Norge

Skjebnedag også for taperne

  • Hagtvet Bernt
  1. mai var ikke en frigjøringens dag for alle nordmenn. For de omkring 92.000 som ble efterforsket, mistenkt for landssvik, betydde dagen innledningen til oppgjørets epoke. Først i 1957 ble det satt en praktisk sluttstrek for denne lange bitre og motsetningsfylte prosess. Da slapp de fire siste landssvikdømte ut efter å ha sonet sin straff.

INGEN kunne 8. mai riktig overskue omfanget av rettsoppgjøret. I Erstatningsdirektoratets kortarkiv står 56.651 nordmenn oppført som medlemmer av Nasjonal Samling. Men med over 92.000 saker efterforsket, innebærer det at rundt 750.000 husstander ble trukket inn, eller hver syvende eller åttende familie. I en befolkning på rundt 3 millioner er det mange. Svært mange.

Av de 92.000 saker som ble gjenstand for efterforskning, ble en stor del henlagt. Antallet straffede ble derfor langt lavere. Omtrent 46.000 personer ble ilagt straff, enten ved dom eller ved å vedta forelegg. Av de straffede fikk 18.000 frihetsstraff, alene eller sammen med bot og rettighetstap. Omkring 1000 av straffene var betingede dommer. Litt under 30.000 slapp med bot og rettighetstap eller en av delene. I ytterligere vel 5000 tilfeller fant påtalemyndigheten at forgåelsen var såpass bagatellmessig, eller det forelå såpass klare formildende omstendigheter, at påtaleunnlatelse var mest naturlig. De fleste tilfellene gjaldt passivt medlemskap i NS. Omtrent 1500 ble frifunnet ved dom.

25 henrettet Et par andre tall bidrar til å kaste lys over oppgjørets omfang og dybde: Av dommene for de 18.000 som fikk frihetsstraff var 4500 på over 3 år, og omtrent 600 på over 8 år. 72 fikk livstid, men vesentlige lempninger ble innført ved en lov av 9. juni 1948. 30 fikk dødsstraff, fire ble benådet og en erklært sinnssyk. 25 fant døden foran eksekusjonspelotongene — Quisling og noen av hans ministre, resten torturister.

I sin bok Det vanskelige oppgjøret opererer Johs. Andenæs med et langt høyere antall dommer (98.694) . Årsaken til at tallet på dommer ligger mer enn dobbelt så høyt som tallet på personer som ble domfelt, er at en og samme person kunne bli straffet for flere straffbare forhold (NS-medlemskap, angiveri og fronttjeneste er nærliggende eksempler) . Tre år efter frigjøringen var fangetallet fremdeles henimot 4000. Efter ytterligere tre år var det sunket til rundt 150.

Oppgjøret forberedes

Da frigjøringsdagen opprant, måtte det stå klart for alle som hadde samarbeidet med tyskerne at et oppgjør måtte komme. Men i hvilken form og hvor omfattende?

Både Londonregjeringen og Hjemmefrontens organer var opptatt av forberedelsene til oppgjøret. Johs. Andenæs har gitt en inngående skildring av dette arbeidet, som da London og Oslo i skikkelse av Sven Arntzen, Jens Chr. Hauge, Terje Wold og rikspolitisjef Aulie møttes på et bortgjemt sted i Värmland høsten 1943, for å drøfte ulike utkast for å bringe det rettslige grunnlaget for oppgjøret i orden. Det var første gang London og Oslo kunne drøfte oppgjøret som foresto på en direkte måte. Hjemmefrontens utvalg "møttes i dekningsleiligheter, alt som ble skrevet ned måtte oppbevares i hemmelige rom under gulv, i vegger og kjøkkenbenker, og gjemmes på de forunderligste steder på kroppen når en gikk til og fra møtene" , fortalte Sven Arntzen senere, riksadvokat de første årene efter krigen.

