Slik ble Stendi Norges største barnevernsfirma
På 30 år har Stendi gått fra noen få personer til å ha 6000 ansatte over hele landet. Nå vil regjeringen slutte å bruke selskaper som dem.
I 30 år har myndighetene kjøpt tjenester av private omsorgsselskaper. Aftenposten har avdekket at det offentlige har kjøpt private institusjonsplasser i barnevernet for 14 milliarder bare de siste seks årene. Nå ønsker regjeringen å fase ut bruken av kommersielle omsorgsfirmaer.
Dette er historien om hvordan et av disse selskapene ble så store at de kunne selge private barnevernsplasser for 4,2 milliarder kroner fra 2016 til 2021.
Anbudsbarna
«Mappebarna» åpner mulighet
I 1991 er Barnevernsenteret den første private aktøren som leverer tjenester til barnevernet i Norge. Hittil har alt skjedd i offentlig regi. Sosionom og gründer Erik Sandøy oppretter et selskap sammen med en venn. Det skal utvikle små, tilpassede institusjoner innen barne- og familievern og rådgi kommuner og fylkeskommuner.
Barne- og familieminister Matz Sandman (Ap) har fått «mappebarna» i fanget. Store bunker med ubehandlede saker som er meldt inn til barnevernet, men ikke behandlet. Statsråden sørger for midler, slik at sosialkontorene skal få «mappene» unna.
– Disse ungene måtte ha tiltak, og de fantes ikke. Kommuner og fylkeskommuner sa: «Vi vet dere kan mye om hvordan det skal gjøres, men kan dere ikke bare begynne å lage det?» De sa de trengte det, minnes Erik Sandøy.
– Det vi trodde skulle være en liten rådgivningssituasjon med noen få hjem, ble til en virksomhet som vokste raskt.
Sterk vekst på 90-tallet
I 1993 oppretter Sandøy firmaet Ungplan AS sammen med tre andre.
Samme år endres Barnevernloven. Nå blir det mulig å tvangsplassere de «vanskeligste» ungdommene utenfor hjemmet uten å ta fra foreldrene omsorgsretten. Det åpner for alvor for kommersielle tilbud.
– Det ble litt frislipp. Det var mye rart som opererte på den tiden. Kommuner og fylkeskommuner, som hadde ansvar for å plassere barna, var sjeleglade bare de fant et tiltak, minnes Sandøy.
På slutten av 90-tallet omtaler mediene Ungplan som den største og mest velrenommerte tilbyderen. Men det er også oppslag i VG om at de tjener millioner på «verstingene», som mediene kaller de mest krevende barna i barnevernet på denne tiden.
Det har vært mange kritiske oppslag om at selskaper som Stendi tjener penger på barnevern:
Ved årtusenskiftet etableres Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Bufdir skal kjøpe barnevernsplasser gjennom Bufetat, som har delt landet i fem regioner. Staten tar altså over for kommuner og fylkeskommuner når det gjelder kjøp av barnevernsplasser.
– Rundt år 2000 var vi kanskje 80–100 ansatte og hadde ansvar for 30–40 barn. Vi trodde ikke vi kom lenger enn det. Men så tenkte vi at når Bufdir skulle etablere seg, kunne vi også satse, forteller Sandøy.
De regner med at Bufdir vil få samme regioner som helseregionene, og Ungplan utvider med egne regioner i nord og i Midt-Norge.
– Vi hadde ikke penger til å kjøpe opp andre, så vi etablerte nye institusjoner selv, forklarer Sandøy.
Ungplan blir landsdekkende, men inntjeningen er lav, forteller han. Kan det være at en investor vil bidra til vekst?
Svenske rikinger inntar norsk barnevern
I 2005 kommer det svenske oppkjøpsfondet EQT på banen. De har begynt å kjøpe seg opp innen omsorg i Danmark og Sverige.
Fondet etablerer Aleris AB, som blir en stor omsorgsaktør i Skandinavia. Aleris kjøper det norske selskapet, som blir hetende Aleris ungplan.
