og at partiledelsen åpenbart ikke hadde tenkt på hva dette førte til av negative konsekvenser for internasjonal miljøpolitikk».

— Ikke falt meg inn

Solheim ledet SV fra 1987 til 1997. Han hadde et enormt nettverk internasjonalt på miljø- og utviklingssiden. Han var internasjonalt en svært respektert politiker da han ble tvunget til å gå av i fjor. Han har fortsatt problemer med å forstå at han måtte trekke seg.

«At jeg skulle bli sparket uten noe forvarsel og uten at noen mente at jeg hadde gjort en dårlig jobb hadde rett og slett ikke falt meg inn. Det hender at skilsmisser ender med forsoning. Hvorvidt det er mulig i dette tilfellet vil bare fremtiden vise», skriver Solheim.

Han lar sin sønn Aksel oppsummere det hele:

Les også

Solheims sønn: - Pappa, du er sparka

«Du har sparken, pappa. Du har gjort en god jobb. Men det er de som bestemmer».Solheim forteller også om hvordan han 3. mars 2012, en uke før SVs ekstraordinære landsmøte for å velge ny partileder, fikk en sms fra Kristin Halvorsen. Det var krise, sto det i sms-en. Hadde Solheim tid til en prat?

Krisen besto i noe som ennå ikke var offentlig kjent: At Lysbakken måtte trekke seg som barne— og likestillingsminister som følge av at den interne gjennomgangen i departementet hadde avdekket at Lysbakken var inhabil overfor en organisasjon som hadde fått penger.

Solheim partileder?

Halvorsen startet «praten» med å spørre Solheim om han var klar til å bli partileder .

«Det var nok halvt i spøk, men avspeilte at situasjonen var desperat», skriver Solheim.

Halvorsen foreslo overfor Solheim at Holmås kunne bli partileder, og så kunne eventuelt Lysbakken velges i 2013, hvis han var blitt mer «spiselig» da. Solheim avviste dette kategorisk. Han mente ingen leder kunne sitte på oppsigelse. Dessuten mente han at Holmås ikke hadde de riktige kvalifikasjonene.

«Han er en sympatisk person, lett å like, engasjert, god til å håndtere enkeltsaker og flink med mennesker. Men han har en tendens til å være enig med siste taler, og greide ikke å skille de store og små spørsmålene i politikken. En partileder må ha overblikk og følge en strategi, og jeg var utrygg på om Heikki ville klare det», skriver Solheim.

Solheim mente at Lysbakken ikke burde gå av som statsråd, men heller ri av stormen. Det hele endte imidlertid med at han gikk av, én uke før han ble valgt som ny leder på det ekstraordinære landsmøtet.

«Audun var sunket ned i den dypeste form for politisk kvikksand. Kristin og jeg trakk ham opp igjen. Uten vår støtte ville hans politiske karrière grunnstøtt der og da. Uken frem til landsmøtet var preget av mye negativ omtale av Auduns avgang, men da landsmøtet kom ble han likevel valgt til leder med overveldende flertall.»

Sinne mot departementet

Solheim skriver også om at flere statsråder – deriblant Aps Trond Giske og Anniken Huitfeldt – rettet flengende kritikk mot Finansdepartementet og Statsministerens kontor fordi de hadde rådet Lysbakken til å beklage overfor Stortinget at bevilgningsreglementet ikke var fulgt da Jenteforsvaret – et underbruk av Sosialistisk Ungdom – ble tildelt penger av Lysbakkens departement.

Les også

«Vår avhengighet av USA er veldig gammeldags»

Giske, Huitfeldt og flere mente Lysbakken kun hadde fulgt en praksis som hadde vært benyttet av flere regjeringer, også Bondevik II-regjeringen, og at Lysbakken kun burde ha beklaget en vurderingssvikt.Beklagelsen overfor Stortinget om at bevilgningsreglementet ikke ble fulgt skapte et voldsomt rabalder, og førte trolig til at det ble opprettet en egen kontrollsak i Stortinget, mener Solheim.

Les også

  1. Holmås, Solhjell og Thorkildsen inn i Regjeringen

  2. Solheims karakterdrap

  3. – Om jeg synes synd på Solheim? Nei.