Norge

Arven etter gudfar

Den vonde dagen - det er knyttnevene mot vindusruten i bussen som kjører henne og moren bort. Arrestert. Eli Quisling Nordvik er 12 år. Slipper ut og sitter i et ribbet hus i flere dager - helt alene. Moren får hun ikke lov til å se på 11 måneder. Og hun kan aldri si hvem hun er.

  • Gustavsen Terje

Krigen kommer som et skudd gjennom kjøkkenvinduet. Det treffer nesten moren i hodet. Det er det hun husker. Lillehammer 9. april.

Kanskje var det noen som trodde at den kunstneriske utformningen av vindusblendingen var et tegn til tyskerne.

Hun er syv år og har samme navn som moren — Eli. Vidkun Quisling er morens fetter og hennes egen gudfar. Faren er medlem av NS.

De var ofte på besøk hos Vidkun: - Jeg var litt engstelig for ham. Han var så stor og alvorlig og taus.

Hun følte det var en ære å bli løftet opp på kneet hans. Han var jo familiens store sønn. Det han sa var lov. Hans flyktningearbeide sammen med Nansen betydde mye dengang. Faren, Jørgen Nordvik, blir riksadvokat i Oslo. Hun og moren blir igjen et år i Lillehammer. Moren starter småhirden, leier ut rom og selger sølvrevskinn til tyskerne.

Den eldre broren, Nils, blir sendt til Tyskland for videre utdannelse, som det het, men havner som frontsoldat. De ser ham aldri mer . . .

Moren er forfatter og maler, har studert med Christian Krohg og Matisse, debututstilling sammen med Ludvig Karsten, skriver 20 barnebøker med illustrasjoner. Men inntektene er små.

Eli husker måltidene med poteter stekt i tran. Moren ville aldri kjøpe noe på svartebørs. Krigen står for henne som en eneste lang kamp for å overleve.

Når freden kommer blir det verre.

— Men det var krigsårene som førte til at jeg føler meg så ynkelig av og til . . .

I dag er hun 62 år og medarbeider i et ukeblad.

VESTHEIM PRIVATSKOLE, en anstalt for rike barn. Hun skjønner ikke hvorfor familien vil at hun skal gå der. Hjemme har de jo nesten ikke penger til mat. Foreldrene er blitt skilt.

På skolen vil ingen ha noe med henne å gjøre. Heller ikke andre NS-barn. Navnet brennemerker. Særlig i gymnastikk- og håndarbeidstimene merker hun det, når de kan komme nær henne - dytter og spytter.

Etterhvert lar hun være å gå på skolen. Hun kjører trikk i stedet. Sagene Ring - rundt og rundt dagen lang.

En venn av familien sier fra: - Jeg tror vår lille forfatterinne kjører trikk om dagen . . .

Eli hadde skrevet mange bøker som moren hadde refusert. Men én blir sendt til et forlag og gitt ut med egne tegninger: Mipps dagbok - om livet på landstedet Sole i Bunnefjorden. Hun fikk 1000 kroner i honorar, en svimlende sum for en 10-åring. Kjøper en pram til 500 kr.

En dag kommer faren opp på skolen. Og hun blir så glad. Og hun synes det er så koselig, men det er broren som er død, falt ved fronten: - Nils var ingen soldat. Men en glimrende tegner, svært begavet.

FLYALARM - og de kan ikke gå ned i kjelleren. De vet de vil bli frosset ut av de andre familiene. Så blir hun og moren sittende i stuen og spille kort.

Hun kan ikke huske at hun noensinne lekte med jevnaldrende. Jo, det var en jente som prøvde å komme inn på henne, men hun forsto etterhvert at hun var plantet der for å spionere på dem.

— Jeg tror jeg ble et voksent lite barn.

SLOTTET - en gang i måneden er hun der. Blir gående på kjøkkenet mens moren er inne og snakker med Vidkun. En rik tante har skaffet dem en leilighet i Hafrsfjords gate. Det er alltid mye folk innom - også gode nordmenn. Hun tror mange kommer for å få moren til å gå i forbønn. Slik er det hun oppfatter det. Moren hadde alltid med seg en liste med navn til Slottet. Nesten hver uke går de ned på kontoret til faren, og hun hører henne si: - Kan ikke du gjøre noe . . .

SMÅHIRDEN - kanskje kan hun få noen venner der? For noe vil hun gjøre. Og hun vil gjøre det ordentlig, skal det først være. Hun maser og maser på moren, nesten truer henne til å skaffe en uniform. Tropper opp på første møte, men noe er galt. Hun er den eneste i uniform. Og hun kjenner hvordan navnet skaper avstand også der. De synes nok hun står for nær Føreren. Hun går dit bare tre-fire ganger - og aldri mer i uniform.