– Med en investor som var villig til å utvide, hadde vi plutselig økonomi og mulighet til å kjøpe opp mindre selskaper. Vi kjøpte tre-fire firmaer vi syntes var bra, forteller Sandøy.
I 2010 bestemmer EQT seg for å selge Aleris til fondet Investor AB. Det er den rike og mektige svenske familien Wallenbergs investeringsselskap. De tenker langsiktig og vil styrke konsernet.
I løpet av 2000-tallet utvides driften til å også omfatte sykehjem, omsorgsboliger og brukerstyrt personlig assistanse (BPA).
– BPA var noe vi i Aleris bygget opp fra bunnen av. Det handler om at folk som bor hjemme og har stort behov for bistand, skal få folk til å komme hjem til seg og jobbe for og med dem, forklarer gründeren.
Selskapet vokste mye på denne tiden.
– Det paradoksale er at den største veksten for hele bransjen var når vi hadde rødgrønn regjering, Stoltenberg-regjeringene, sier Sandøy.
I svenske medier kommer raskt debatten om det kritikerne kaller «velferdsprofitører». Fagforeninger og den politiske venstresiden er sterkt imot at kommersielle aktører skal tjene penger på velferdstjenester.
– Wallenberg-familiens motto er «att verka, men inte synas». Nå måtte de stadig stå frem i medier og kommentere ting. I 2017 merket vi at de hadde begynt å tenke seg om, forteller Erik Sandøy.
Korrupsjonsskandalen i Stendi: «Dæven Kim! Blir ikke stort bedre.»
Dømt for korrupsjon
I 2019 bestemmer Wallenberg-selskapet seg for å selge Aleris omsorg. I januar selger de til det store, svenske omsorgsselskapet Ambea AB. Den norske delen av firmaet skifter navn til Stendi.
Ungplan- og Aleris-gründer Erik Sandøy fortsetter som direktør i Stendi i noen måneder. Så får han en vanskelig sak i fanget. Tre regiondirektører og en underleverandør blir dømt for korrupsjon. Direktørene har fått luksusgoder og tjenester uten å betale for dem. Sandøy får beskjed om at han, som ansvarlig leder, må gå av. Han kaller det et brutalt sjokk.
– Etter å ha bygget opp et livsverk gjennom 45 år, får du plutselig beskjed om å gå. Møtet med nytt eierskap ble et verdi- og kulturkræsj til ettertanke.
Direktør: – Mer ideologi enn barnets beste
I dag er Stendi landets største private omsorgsaktør.
– Vi er en stor arbeidsgiver med fagmiljøer innenfor ulike områder. Det er primært barnevern og omsorgstjenester vi driver med. Der er vi til stede i hele landet, forteller Ingvild Lemme Kristiansen, administrerende direktør i Stendi AS.
Men regjeringen vil bort fra anbudskonkurranser om barn og ønsker at det offentlige selv skal ha omsorgen for sårbare barnevernsbarn. Deres mål er å fase ut bruken av kommersielle omsorgsaktører de neste årene.
– Utfasingen av store, kommersielle aktører blir mer ideologi enn barnets beste, mener Kristiansen.
– Er utfasingen realistisk?
– Vi synes det virker vanskelig. Man risikerer at Bufetat ikke klarer å oppfylle bistandsplikten hvis behovene øker.
Når kommunen vil plassere et barn på en barnevernsinstitusjon, må Bufetat skaffe en plass. Det kalles bistandsplikt.
– Hva er det Stendi kan tilby som det offentlige ikke kan?
– Fleksibilitet. Når behov endres på kort tid, som for eksempel under flyktningkrisen i 2015, under en pandemi, eller når det bryter ut krig i Ukraina. Da kan private raskt kaste seg rundt og bidra til å løse krisene. Vi har kort vei til beslutninger. Det er noe som skiller oss fra det offentlige.
