Norge

En rettssak bygger på sannhet. Denne uken skjelver den.

Det handler ikke om tilregnelighet. Det handler om de 77 drepte. Sannheten er at vi rives i filler igjen og igjen.

  • Kjetil Østli

Torsdag. Hva skjer med meg? En mann forteller rolig om hvordan han dreper 77, og jeg tenker «hørt det før». Han forteller saklig om hvordan han ville henrette Gro Harlem Brundtland, men jeg ser ingen nyhet mer. Den nakne sannhet er at man blir nummen, annerledes. Selv synet av ham i retten vekker knapt følelser lenger. Man tar seg et wienerbrød, sjekker mailen. Han gjør vårt blodige traume hverdagslig. Så skjer det noe. Det kan være den instrumentelle måten han snakker om de drepte på, med pårørende rundt, det kan være da han sa hvor unge AUF-ere kunne være for å drepes (og hans minne om «en liten pjuskete gutt på sørspissen av øya»). Da kryper noe inn. Jeg kjenner det, for jeg blir kald, fysisk kald.

En jente som ble skutt i armen på Utøya fortalte i høst at det ekleste var ikke smerten eller frykten. Det ekleste var følelsen av å være skitten, følelsen av at kulen fra en psykopat satte henne i berøring med ham. Det føltes, sa hun, som om han krøp i blodårene hennes og forpestet henne med ondskap.

Det skjer her nå. Vi forpestes.

En sannhet – og en til

Onsdag. Utenfor rettssal 250: I en vrimmel av mennesker står en forlatt mann. Han er lav og kraftig, med rødt ansikt og smale øyne. Han står alene og ser rundt seg. Leter han etter noen, finner han nå ingen. Etterlatte, presse, advokater går forbi. Ingen ser på ham. Denne mannen kom i høst med sannheten i en skinnveske. Sammen med psykiater Synne Sørheim konkluderte han at Behring Breivik var strafferettslig utilregnelig. De var ikke i tvil.

På dag tre av rettssaken knyter han armene over brystet som for å avverge at noen kler ham naken. Hans røffe ansikt ser nå ut som det jagede barnets som må ut i en skolegård. Dette er min tolkning, den trenger ikke være sann – som deres langt mer begrunnede tolkning av Behring Breivik ikke trenger å være sann.

Aktoratet har etter Husby og Sørheims rapport insistert på at Anders Behring Breivik var for syk til å straffes. Men sannheten er som et løv i et vindkast, og den flyttet seg da mektige aktører maste seg til en ny rapport. Nå må retten velge én av dem.

Rettssaken kan gi Husby og Sørheim rett, men på dag tre fremstår Husby forlatt utenfor sal 250, og i salen sitter Sørheim askegrå.

Illustrasjoner: Arne Nøst

Sannheten oppfører seg som en slange i denne saken. Når du jager den, snor den seg unna. Når du selvsikker tror du har fanget den, hugger den til så du skvetter bakover.Men én sannhet enes vi om, og den er vond, den river deg i filler.

Og sannhet er hva en rettssak skal handle om. Kan han lastes drapene på de 77 eller ikke? Syk eller tilregnelig? Finnes tempelriddere utenfor Behring Breiviks hode? Er det løgn? Psykotisk vrangforestilling?

Montaigne (1533-92) skrev: Den som sier sannheten, han vil føle et behag, en trygghet, en ro. Uansett hva sannheten innebærer.

Om drap snakker tiltalte med ro og trygghet. Ingen kommentar, svarer han usikkert når aktor jakter hans hjerne og spør om tempelridderne.

Følelsen av usant gjør folk urolige, for slik er vi lært opp. Først: Du skal ikke slå. Så: Du skal ikke lyve. Sannheten er jorden vi går på. Men jorden skjelver nå, og det er noe av grunnen til at vi ikke er ferdig med ham, til at vi er blitt en nasjon av 4,5 millioner psykiatere.

