Norge

Bedehus ble bolig

Det er 18 år siden billedkunstneren Runi Langum kjøpte det gamle bedehuset fra 1896 på Berger i Vestfold. Det var så falleferdig at selv kommunen sa nei takk da Indremisjonen tilbød dem det gratis.

  • Forf>
  • <forf>mailiz Natasha Genabel Fisher Signe Dons (foto) <

— Taket holdt på å ramle ned, veggene innvendig var dekket med glavamatter, det var utedo, og utvendig var huset kledd med eternittplater, så spesielt vakkert var det ikke, ler Runi Langum.- Men det var et av disse lyse øyeblikkene i livet. Jeg visste at her skulle jeg bo. Jeg så sjelen i huset og at potensialet var stort, så jeg kjøpte det for 230 000 kroner. Jeg tok opp et lite lån som kunne dekke både kjøp og litt utbedringer.Hun sitter i vinterhagen sin, et tilbygg som ble ferdig for to år siden, og som nå er det mest populære oppholdsrommet for familien på fem. Langveggen har fire vinduer som strekker seg fra gulv til tak og åpenbarer at strandkanten ikke er mer enn ti meter unna. Sjøen nærmest skyller inn i rommet.

Ble rådet til å rive.

— Jeg har alltid hatt stor tilknytning til havet, forteller den driftige kunstneren. Da hun flyttet inn høsten 1988, var datteren Alessandra to år, og den lille familien bodde midt i byggeplassen. Det første som måtte gjøres, var å støtte opp taket. Entreprenøren som satte opp jernbjelken, mente at prosjektet nærmest var det glade vanvidd. Eieren opplevde imidlertid at de forskjellige fagfolkene var veldig flinke til å koordinere arbeidene sine slik at byggeprosessen kunne gå så raskt som mulig. - De syntes nok synd på oss. Men selv synes jeg det var en artig periode, humrer hun.- I begynnelse ble jeg rett og slett rådet til å rive hele huset, minnes hun. Men det var aldri aktuelt, for hun var av den oppfatning at det ikke ville være mulig å gjenoppbygge et så særegent hus, som hadde lokket så mange generasjoner foldede hender. Etter at taket var støttet opp, ble trappen som bandt de to etasjene på det 200m2 store huset flyttet.Eieren forklarer at romløsningen følgelig ikke var det beste utgangspunkt for en bolig: en 80m² stor bedesal, et lite tekjøkken, trappen gjemt inne i en garderobe på sydveggen og lange ganger som knyttet det hele sammen. - Arkitekten anbefalte derfor å flytte trappen til midten av huset, slik at alle rommene kunne forgrene seg ut fra den. Han mente at da ville alt annet legge seg til rette, det hadde han også helt rett i, forteller Runi Langum. Bedehuset, som fyller 100 år i år, har gjennomgått radikale forandringer siden overtagelsen i 1988. En viktig grunn er Hans Martin Øien, som Runi Langum giftet seg med i 1991. Siden har familien økt fra to til fem, med barna Rasmus (8) og Aksel (10). Hans Martin Øien er også kunstner, han jobber som skulptør, og viste seg å være en meget nevenyttig mann. - Etter at Hans Martin flyttet inn, er det han som gjør det meste her. Han er utrolig dyktig og gjør alt virkelig pent. Det er ofte jeg som har ideene og han som vet hvordan det kan gjøres, ler hun og peker på kjøkkengulvet i heleik. - Da han la det, laget han også mosaikkmønsteret. Det ble flott, ikke sant?

Skrivebord ble kjøkken.

Mange av møblene kom i huset på sin helt spesielle måte. - Hele kjøkkeninnredningen er fra den gamle konfeksjonsforretningen på torget i Drammen og består av et skrivebord og en kjøpmannsdisk.Den ene delen av innredningen er laget av skrivebordet, som er i eik. Skapdørene er skåret til og laget av skrivebordsplaten, mens skuffeskapene er brukt som de var. Den andre delen av kjøkkeninnredningen er kjøpmannsdisken med ti dype skuffer. - Det er utrolig praktisk med skuffer fremfor skap, det gir mye mer oversikt, påpeker Runi Langum og drar ut et par. Benkeplaten er av mahogni, og overskapet er kjøpt på IKEA. Kjøkkenbordet fulgte med huset, og etter at Runi Langum strippet det for et par lag maling, står det nå midt på kjøkkengulvet i all sin shabby chic'e prakt.

Rett fra containeren.