"Tap av almen tillit"

Ved en provisorisk anordning av 3. oktober 1941 hadde regjeringen innført adgang til å anvende dødsstraff også for sivile forræderihandlinger. Anordningen bestemte at dødsstraff kunne anvendes i de tilfelle hvor det for forbrytelser mot straffelovens kap. 8 og 9 kunne idømmes fengsel på livstid. En anordning av 22. januar 1942 rettet seg uttrykkelig mot medlemskap i NS eller annen organisasjon som ydet fienden bistand. Anordningen innførte den tidligere ukjente type straff, "tap av almen tillit" , og som tilleggsstraff bøter på inntil en million kroner (en grense som senere ble opphevet) .

Denne anordning ble avløst av en ny anordning av 15. desember 1944, den senere landssvikanordning, og den 4. mai 1945 supplert med en særskilt anordning om straff for utenlandske krigsforbrytere. Mens anordningene fra de første krigsår var forberedt av regjeringen i London, var anordningene fra 1944 og 1945 først og fremst Hjemmefrontens verk. Problemet var bare å få NS-medlemmene i tale om de rettslige forføyninger som med dette var forberedt. Radiosendingene fra London var naturligvis særdeles klare på dette punkt. NS-medlemmene hadde fått beholde sine radioer, men med forbud mot å lytte på allierte sendinger. Likevel var det nok mange som lyttet og dermed fikk kjennskap til disse forberedelsene. Efter invasjonen i Frankrike viste det seg at hevnen over kollaboratørene hurtig kunne utvikle seg til lynjustis som raskt ble til rene private oppgjør. Derfor ble det så viktig å planlegge det norske rettsoppgjøret på forhånd, og gjøre NS-medlemmene oppmerksom på hva som var i vente.

Ingen som ikke har vært voksen i den umiddelbare efterkrigstid - og vel egentlig få av dem også - kan riktig overskue hva som skjuler seg av menneskelig lidelse og ydmykelse bak rettsoppgjørets kalde tall. For et lite og tett samfunn som det norske lå påkjenningen på bristepunktet. For ved siden av det rettslige oppgjør fulgte det uformelle: utestengningen fra gamle vennskap, isolasjonen i naboskap og på arbeidsplass, beslagleggelsen av eiendom som jo ofte medførte flytting og opprevne bånd. Spør nordmenn i mange lokalsamfunn i dag - de kan nok identifisere hvem som var NS i bygda. De er ikke lenger ute i kulden, men alle vet hvem de var. De er ofte vandrende påminnelser om en historie som aldri riktig blir leget før krigsgenerasjonen selv er historie.

Særlig bitre - og med dype psykologiske islett - ble oppgjørene med kvinner som hadde vanket med tyske soldater. Mellom 8000 og 9000 norske kvinner fikk barn med tyske fedre. Pressen var svært opptatt av spørsmålet om hva som skulle skje med dem. Overlege Johan Scharffenberg var blant dem som mente at barna burde sendes hjem til Tyskland, kanskje mest av frykt for den skjebne som ventet dem i et ikke for tolerant lokalsamfunn. I sine memoarer slår imidlertid Einar Gerhardsen fast at det gikk bedre med disse "tyskerbarna" enn det var grunn til å frykte. "For mitt vedkommende har jeg ikke en eneste gang hørt noen si om et barn, en ungdom eller et voksent menneske at vedkommende har en tysk far fra krigstiden" , skriver han. Barna ble som andre nordmenn - hva få ville ha gjettet i maidagene i 1945.

Politiske skillelinjer kunne skjære igjennom familier. 7000 nordmenn ble frontkjempere, 1000 falt. En sønn med Shetlands-Larsen til de norske styrkene i England, en annen på Leningradavsnittet - det er nok en del av slike historier.

De tidligere NS-medlemmene nølte ikke med å organisere seg mot det de oppfattet som et rettsovergrep. Den 14. og 15. oktober 1949 møttes ca. 80 personer i Oslo og dannet "Forbundet for Sosial Oppreisning" . Formålet var, som det het, "å gå inn i et fellesarbeide til fremme av de forskjellige oppgaver som har til hensikt å få gjennomført en revisjon av rettsoppgjøret, gjenreising av medlemmenes sociale og økonomiske posisjon og dermed forbundne problemer" . Året 1949 var neppe tilfeldig. Det året var de fleste oppgjør over, og hverdagen var vendt tilbake efter den første efterkrigstidens ønske om straff for NS-medlemmene.

Georg Øvsthus har gjennomført en undersøkelse av dette forbundet. Han slår fast at det ikke er mulig å spore noen linje fra Nasjonal Samlings lederkretser under okkupasjonen til forbundet, selv om enkelte høyere partifolk sluttet seg til. Til forbundet kom folk som hadde vært medlem av NS så tidlig som i 30-årene, og deres innsats i partiet varierte sterkt: i styret satt en som hadde vært lagpropagandaleder (og ordfører i sin kommune) , en annen kretsbondefører (og medlem av styret for Norges Bondesamband) , en tredje fylkingsfører i Arbeidstjenesten. Forbundet hadde regelmessig kontakt med sine medlemmer gjennom avisen Folk og Land, som begynte å utkomme efter noen andre mislykkede avisprosjekter høsten 1952. Opplaget skal på det høyeste ha vært oppe i 6000-7000.

Ikke forræderi, men politikk?

En spenning lar seg spore allerede tidlig i dette miljøet, mellom tidligere medlemmer av NS som først og fremst var ute efter en gjenopptagelse av rettsoppgjøret ut fra juridiske og historiske argumenter, og en annen som ønsket et forum for en videreføring av partiets politiske syn. Utover i femtiårene gjøres det nokså vaklende forsøk på partidannelser. Særlig rettet forbundet sitt skyts mot begrepet "landssviker" . Den dag idag er dette Forbundets sentrale oppgave: å få forståelse for NS-medlemmenes motiver for sine handlinger, en anstendiggjørelse av den fortolkning av situasjonen i 1940 som bestemte deres valg - en æresoppreisning.

For medlemmene av Forbundet vil krigstiden aldri ta slutt. Deres hovedpunkt er at de ikke hadde visst at Norge var i krig med Tyskland, at deres virksomhet derfor ikke kan karakteriseres som forræderi, men vanlig politisk aktivitet drevet under forutsetning av at norske stridskrefter hadde overgitt seg i juni 1940. Folk og Land eksisterer den dag i dag, og formidler et sterkt inntrykk av bitterhet - og efterrasjonalisering. Alle forsøk på å "tappe" NSmedlemmenes politiske selvbilde bekrefter dette inntrykket. Som ledd i det bredt anlagte NSprosjektet i Bergen, gjennomførte Stein Ugelvik Larsen i 1972-73 en undersøkelse av NS-medlemmenes begrunnelser for å gå inn i partiet. Svarene gir inntrykk av ønsket om å gi sine beveggrunner et mest mulig aktverdig preg. Av 483 spurte sier den tallmessig største gruppen, 82, at de gikk inn for å "hindre tysk dominans i den norske forvaltning".

Rettsoppgjøret i europeisk lys

Foran frigjøringsmarkeringen er det grunn til å minne om at Norge bare var en del - og en nokså liten del - av en europeisk virkelighet. Helt siden de første NS-medlemmer ble arrestert - det samlede antall arrestasjoner efter frigjøringen er oppgitt til 28.750 - har debatten bølget om rettsoppgjørets rettslige grunnlag og gjennomføring. Dette må ikke få oss til å glemme Norges gode omdømme i europeisk perspektiv.

Det foreligger et underlig paradoks her. Sammenligner vi med Frankrike, er det lett å fastslå at tallet på utenomrettslige henrettelser var langt større der enn hos oss. La Resistance henrettet mer enn 4500 kollaboratører efter kapitulasjonen i 1944. (Endel historikere opererer med tall på slike henrettelser på mellom 13.000 og 20.000. ) I Norge hadde både regjeringen og Hjemmefronten sendt ut paroler for å unngå selvtekt. Til tross for opphisselsen og hevnbehovet ble landet spart for "de lange knivers natt" , som så mange hadde spådd. Et unntak var trakasseriene av tyskerjentene, men antallet arresterte var 1. juli 1945 sunket til ca. 14 000. Ved årsskiftet 1945-46 lå det under 8000, og senere gikk det jevnt nedover.