Ifølge aktoratet ville psykosen åpenbare seg når tiltalte åpnet munnen. Men i de første utspørringene vrir slangen seg unna, sier han latterliggjøres, demoniseres, sier de første sakkyndige diktet opp en gal Behring Breivik. Han beklager hva han sa til dem. Det var «pompøst». For en beregnende mann er ingenting løgn, intet er galskap, det er kun «pompøst». Jeg tar kraftig selvkritikk på at det ble pompøst, sier han.

Selvkritikken stopper altså ved hans «selvfremstilling».

Med kraft kjemper han for «å slippe galehuset». I retten forsøker han å dempe språket, han kalkulerer og kryper opp på bordet til de nye sakkyndige, som ga ham en sannhet han ønsker: tilregnelig. Jo mindre psykisk syk, desto mer ligner han på et «vanlig menneske», og desto verre blir alt.

Den som aldri har sett en elv, vil i første møte med en elv, tro det er et hav. Den som aldri har hatt en massemorder blant sine egne, vil se en fremmed. Slått av at den fremmede er en av oss, vil han se et «monster».

Men det er det gjenkjennelige ved Behring Breivik som uroer nå.

Han ser «vanlig» ut. Han spøker, smiler. Svarer tidvis vennlig. En vanlig stemme som imponerer med ro og kontroll, godt ordforråd og variert kunnskap. Det er da man blir uvel, og må mane frem sannheten. Jeg tenker på de rolige skrittene hans 22. juli på det våte gresset, på kvister som knekker under bena hans når han på Kjærlighetsstien nærmer seg, den kalkulerte stemmen når han sier «kom frem, det er trygt nå, han er tatt». Og så: hylene.

I retten veksler han mellom normalitet og voldsom brutalitet, uten empati, men alt sies på samme myke, monotone måte. For så, når han innser virkningen av sin opptreden (han har ikke medieforbud), å bytte ansikt – som på fredag morgen. Torsdag ble han oppfattet som psykopat av jævligste sort. Fredag åpner han med å snakke om følelser og empati. Slik snakker et beregnende menneske som tror sannheten er et parti sjakk.

Foran ham sitter de fire sakkyndige og ser hvert trekk. Men de tolker det helt ulikt, og jorden skjelver.

Hukommelse

Om sannheten er svikefull, er hukommelsen verre. Mandag morgen, før rettens første dag, sykler jeg forbi Hammersborg (der tiltalte kjørte mot Utvika), mot Regjeringskvartalet. Kun fordi det var raskeste vei til retten. Sollyset treffer skiltet «Grubbegata», men jeg tenker ikke over det. Ikke før jeg hindres av et stengt Regjeringskvartal. Det er som om jeg har glemt alt. Glemt hva rettssaken handler om, en bombe, et massedrap. Foran en kiosk lister en avis opp de drepte på forsiden. Jeg stopper. Så få navn jeg husker nå. Da husket jeg nesten alle. Man rives ned, skrur på TV og glemmer for å gå videre. Slik er hukommelse. Men det er jo ikke helt sant, og det merker man nær tinghuset; man ser flere og flere mennesker, og rundt dem: Lyden av stillhet. Folk hvisker til hverandre.

Oslo/Norge fremstår som et menneske som vil sove for natten, men som ligger og vrir seg. Man lukker øynene, men hjertet er urolig. Til slutt gir man opp, man åpner øynene og står opp. Og ser to roser på tinghusgjerdet og bevæpnet politi og Lippestad, aktorat og bistandsadvokater i svart. Man ser ungdommer som ble skutt på, og man ser på de fremmøttes ansikter hvem som har mistet noen – og hvem som er på jobb.

Den som sier at dette er sirkus, skal selv ta på klovnenese når han sier det.

Hukommelsen våkner. Nå kan man ikke sove mer.

Sannhetens time

Så kommer han. Blitz høres som regnskyll. En politibetjent med svarte skinnhansker låser opp håndjernene og frigjør hendene som 22. juli presset inn avtrekkeren og som nå heves til hilsen. Ansiktet kjøttfylt, håret gredd som i en Stompa-film. Han børster flass fra dressen. Åpner en vannkaraffel. Ser ned. Ser mye ned. Øynene, de er fjerne, så er de lysende, som om de viser hans to ansikter (distansert vennlig og farlig ekstrem).