At containere kan inneholde mange skjulte skatter, har det kreative paret fått erfare.I en container i Trondheim fant hun en gammel gyngehest i tre. Det viste seg ved senere undersøkelser at fangene på Ila kretsfengsel hadde laget den. Han satte på nye meier, og dermed var den like god som ny. Den har fått plass på kjøkkenet.Spisebordet i vinterhagen har også sin egen historie - fra den lokale gjenbruksstasjonen. - Bordet sto demontert i et hjørne og viste seg å være dansk design i ren eik. Bordet kan trekkes ut og forlenges med fire innleggsplater, og da er det mulig å invitere 30 personer til bords. Jeg har ikke gjort noe med det, for det var i perfekt stand, sier hun.Kunstneren legger til at hun også er veldig glad i ny design, og siste tilskudd er en oransje sofa fra Ellingsen Møbler i Drammen. Kjøkkenstolene er også kjøpt nye og tilhører en serie designet av billedkunstneren og venninnen Liv Mildred Gjernes. Stolene er håndlaget og inspirert av norsk folkekunst, der hver stol har sitt særpreg og bærer poetiske navn som "prinsessestolen" og "kongestolen". - Sitteputene er av kuskinn, som er veldig praktisk når man har barn i huset. De tåler en masse, hevder Runi Langum.

Hjemmefølelse.

Det gamle bedehuset er blitt både hjem og arbeidsplass for Runi Langum. Den gamle bedehussalen passet ypperlig til atelier. Store vinduer slipper inn maksimalt med lys, og her er nok av plass å boltre seg på. Hun svinger seg opp på podiet der pastorene i gamle dager sto og prekte. Prekestolen står der fortsatt, men søylene er borte. - De er nå sengestolpene våre. Hans Martin kom over et gammelt tre som hadde falt ned og bestemte seg for å lage sengen vår av det. Så fant han på at søylene på prekestolen ville bli utmerkede sengestolper. Det er slått opp et lerret på 2,3 x 2 meter på veggen. En mann og en kvinne danser sammen i store bevegelser. - Det dreier seg om balanse, ikke sant? spør kunstneren og griper en kullstift, flekker litt på tegningen mens hun fortsetter å prate.- Det er et privilegium å kunne bo og jobbe på samme sted, fastslår hun og forteller at hun jobber fast hver dag fra ni til tre, da ungene kommer hjem fra skolen. Hun ser ut over sjøen. På andre siden av sundet ligger Rødtangen, der det er et spasenter.- Jeg er ikke så opptatt av trender eller hva som er moderne, men mer av balanseringen mellom farger og materialer og rett og slett bare faller for en farge eller en ting.Likevel mener hun at det er en "rød tråd" i hjemmet hun har skapt. - Jeg er veldig glad i den blå-grå-turkise fargen, og den går igjen både på vegger, skap og møbler og på alle dørene. Hun blander sin egen farge gjennom temperateknikk, en gammel metode kun basert på naturlige materialer, med blant annet egg som bindemiddel.- Jeg visper sammen vann, olje og egg, og blander inn fargepigmenter slik at jeg får akkurat den nyansen jeg vil ha.Alessandra på 19 år kommer inn i atelieret. Hun forteller at det var tider i oppveksten da hun kunne ha ønsket seg et mer tradisjonelt hjem. - Da jeg var yngre, merket jeg godt at vi bodde annerledes enn vennene mine. Men nå er jeg så glad i hjemmet vårt, og beliggenheten er jo helt fantastisk, jeg kunne godt tenke meg å overta her en dag, smiler hun.

Det er ikke så mye som minner om bedehus lenger, men de store vinduene er beholdt, slik at familien kan nyte den idylliske utsikten med hav og horisont rett inn i stuen. Foto: SIGNE DONS

Der det før ble kallet til bønn i den gamle bedehussalen, har nå Runi Langum sitt atelier, og kunstneren stortrives med å kunne jobbe hjemmefra. Hun bruker tiden hun sparer i reisetid til å gå seg en tur i stedet. Foto: SIGNE DONS

- Dette er favorittrommet vårt, forteller Alessandra (19), som ofte gjør lekser i vinterhagen. Foto: SIGNE DONS

I det store kjøkkenet troner en stor og åpen peis, som knytter hverdagsstuen sammen med resten av rommet. Peisen har Runi Langum selv tegnet. Den røde steinen er fra området rundt Berger. Eikegulvet med mosaikkmønsteret har Hans Martin Øien lagt. Foto: SIGNE DONS