Av jord er du kommet, sier presten ved en kristen gravferd. Vi skal ikke dvele ved livets utgang, men heller se skrått på vår plass i livet. Presten er nemlig inne på noe. Livet startet som støv. For 4,6 milliarder år siden kollapset en enorm kosmisk støv— og gassky av sin egen gravitasjon. Det ble opprinnelsen til solsystemet vårt, til planeten vår og til deg og meg. Vi bor i et utrolig spennende nabolag, og her kan du bli kjent med det – bokstavelig talt:

A for Aristarkhos

Litt rart, kanskje, å begynne denne presentasjonen med en astronom og matematiker fra det tredje århundret før vår tidsregning. Men vi gjør det fordi han var en av de første som ryddet vei i solsystemet vårt. Solen står i sentrum, sa han, og prediket det som nå kalles det heliosentriske systemet. Kampen om en slik ordning sto likevel langt opp mot vår tid, ikke minst i den katolske kirken som hevdet at Jorden var universets midtpunkt. Men Aristarkhos hadde rett, han. I sentrum for vårt solsystem finnes den gule dvergstjernen, Solen.

Se NASAs videodokumentar: Solsystemets undere

B for beboelig sone

I et nærområde, eller nabolag, vil det alltid finnes områder der det ikke kan bygges og bosettes. Slik er det i solsystemet også. Det finnes et område i en viss avstand fra Solen der en planet teoretisk sett kan ha en temperatur som ikke er for kald og ikke for varm til at det kan finnes flytende vann på overflaten der. I vårt system kan vi finne tre planeter som skulle kunne oppfylle disse kravene – Venus, Jorden og Mars. Men, som vi skal se, teorien stemmer ikke alltid med virkeligheten.

I disse dager er en sonde fremme ved dvergplaneten Ceres, og i månedene som kommer vil sonden analysere og fotografere dvergplaneten i minste detalj.
NASA

C for CeresÅtte store objekter i solsystemet vårt er definert som planeter. Men det finnes mange andre og noe mindre objekter som kalles dvergplaneter. Ceres, med en diameter på ca. 950 kilometer, er en slik. Og den er superaktuell. Akkurat i disse dager er nemlig et ubemannet romfartøy, Dawn, fremme ved dvergplaneten. I månedene som kommer skal Ceres kartlegges og analyseres til minste detalj. Den astronomiske union har foreløpig kun godtatt fem objekter som dvergplaneter – Ceres, Pluto, Haumea, Makemake og Eris – men mange andre vil nok følge.

Les også: [Dvergplanetene – planetene du aldri har hørt om]( Ceres, Pluto, Haumea, Makemake og Eris)

D for døgn

Døgnet er 24 timer, tenker du – eller omtrent den tiden kloden vår bruker på å rotere én gang, med soloppgang og solnedgang på veien. Tja, jo da – på Jorden, ja. Men døgnet er slett ikke det samme andre steder i solsystemet vårt. På planeten Jupiter er døgnet for eksempel bare ti timer, mens på brennhete Venus er det håpløst å telle timer. Den bruker hele 243 jordiske dager på en rotasjon. Da snakker vi langt døgn!

E for ekliptikken

Snodig ord som kommer av greske ekleipsis, formørkelse. En sol— eller måneformørkelse skjer nemlig når Jorden, Månen og Solen ligger i en rett linje i eller nær ekliptikken. Og ekliptikken er definert som den imaginære sirkelen på himmelkulen som Solen beveger seg over i løpet av et år.

I Mars i år var en total solformørkelse synlig fra Svalbard. En solformørkelse skjer når Månen legger seg mellom Jorden og Solen og dekker solskiven.
HÅKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

F for formørkelseJa, vi var inne på det i forrige punkt. Når Månen legger seg akkurat på linjen mellom Jorden og Solen, får vi en solformørkelse. Det skjer støtt og stadig, sett fra ett eller annet sted på Jorden. Når Jorden ligger i midten, kaster den en skygge på Månen – og vi har en måneformørkelse. Begge deler er fascinerende begivenheter som har satt fantasien i gang hos menneskene gjennom alle tider.