– Jeg ber om at tiltalte reiser seg. Anders Behring Breivik, du er uten arbeid?

– Nei, det stemmer ikke. Jeg er skribent og jobber fra fengselet. Og jeg anerkjenner ikke denne rett, sier han, samme munn som 22. juli brølte «dere skal dø i dag!»

Les også

Har lov til å spre propaganda fra fengselet

Akkurat nå er jeg en kikker. Presenterer en gåte til et menneske, men uten å forklare løsningen, og personen blir besatt etter svaret. Heller stirre seg blind etter svaret enn å lese «slik blir du sommerslank» eller se American Pie 4 på kino. Hva er svaret? Hvorfor? Hvordan?

Så begynner tolkingen av ham. Det er som om vi må knekke ham hver sekund: barnslig/patetisk/slik knekker aktor terroristen/feige tårer/her er feilene i analysen/løgner/følelsesløs/iskald/nervøs/

Vi bruker muskler for å avkle ham, som vi klynger oss til at Hitler var en dårlig maler.

Selv om det holder å huske holocaust.

Det er som om drapene ikke er nok, som om vi fortsatt frykter ham, og derfor stakkarsliggjør ham. Jeg tar meg i det selv, og noterer midt i utspørringen følgende: «Ridderjustitiarius Breivik minner om barneboken Diktatoren . Boken handler om et barn som bestemmer over alle i landet sitt. Han blir rasende. Syng! Spis! Ti stille! På siste side går det frem at han går i barnehagen og hans storhet kun er i hodet hans. Forskjellen på diktatoren og tiltalte er at sistnevnte er virkelig, voksen og med tilgang på våpen.»

Verdighet

For Behring Breivik er damer det svake kjønn, fødemaskiner som forråder landet ved å jobbe. Men han er omringet av dem (presse, aktor, administrator, to bistandsadvokater, selv i hans forsvarerteam). Samfunnet han angrep bestemmer hans skjebne. Han latterliggjør rettsstaten, og dens maksimumsstraff på 21 år, men han reddes av den.

Av med håndjern. Han smiler og hever armen. Så kommer aktor til ham, håndhilser og smiler, bistandsadvokater håndhilser, alle går til ham. Slik tvinges også vi til ham. Hvorfor må en bistandsadvokat, som har tatt ofre i hånden nå ta ham i hånden?

Det er sannheten om en verdig rettsstat. Aktørene hilser på hverandre, massemorderen sitter uten fotlenker eller håndjern få meter fra de etterlatte, voktet av to politimenn slik at ingen får gjøre ham noe.

Verdighet. Verdig rettssak. En rettsstat verdig. «Verdig» sies like ofte som Breivik sier «dekonstruksjon» eller «militant nasjonalist». Tillat meg et skritt i møkka. Fuck verdighet . Kontrollerte følelser er verdig. Raseri er uverdig.

Mennesker slites i stykker, de går til og fra rettssalen for å unngå de verste detaljene, de griner elver av tårer, og holder seg fast i stolene for ikke å bli skylt med, og vi maser om verdighet. Hva om en rasende far hoppet over kanten og rakk et slag på nesen hans? I bildet vi maner frem, ville det vært uverdig.

Selv en som ikke respekterer liv skal vi opptre verdig mot. Er det verdig å gi ham en hverdag som i hans ord er som en «barnehage» − og med muligheten til å komme tilbake til oss? Stoltenberg sa: Mer åpenhet, mer demokrati, men aldri naivitet.

Er vi naive? Jeg aner ikke. Hodet føles tromlet. Jeg er ikke vant til å høre på en massedrapsmann.

Hans sannhet

Administrator Arntzen: – Vi er nå kommet frem til Breiviks forklaring, og jeg vil be om at tiltalte tar plass i vitneboksen.

Det er så stille. Skrittene gjaller. Man hører blikkene. Politiet setter seg ved ham.

– Jeg kan komme til å avbryte deg, sier Arntzen.

– Kjære dommer Arntzen, sier han, med myk stemme, jeg håper du ikke avbryter meg, jeg ber om tillatelse til å legge rammene for mitt forsvar. Jeg har tonet ned retorikken av hensyn til de etterlatte.