Det formelle rettsoppgjøret som fulgte i Frankrike, omfattet 124.750 personer. Av dem ble 767 henrettet og over 38.000 dømt til fengsel av ulik lengde. I forhold til Frankrikes folketall er dette lave tall, når vi minner om at 92.000 ble efterforsket i Norge, og av dem fikk 18.000 frihetsstraff. I Norge ble konfliktene kanalisert gjennom rettsapparatet i større omfang enn i Frankrike, og oppgjøret omfattet forholdsvis langt flere.

Man kan spekulere på årsaken, men noe av grunnen kan kanskje ligge i Norges størrelse. Her til lands er vi nødt til å leve med hverandre. Vi møter våre uvenner igjen på krysningspunkter senere i livet, for vi er ikke så mange, og oversiktligheten er stor. Dette skaper sosial kontroll - og behov for en smule orden i måten vi ordner våre mellomværender på. Men i det store Frankrike med sine langt dypere politiske konflikter med røtter til revolusjonen, der gjorde man enten kort prosess eller lot okkupasjonen være historie uten å la oppgjøret anta juridiske former i et særlig stort omfang.

Danmark og Nederland

Bildet er mer uklart om vi vender oss til Danmark og Nederland. I Nederland, med et folketall på det tredobbelte av Norges, ble det arrestert mellom 120.000 og 150.000. Høsten 1945 satt 96.000 fanger inne. Arrestasjonene hadde med andre ord et adskillig større omfang i Nederland enn i Norge, folketallet tatt i betraktning. I august 1946 var det ennå 51.000 fanger i Nederland, ifølge Johs. Andenæs, mens det i Norge lå på mellom 5000 og 6000. I Danmark ble 13.000 dømt til frihetsstraff (mot 18.000 her). I Danmark ble ikke partimedlemskap gjort straffbart, og de 28.000 som i Norge fikk bot og / eller rettighetstap, har ikke noe motstykke i Danmark. Derimot ble det idømt flere dødsstraffer i Danmark (78 mot 30 i Norge) , hvorav 46 ble fullbyrdet (25 hos oss). I Nederland ble 48.000 idømt frihetsstraffer, 215 fikk dødsdom, men Andenæs mener å ha dekning for å si at bare 30 ble eksekvert.

I forhold til folkemengden kan man si at omfanget av oppgjøret var omtrent det samme som hos oss. Derimot førte mishandling i fangeleirer i Nederland til 31 dødsfall blant arresterte kollaboratører. Norge hadde større kontroll med den smertefulle prosess det er å straffe landsmenn for forræderi, men i europeisk perspektiv var vi også kommet relativt lett ut av den katastrofe som krigen var. Også det er et moment vi bør minnes akkurat i disse dager.

  1. Les også

    Festung Norwegen: Kamp eller kapitulasjon?

  2. Les også

    Siste dag på Grini

  3. Les også

    Frigjøringssymbol i knickers og selbustrømper

  4. Les også

    Det Tredje Rikes fall

  5. Les også

    Hans Majestet har den glede...

  6. Les også

    Den lille mann og krigsheltene

  7. Les også

    Hånens skarpe skudd

  8. Les også

    Førstemann hjem med fly

  9. Les også

    Spennende fredsdager for Regjeringen

  10. Les også

    Malurt i gledens beger

  11. Les også

    Kan det skje igjen?

  12. Les også

    Dyp respekt for Sovjets kamp

  13. Les også

    47 radioagenter i 45

  14. Les også

    Livsfarlig hemmelig tjeneste

  15. Les også

    Gutta fra skauen

  16. Les også

    Betagende hjemkomst til land i fred

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. NORGE

    Utredning foreslår tiltak som kan kutte utslipp tilsvarende 40 millioner tonn CO2 over ti år

  2. NORGE

    Statsministeren uten svar på Waras framtid i regjering

  3. NORGE

    – Follobanen er et prosjekt uten styring og kontroll

  4. NORGE

    Odvar Nordlis liv i bilder

  5. NORGE

    Etter 22. juli ønsket AUF-lederen å rive hele bygget. I dag er han glad for at det ikke ble gjort.

  6. NORGE

    Forbudt å selge disse 17. mai i Oslo