Les også: Dette bør du vite om solformørkelser

G for gul dverg

I sentrum for solsystemet vårt finnes en stjerne vi kaller Solen, og den er definert som en gul dverg. Denne stjernen ble dannet for 4,57 milliarder år siden i hendelsen vi beskrev innledningsvis, nemlig støv— og gasskollapsen. Den er nesten perfekt kuleformet og består av varm plasma, eller varme gasser der grunnstoffene hydrogen og helium står for brorparten av massen. En konstant kjernefysisk fusjonsreaksjon skaper en enorm energi og varme. Overflatetemperaturen er på over 5000 grader. Energien Solen sender ut mot sine undersåtter i solsystemet er kraftig nok til at du på utsatte steder på Jorden risikerer ikke bare solbrenthet, men direkte livsfare uten beskyttelse.

En stjerne forandrer seg sakte, men sikkert. Se mer under bokstaven R.

I dette utsnittet av det berømte Bayeux-teppet er Halleys komet avbildet oppe til høyre. Kometer er til alle tider tatt som varsler. I disse dager følges en komet tett på sin vei inn mot og rundt Solen.
WIKIPEDIA

H for Halleys kometÅh, som kometer har skremt menneskene gjennom tidene! Noen ganger er disse romobjektene tilsynelatende så svære og nære at de med sin hale strekker seg over store deler av himmelhvelvingen. Hva bringer de med seg, undret folk – ulykker, katastrofer, pest og plager? Det undret de på i 1066 også, på begge sider av den engelske kanal. For engelskmennene varslet Halleys komet dårlige tider – deres kong Harald døde i slaget ved Hastings. For normannerne, med William Erobreren i spissen, var det stikk motsatt. Det var nemlig denne invasjonsstyrken fra det franske fastlandet som tok livet av, og makten fra, kong Harald. Men kometer kan også ha brakt vann og selve livet, eller i alle fall noen av livets viktige byggestener, til Jorden.

Kometer er mindre himmellegemer i solsystemet, ofte med en kjerne av is, stein og støv, som går i lang bane rundt Solen – og som på sin vei mot Solen varmes opp og frigjør en lang hale av gass og støv. Mange er periodiske, som Halleys komet. De kommer igjen med jevne mellomrom.

Akkurat nå er kometen 67P/Tjurjumov-Gerasimenko på full fart mot sitt nærmeste punkt i banen, og den følges av sonden Rosetta og kometlanderen Philae.

Les også: Nærkontakt med solsystemets originaldeler

I for interplanetarisk materie

Mellom alle planetene og småobjektene, da – finnes det ikke noe der? Jo, da. Det kalles interplanetarisk materie – det er plasma, gassaktig substans, ørsmå støvpartikler. Et dominerende element er solvind, strøm av ladede partikler slynget ut fra Solens ytterste atmosfære.

J for Jupiter

Denne femte planeten fra Solen er aller størst av våre åtte planeter. Den ligger fem ganger lenger ut i rommet enn Jorden og er dekket av tykke skylag. Den karakteriseres – sammen med Saturn, Neptun og Uranus – som en gasskjempe, i motsetning til de fire innerste planetene, som er steinplaneter. Atmosfæren består av hydrogen og helium med tilsetning av ammoniakk og metan. Muligens har planeten en fast kjerne eller en kjerne bestående av flytende metaller. Det mest spektakulære på Jupiter er den enorme, røde flekken, en storm som har rast i flere hundre år.

Les også: Jupiters røde flekk avtar

K for Kuiperbeltet

Utenfor planeten Neptuns bane er et område med store og små himmelobjekter kalt Kuiperbeltet, etter astronomen Gerard Kuiper. Beltet er på mange måter som det såkalte asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter, og består av materiale som ble til overs under dannelsen av solsystemet vårt. Dette området er trolig kilden til blant annet kometer med omløpsperioder kortere enn 200 år. I dette beltet ligger også det vi lenge definerte som vår ytterste planet, dvergplaneten Pluto.

L for Luna. månen

Vår egen måne, stort sett bare omtalt som Månen, er den største i forhold til sin moderplanet. Den går i en bane ca. 380.000 kilometer fra Jorden og er fortsatt det eneste himmelobjekt utenfor Jorden som er besøkt av mennesker. Det skjedde første gang i juli 1969, da Neil Armstrong satte foten på overflaten. En stadig mer underbygget teori er at Månen ble dannet etter at Jorden tidlig kolliderte med en annen og mindre planet, Theia.

Les også: Jorden kolliderte med tvillingplanet, så ble det månelyst

En del av overflaten fra den brennhete og innerste planeten, Merkur. Nylig styrtet sonden Messenger midt i dette landskapet og skapte et nytt, lite krater.
NASA

M for Merkur og Mars30. april i år raste en romsonde, Messenger, ned i overflaten på Merkur og skapte et krater på 15–16 meter. Det var ikke det første krateret på denne arrete og brennhete planeten aller nærmest Solen, men det var første gang et menneskeprodusert objekt traff planeten. Merkur, solsystemets minste planet, har en overflatetemperatur på opp til 450 grader. Men det finnes også dype kratere i polområdene der solstrålene aldri når ned, og der temperaturen er lav nok til at det finnes vannis.

Les også: Fant is på brennhete Merkur

Siden to av planetene våre begynner på M, har vi tillatt oss en dobbelt betydning av denne bokstaven. Vi må nemlig ikke glemme den fjerde planeten fra Solen, vår naboplanet Mars. Mars kan i teorien legges i det vi tidligere har omtalt som beboelig sone. Men akk, den røde planeten er folketom, øde, ugjestmild og tørr. En gang hadde den imidlertid både en tykkere atmosfære og store hav. Planeten er omtrent halvparten så stor som Jorden. Den har kratere, men også enorme slettelandskap og store, inaktive vulkaner. Ingen andre av naboplanetene våre er så grundig undersøkt og analysert, med både sonder i bane og rovere på overflaten. Kanskje får planeten besøk av oss mennesker i 2030-årene.

Les også: Den røde planeten var en gang blå

N for Neptun

Neptun er den ytterste av våre åtte planeter. Den ble kalt opp etter havguden med samme navn, men muligheten til å finne hav på denne gasskjempen er nok uhyre liten. Neptuns atmosfære består blant annet av vann, ammoniakk og metan. Planetens blå utseende kommer hovedsakelig av at rødt sollys absorberes av metan i de øvre atmosfærelagene. Planeten befinner seg 30 ganger lenger fra Solen enn det Jorden gjør, men selv om den ble oppdaget allerede på 1600-tallet, er vår viten om planeten liten. Sonden Voyager 2 passerte Neptun i 1989 og skaffet den fjerne planeten en kort stund i rampelyset.

Les også: Neptun ble allemannseie – og glemt

O for Oorts sky

Her er astronomene på tynn is. Oorts sky defineres teoretisk som et område hele 50.000 ganger lenger ut i rommet enn avstanden Solen – Jorden, helt på yttergrensen av solsystemet vårt. Her finnes et, tror man, kuleformet "skall" av små og større objekter som i stor grad består av is. Området er aldri observert, men man antar at dette er kilden til de mest langtrekkende kometene i solsystemet vårt.

Om kort tid er sonden New Horizons fremme ved dvergplaneten Pluto, og vi får de første nærbildene av overflaten.
NASA

P for PlutoPluto er kilden for mye hårsår tautrekking astronomene imellom etter at Den astronomiske union i 2006 degraderte den fra planet til dvergplanet. Det burde aldri ha skjedd, mener Plutos tilhengere. Men kanskje kan debatten legges til side en stund nå. Om kort tid er nemlig sonden New Horizons fremme ved dvergplaneten, og for aller første gang vil vi kunne se nærbilder og studere noen av Plutos måner. Pluto, som altså lenge ble definert som vår niende og ytterste planet, ligger i Kuiperbeltet og består primært av bergarter og is. Pluto er relativt liten – omtrent en sjettedel av massen til Månen.

Les også: Pluto – planeten som ble degradert

Q for Quaoar

Vi lar Quaoar være representant for det som betegnes som et transneptunsk objekt, det vil si objekt utenfor Neptuns bane. Det er funnet mange slike objekter, og noen av dem er definert som dvergplaneter. Mange tror at Quaoar, oppdaget i 2002, og objekter av samme størrelse etterhvert vil bli definert som dvergplaneter av Den internasjonale astronomiske union.

R for rød kjempe

Vi har tidligere omtalt stjernen vår, Solen, som en gul dverg. Betegnelsen er imidlertid kun en slags status. Solen, som nå har brent i underkant av fem milliarder år, vil nemlig om ytterligere fem milliarder år være i det punktet av sin livssyklus at den betegnes som en rød kjempe. Den har da svellet opp til 250 ganger nåværende størrelse, og den vil ha svelget både Merkur og Venus, samt forbrent Jordens overflate.

Noe av det flotteste skuet i solsystemet vårt, planeten Saturn med sitt spektakulære ringsystem.
NASA

S for SaturnPlaneten Saturn, nummer seks fra Solen, er i seg selv et spennende system med sine spektakulære ringer og mer enn 60 måner. Planeten omtales gjerne som Ringenes Herre og er ti ganger større enn Jorden. Ringene består vesentlig av vanlig is og er bygget opp av billioner av smådeler, som i størrelse varierer fra blokker med diameter fra ti meter eller mer til mikroskopiske partikler. Enkelte av planetens måner, de såkalte ismånene, har antagelig flytende hav, dekket av flere kilometer tykk is.

Les også: Det kan finnes liv i Saturn-systemet

T for Tellus

Tellus er det latinske navnet for Jorden, etter den romerske gudinnen ved samme navn. Jorden, den tredje planeten fra Solen, er det eneste stedet i universet vi vet det er liv. Planeten blir omtalt som den blå planeten, blant annet fordi de store havene dekker over 70 prosent av overflaten. Jorden er, sammen med Merkur, Venus og Mars, definert som steinplanet. Jorden er blant de tre planetene som kan sies å ligge i Solens beboelige sone – og den eneste som faktisk oppfyller kriteriene i dag, 4,6 milliarder år etter dannelsen av solsystemet.

Les også: Guide – Jorden for nybegynnere

Den nest ytterste av planetene, Uranus. Den lille, hvite prikken er dens måne Ariel.
NASA

U for UranusUranus er den syvende og nest ytterste planeten i solsystemet vårt. I komposisjon ligner den mye på Neptun, men på én måte skiller den seg ut fra alle de andre – den ligger nemlig på siden, nord— og sørpolen ligger i det området hvor de fleste andre planeter har sin ekvator. Planeten er lite utforsket, men et par ting verd å nevne er at temperaturen i atmosfæren kan ligge helt ned mot minus 224 grader og at vindene der kan komme opp i 900 km/t. Brrrr!

V Venus og Vesta

Hvis Jorden er solsystemets oase, er Venus helvetes forgård. Denne nest innerste planeten, omtrent like stor som Jorden, har muligens en gang hatt flytende vann, som Jorden. Men havene fordampet, og en drivhuseffekt har gjort planeten til en livsfarlig og brennhet planet. Store og mange vulkaner – noen muligens fortsatt aktive – har formet landskapet og har bidratt til ytterligere å ødelegge atmosfæren. Venus har et permanent dekke av tykke skyer som hovedsakelig består av svoveldioksid og svovelsyredråper. Trykket ved overflaten er 90 ganger større enn på Jorden.

Les også: Hvordan utforske Venus – solsystemets skrekkabinett

Har vi glemt asteroidene? Niks. V, også for Vesta – en av de aller største av asteroidene, med en diameter på over 500 kilometer. Vesta ligger i det såkalte asteroidebeltet mellom planetene Mars og Jupiter, oppdaget av Heinrich Wilhelm Olbers 29. mars 1807. Og her er den ikke alene. Det finnes tusenvis, fra små korn til kjemper – som den aller største, Pallas, med en diameter på 540 kilometer. Noen ganger deiser noen av dem ned på Jorden. Store asteroider kan være en trussel mot livetpå planeten vår.

Les også: Sonden Dawn tok farvel med Vesta

Noen få hundre mennesker har tatt turen fra Jordens overflate og ut i rommet, men bare 12 har satt foten på et annet himmellegeme, Månen.
NASA

W for WalterVi lar astronaut Walter Schirra (1923–2007) representere de svært få som har tatt reisen opp fra overflaten av vår planet og ut i rommet. Den første som gjorde dette var sovjetrussiske Jurij Gagarin i 1961. Etter det er han fulgt av noen få hundre kvinner og menn, men bare 12 av dem – med Neil Armstrong i spissen – har satt foten på et annet himmellegeme i solsystemet vårt, Månen. I løpet av de neste tiårene vil mennesket ha oppsøkt asteroider, landet på Mars og vendt tilbake til Månen. Resten av solsystemet må vente – lenge.

Les også: Romfartens grusomme bakside

X for planet X

Frem til 2006 lærte vi at solsystemet hadde ni måner – med Pluto som den niende og ytterste. Pluto ble faktisk oppdaget som følge av det astronomer mente var uregelmessigheter i Uranus' bane. Men snart viste det seg at Plutos masse ikke var stor nok til å ha den effekten på Uranus som man trodde. Jakten på en planet X – X både for ukjent og for en planet nummer ti – fortsatte. Etterhvert innså også astronomene at uregelmessighetene de hadde beregnet ikke var så uregelmessige likevel, men likevel dukker Planet X titt og ofte opp i nyhetsbildet, for eksempel hver gang man mener å ha funnet et nytt, stort objekt i solsystemet vårt.

Y for Ymir, norrøn måne

Vi har nevnt Luna, men vi lar likevel den forholdsvis beskjedne månen Ymir representere månene i solsystemet vårt. Hvorfor? Jo, fordi den er en av månene i det som kalles Saturns norrøne måner, oppkalt etter figurer i den norrøne mytologien. Men nok om det. Det finnes nemlig hele 173 kjente måner i bane rundt seks av våre åtte planeter (Merkur og Venus har ingen). I tillegg er det påvist over 200 små måner i bane rundt dvergplaneter og små og store asteroider.

Ganymedes og Titan er de to største månene i solsystemet.

Les også: Astronomene påviste store mengder vann på Ganymedes

Les også: Det skjer mystiske ting på månen Titan

Z for zodiaklys

Kan sees som en svak glød fra reflektert sollys, i øst før soloppgang og i vest etter solnedgang. Lyset reflekteres fra interplanetarisk støv innenfor Jordens bane. Zodiaklyset bidrar med ca. en tredjedel av det totale lyset en klar og måneløs natt.

Æ for ærfugl

Som tidligere nevnt – Jorden er solsystemets oase. Planeten vår har et yrende liv med millioner av arter. Mange arter er forsvunnet gjennom tidene, men vi finner stadig nye. På toppen av næringskjeden står menneskene, men vi lar den kvikke og dykkende ærfuglen representere oss alle. Ærfuglen får også representere en av mange arter som viser en bekymringsfull nedgang i bestanden.

Les også: Samler livet i en strekkode

Ø for øde

Når vi under bokstaven Æ nevnte livet, kan vi ikke la Ø stå for annet enn øde. For tross all vår søken etter annet liv utenfor vår egen jordklode, har vi ikke funnet noe. Selv om det fortsatt finnes optimisme i forhold til å finne mikroskopisk liv på for eksempel Mars eller noen av ismånene, må vi så langt konstatere at solsystemet utenfor Jorden er livløst og øde.

Les også: Har lyttet etter liv i 55 år, nå vil de sende melding til eksoplanetene

Å for år

Vi er på full fart inn i årstiden sommer. Men hva er et år? Omtrent 365 dager, vil du svare – eller den tiden planeten vår bruker på et kretsløp rundt Solen. Men hva om du var på den innerste planeten Merkur? Jo, der er kretsløpet – og året – over på bare 88 jordiske dager. I den andre enden av planetskalaen ligger Neptun. Her tilsvarer et Neptun-år hele 165 jordiske år.

Så altså – alt i vårt solsystem går i bane rundt Solen. Og alt tar sin tid.

Les også: I 2030-årene reiser vi til Mars