Hver gang han avbrytes, får han fortsette. Det er kraft i hans manipulasjon. Han får jo holde en 73 minutters tale. Om sannheten, sier han, for det som brukes mot ham er løgn.

Det er ikke som Platon sier, at straffen følger synden hakk i hæl, fordi enhver som venter straff, vil lide under den, og enhver som fortjener straff, venter på den, som om ondskapen avler sin egen pine.

For Behring Breivik er ondskap godhet, synd er heltedåd.

– Jeg står her i dag som representant for den norske motstandsbevegelse. Jeg snakker på vegne av svært mange nordmenn. Det påstås at jeg er ondskapsfull, sinnssyk, narsissistisk, psykotisk, patetisk, med incestforhold til min mor, barnemorder, feig, homo, rasist, fascist, tilbakestående, med farslengsel. Jeg er ikke overrasket. Det er løgnaktig propaganda. Jeg har gjennomført det mest sofistikerte, spektakulære angrepet i Norge, sier han, og fortsetter:

– Dekonstruksjon er stikkordet.

Kortversjon: Marxister har makten, og gjør Norge om til et multietnisk helvete. Sånne som ham sensureres, folket føres bak lyset og hjernevaskes av eliter. Snart er etniske nordmenn en minoritet, og dette komplottet må bekjempes. Islamisering og jihad pågår, og eliten hyller det.

– Slike ulevelige urettferdigheter skapte meg…man har misforstått ondskap og brutalitet. Det jeg gjorde var godhet, ikke ondskap. Og ja, jeg ville gjort det igjen…AUF er hjernevaskede. De er ikke uskyldige, sivile barn, men aktivister. Jeg er født i fengsel. Jeg er tvunget til å se på at min kultur dekonstrueres av marxister. Jeg skal applaudere mitt folks undergang. Dette fengselet heter Norge. Her er de onde gode, sier norsk presse, mens jeg er ond. Ekstremisme? Psykotiske vrangforestillinger? Det blir for dumt. Det er Ap og eliter som er den virkelige galskapen. Hvorfor? De jobber for masseinnvandring, og det er ikke rasjonelt å jobbe for å dekonstruere sin egen nasjon, kultur, religion. Dette er den virkelige galskapen og ondskapen. Jeg handlet i nødrett.

Les også

Mener Lillebjørn Nilsen hjernevasker norske skolebarn

Det jeg sier i dag er sannheten. Snart vil den gå opp for alle. Patrioten er hatet, men når han lykkes, vil han støttes. Denne saken bør handle om å finne sannheten, sier han.

Det ekleste er ikke hatpropagandaen, for den kjenner vi. Sannheten er at han i mildeste versjon av Anders Behring Breivik treffer noe, han tangerer fordommer og debatter som allerede eksisterer i folket, i meg. Derfor bruker vi ekstra muskler på å avkle ham. Derfor puster vi litt lettere når han ligner en fremmed, en norsk ideologisk-fanatisk variant av Al-Qaida

Da aktor Inga Bejer Engh leser opp tiltalen, stiger sakens kjerne frem. Sannheten om 22. juli handler ikke om psykiatri, ikke om tilregnelighet, den handler om mennesker som endte i en obduksjonsrapport: NN, født 1979, XX, født 1983… trykkbølge, splinter, kuttet, knuste knokler, ører, sener, vev, muskler, flere operasjoner, brannskader, bruddskader i hode, tenner, kjeve, lungeblødning, hjerneblødning, skader på begge øyne, brudd i kraniet, knust hjernevev, brudd i ansiktsskjelettet, trykkskader, tresplint i hodet, alvorlige hodeskader, blødninger, omfattende skader i buken, omfattende brudd og sårskader i ben, hode, ribben, ansikt, punkterte lunger, amputert ben.

Behring Breivik leser det selv. Folk i salen gnir seg i kinn, blåser tungt. Aktor fortsetter, og det ser ut som om hun holder seg fast i pulten for ikke å falle. Hun maler øyas geografi med blod…han går videre til kafébygget…hun maler med kjøttsår og kulehull…Lillesalen…og ungdommer som blør ihjel…kjærlighetsstien…og kuler inn i kinn, gjennom ganen…og hva skjer med aktor? Hun må stoppe. Hun må ha vann. Øynene er røde, hun pusser nesen og gnir bort noe under øynene.