VÅREN 1945 - en anelse av at noe forferdelig skulle komme til å skje. De voksne snakket om et nytt våpen som skulle snu krigen og avgjøre alt. Hun visste med seg selv at det var noe uvirkelig. Hun fulgte med på Filmavisen hver uke, men det var jo bare propaganda, og hun begynte å skjønne det: - Vi hadde jo radio, vi, men det hjalp ikke. For ingen hørte på London.

NESODDEN, 7. mai 1945 - gjødsel og sol. De har flyttet ut på besteforeldrenes landsted Sole ved Presteskjær i Bunnefjorden. Der har de kyllinger og høner og noen jordlapper. Reisen hadde vært lang og omstendelig.

Hun nærmest bønnfaller moren om å dra inn til Oslo denne mandagen - for å hente drops i bytte for sukker hun har skrapet sammen. Søtsaker er blitt en besettelse. Bare det blir fred og sukker skal hun kjøpe alt hun kan og lage karameller.

Moren drar, men har nok også andre ærender. Om kvelden kommer hun rystet tilbake. Fiskeskinnsskoene har gått i oppløsning, farven fra den sortmalte hatten renner nedover ansiktet. På båten har folk truet henne, sagt at de skulle drepe henne og hele familien . . .

DEN VONDE DAGEN - 8. MAI. Så står de der plutselig, menn med geværer. Eli og moren hadde fortsatt å jobbe med gjødslingen som om ingenting skulle skje. Der står handelsmannen med bajonett og er ikke lenger vennlig bak disk. Bryskt ber han dem forlate alt og følge med. Straks!

Oppe på veien står en buss med andre NS-folk stuet inn. Utenfor en flokk sinte og opphissede mennesker som kaster sten og banker knyttneven i vindusrutene.

— Jeg tror ikke at jeg gråt, men jeg var helt nummen, som frosset fast, og forsto ingenting.

De kjøres til en alkoholikeranstalt på Ski, overnatter på mannsavdelingen første natten, på høyballer strødd ut over gulvet. Etter et par dager blir Eli sendt hjem til Sole: - Vent der, jeg kommer vel om en uke, sier moren.

Huset er endevendt og tømt, sølvtøy og penger er borte, også det som er igjen av honoraret hennes. Og alle kyllingene. Det er det verste. Hun er 12 år og helt alene i et ribbet hus. Passer på hønene som de ikke har funnet. Om natten sover hun hos en einstøet nabodame som er kledt i filler hektet sammen med sikkerhetsnåler: - Etter tre netter ble hun lei av meg.

Eli skjønner hun må komme seg av gårde. Da ringer en tante som er god jøssing. Jo, hun får nå komme: - Men gå endelig bakinngangen så ingen ser deg.

Hun pakker tøy i en bristeferdig koffert og kommer seg på en eller annen måte inn til Oslo. Klamrer seg til den lille bastarden av en hund som er hennes.

En tynn, liten pike med pistrete hår og en slitt blå kåpe som er blitt altfor liten og en verden som var blitt fullstendig gal. For det var blitt 16. mai, og rundt henne bare festberuste mennesker, med glade flagg og jublende sang - alt det som hun ikke var.

  1. mai får hun ordre om å holde seg inne.

MØLLERGATEN 19 - kanskje er mor der? Hun har sneket seg av gårde og spør etter Eli Quisling Nordvik. Vaktene ser rart på henne: - Nei, hun er i hvert fall ikke her.

BREDTVET KVINNEFENGSEL, det er blitt september, og først nå har de fått vite at moren sitter der. Eli er blitt tatt hånd om av en rik tante. De kommer kjørende i bil med sjåfør. Fengselsbestyrerinnen er bister: - Dette barnet har ikke godt av å se en så bedervelig mor.

Først i april 1946 får hun besøke moren. Det sitter alltid to vakter i rommet. De får aldri lov til å ta på hverandre.

Moren sitter i fengsel 2 år, faren får en dom på 12 år, men slipper fri i 1951: - Jeg fikk et godt innblikk i norske fengsler på den tiden.

VALLER SKOLE - hun skal begynne i 2. real og blir kalt inn til rektor. Han har undersøkt hennes fortid som nazist på Lillehammer - som 7-åring! Hun skal få lov til å begynne.

På tavlen skriver de andre elevene stadig navnet hennes - Eli Quisling. Foreldrenes fortid skal hun aldri bli fri fra.

Det gikk lang tid før hun oppdaget at presten uten videre hadde strøket Quisling-navnet fra dåpsattesten.

Nå lurer hun på om hun skal kreve det tilbake: - Det er jo i grunnen et vakkert navn.

De var ofte på besøk hos Vidkun: - Jeg var litt engstelig for ham. Han var så stor og alvorlig og taus. -

Vi hadde jo radio, vi, men det hjalp ikke. For ingen hørte på London.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig