Norge

Slik fungerer valgsystemet i Storbritannia

Fra denne praktbygningen ved Themsens nordre bredd, styres Storbritannia. Parlamentet består av Overhuset og Underhuset. Torsdagens valg handler om valget til Underhuset, som har av 650 representanter.

Et valgsystem hvor taperen kan bli vinneren, hvor millioner av stemmer er bortkastede og hvor det bare er konkurranse om et fåtall av plassene til parlamentet. Den britiske valgordningen knaker nå i sammenføyningene.

  • Aftenpostens Korrespondent
  • Eirin Hurum
    Europa-korrespondent

«Et valgsystem som knapt kunne forsvares i en periode med en bred, stabil klasselojalitet, er nå blitt grotesk urettferdig fordi denne lojaliteten har forvitret» , skriver forfatter og tidligere sjefredaktør i The Observer, Will Hutton.

Noen vil kanskje mene at dette er å gå litt langt, men de fleste er nå enige om at det britiske valgsystemet har gått ut på dato. Dette var et system tilpasset et topartisystem, hvor Labour og Det konservative partiet var de eneste alternativene. Etter krigen stemte 95 prosent av velgerne på disse to partiene. Ved siste valg i 2005, var det bare to tredjedeler av velgerne som gjorde det samme.

Her er nøkkelen til å forstå hvordan britene velger:

Hvem skal velges?

Det britiske parlamentet består av Overhuset og Underhuset. I Overhuset sitter lorder som enten er utnevnt eller har arvet plassen. Ingen er valgt. Torsdagens valg handler derfor om valg til Underhuset, som består av 650 representanter. Av disse 650 plassene antar man at rundt 500 plasser er «sikre», det vil si at det ikke er noen konkurranse om disse. Valget står med andre ord om de 150 usikre plassene, hvor det er reell konkurranse. Det er dette som blir omtalt som valgkretser med marginale seter.

Hvordan velges de?

Storbritannia er delt inn i like mange valgkretser som antall seter, eller representanter – altså 650. Det velges kun én representant fra hver valgkrets. Det er dette som kalles «first-past-the-post», eller «vinneren-tar-alt». Det betyr at dersom du ikke har stemt på kandidaten med flest stemmer, så er din stemme bortkastet. Storbritannia har over 60 millioner innbyggere. Når vi vet at valget i realiteten handler om å velge inn 150 representanter – fra valgkretsene med marginale mandater – sier det seg selv at det er millioner av stemmer som ikke har noen verdi. Man antar at de som avgjør valget, utgjør mellom 10–20 prosent av den totale velgermassen.

Hvor står partiene sterkt?

I Storbritannia er det ingen sterk høyre-venstre akse som i Norge. Partisympatier er mer et utslag av geografi, politisk tradisjon og klassetilhørighet. Det konservative partiet er tradisjonelt et parti for distriktene og står ikke spesielt sterkt i byene. Partiet har størst oppslutning i Sør-England og noen forsteder til London. Labour står sterkest i de gamle industribyene i Nord-England, Midlands og Yorkshire. Labour står også sterkt i sentrale Skottland og i de indre bydelene i London. LibDem er sterkt i Wales, på den skotske landsbygda, i sørvest England, forstedene til London og i universitetsbyene.

Hvorfor er det et flerpartisystem?

Flerpartisystemet fungerte effektivt da klassetilhørighet definerte partivalget. Kapitalistene og landeierne stemte konservativt, arbeiderne Labour. De 15 – 20 siste årene har partilandskapet i Storbritannia endret seg dramatisk. Tony Blairs omfattende desentraliseringsreformer etter valget i 1997, den såkalte «devolusjonen» – hvor mer makt ble overført fra London til regionale parlamenter i Skottland, Wales og Nord-Irland – bidro sterkt til dette. I dag er det tilnærmet topartisystem i Storbritannia (se faktaramme). Stadig flere valgeksperter tar nå til orde for et proporsjonalt valgsystem i Storbritannia, hvilket gjør at hver stemme teller. Det er dette systemet LibDem ønsker, og som Labour og De konservative i det lengste forsøker å unngå. LibDem vil tjene på et nytt system, de to andre vil tape stort.

Hvordan kåres vinneren?

Dette er den virkelig kontroversielle faktoren i den britiske valgordningen. Det er ingen automatikk i at det partiet som får flest stemmer, også vinner valget. Det er heller ikke slik at partiet med flest stemmer, automatisk får statsministeren. Det kan faktisk bli slik at taperen i antall stemmer, blir vinneren i antall plasser i parlamentet. Og det er det siste som har betydning for om vedkommende parti er i stand til å sikre rent flertall.

Det spesielle topartisystemet gjør at små partier kommer mye dårligere ut enn de store. Dette er fordi systemet skal gi styringsdyktige regjeringer og luke ut ekstreme partier. Det er også slik at valgordningen favoriserer Labour. Utregning av stemmer i den enkelte valgkrets skjer på bakgrunn av geografi og folketetthet, og Labour står sterkest i de folketette områdene. Det er noe av grunnen til at de oppnår flere stemmer enn toryene. Som en huskeregel er det slik at de konservative trenger minimum 5–6 prosent større oppslutning enn Labour for å komme ut med samme antall seter. Skal de være helt sikre, bør differansen være opp mot 10 prosent. For LibDem er det enda verre: Dersom LibDem ender opp på 30 prosent oppslutning vil de få 100 seter. Dersom Labour ender på det samme – altså 30 prosent – vil de oppnå 315 seter (se faktaramme).

Hva er et «hung parliament»?

Et «hung parliament» oppstår hvis ingen av de to store partiene, Labour eller De konservative, oppnår rent flertall. Parlamentet har 650 seter, og rent flertall betyr at et parti må ha 326 seter. I de fleste europeiske land danner man koalisjonsregjeringer når et parti ikke oppnår flertall. I Storbritannia har man ingen tradisjon for dette. Etter all sannsynlighet ender man opp med et «hung parliament» på torsdag, med LibDem på vippen. Det er 30 år siden sist det skjedde. LibDem holder kortene tett til brystet, og vil ikke si hvem de vil samarbeide med. Trolig blir det ingen koalisjonsregjering, men en mindretallsregjering med støtte fra LibDem.

Kilder: Tony Travers og Patrick Dunleavy ved LSE, Robert Hazell ved Institute for Government og Jan Erik Mustad ved Universitet i Agder.