Etterlatte begraver hodet i hender.

– Aktor? Sier administrator Arntzen, vi tar en pause.

Les også

Breivik forklarte seg detaljert om drap etter drap på Utøya

Spor

Behring Breivik presses fra skanse til skanse. Plutselig sier han, om hvordan han kom i kontakt med andre høyreekstreme: «Det var kun tilfeldigheter, gjennom Internett. Jeg var på søken på det tidspunktet, men visste ikke hva jeg søkte etter.»

Alle leter etter spor, og dette er ett: han var en gutt koblet fra verden, som søkte og koblet seg på noe, og som bygde sin identitet rundt dette. Hver gang han famler i retten, lander han på ordene han konstruerer sin identitet rundt: Jeg er en militant nasjonalist. Jeg måtte gjøre noe med dekonstruksjonen av Europa. Jeg er en militant nasjonalist.

Aktor vil plukke identiteten hans i biter. Han fremstår da krenket, irritabel, latterliggjort.

Da aktor spilte av YouTube-filmen Behring Breivik laget for å markedsføre kompendiet 2083, gråt han. Det minner om Stinky i Mummidalen: Mummidalen er en godhetsnasjon, men ingen liker Stinky. Han aksepterer ikke kodene i dalen, og utnytter godheten der. Når han blir tatt, gråter han i strie strømmer. Aldri av anger, men fordi Lille My og mummiene ikke forstår ham.

Folket som ser på håper kanskje på et sammenbrudd, at han erkjenner uhyrlighetene. Det skjer nok ikke: Han er kanskje for frakoblet til å evne det. Og: For fanatisk. For hvem er han uten kommandøridentiteten?

Djevelen og detaljene

Noe merkelig oppstår når man ser mannen falle, ser ham kjempe for å finne fast grunn under føttene. Tanken på at Anders Behring Breivik en gang var et menneske. Et barn. En ungdom, like søkende som dem han tok livet av. Det er vanskelig å synes synd på ham, men det går an å føle med en som har lett etter seg selv, og så fant han dette. Og hva er dette?

I går etter lunsj ber aktor ham om å gjenfortelle alt fra Utøya. Han svelger tungt, tar pauser. Om han spiller berørt eller er det, er umulig å si. De fire sakkyndige ser på ham. Ja, hva er dette? Det vi hører ham si, er ikke til å fatte. Det er detaljene i denne fortellingen, og djevelen i dem, om ungdommer som trygler og ber for livet mens han går tom for ammunisjon, bytter magasin, for så å henrette dem. Ungdommer som ser ham komme og bare legger seg paralyserte ned når han hever riflen. Det er ikke psykose, men sadisme. Man er ikke nummen mer. Man er uvel. Et skrik er eneste verdige reaksjon. Så hva er sannheten om ham? Det er som om tiltalte sprenger rammene for diagnosekriteriene de jobber etter. Som om sannheten ligger midt mellom dem. Sinnssyk og tilregnelig. For retten er det en meningsløs tanke.

En slik sannhet finnes ikke.

  1. Les også

    Dette skjedde i retten 20.april

  2. Les også

    En teknisk beretning om et massedrap

  3. Les også

    Massemorderen nekter for at han lo på Utøya

  4. Les også

    Breivik vurderte å ta sitt eget liv

Les mer om

  1. 22. juli

Flere artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Lekkasjer og rettspsykiatri

  2. NORGE
    Publisert:

    Aktor ber om forvaring i Varhaug-saken

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Philip Manshaus er en ytterst farlig mann i mange år fremover

  4. NORGE
    Publisert:

    Aktor ber om 21 års fengsel for dobbeltdrap i Kirkenes

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Dommen ble som ventet. Det kunne ikke bli noe annet enn 21 års forvaring for Philip Manshaus.

  6. NORGE
    Publisert:

    Forsvarer sår tvil om Manshaus’ tilregnelighet: – Han må frifinnes på grunn av den berettigede tvilen om han er tilregnelig