Norge

«Jeg skulle ønske at jeg fikk en ærlig redegjørelse fra noen ansvarlige i politiet»

Faren til en av de drepte på Utøya etterlyser ennå politiets svar på sentrale spørsmål om det som skjedde for åtte uker siden. –Hvis politiet ikke har noe å skjule for oss, så forstår jeg ikke hvorfor de ikke gir oss mer informasjon, sier han.

Den siste kontakten Jarl Robert Christensen har med sin datter Birgitte Smetbak den 22. juli er fra kl. 18.12 til kl. 18.18. Anders Behring Breivik ble pågrepet kl. 18.27.

  • Per Anders Johansen Andreas Bakke Foss Stein J. Bjørge (foto)

Les også:

Den første tanken han fikk da han får vite hva som er i ferd med å skje på Utøya, er å finne seg et våpen.

Han ringer en god venn og spør om han kan låne en pistol.

Han får ja.

Det eneste Jarl Robert Christensen vil er å kjøre fra Drammen til Utøya og redde sin datter Birgitte Smetbak (15). Faren ringer mor, som forteller at hun er skadet.

Faren ringer politiet. De forteller at det ikke er noen hensikt å prøve å komme seg dit fordi veien er stengt. Han lar være å hente pistolen.

Siste samtale

Den siste samtalen han har med datteren 22. juli er fra klokken 18.12.03 til 18.18.37. Etter dette hadde moren samtaler med henne nesten helt frem til Anders Behring Breivik ble pågrepet 18.27.

Hun hadde da vært på flukt fra massemorderen i én time. Det er lenge siden hun ble skutt, i skulder og kne. Men hun er fortsatt i live, og gjemmer seg antagelig i enden av Kjærlighetsstien ved Nakenodden.

— Jeg angrer så dypt på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg snakket rolig til henne. Hun var nok veldig forvirret uten at jeg fikk henne i tale. Er du skadet, så må du ikke svømme, sa jeg. Jeg burde sagt så mye annet, sier Christensen.

— Jeg skulle ønske at jeg sa at hun måtte ta seg sammen, minne henne om at hun var i live. Jeg skulle sagt: Nå skal du leke gjemsel, være tøff. Finn noen du kan legge deg sammen med eller under. Spill død.

I likhet med de fleste etterlatte, overlevende spør han seg hva han kunne gjort og sagt.

— Når jeg sitter med disse tankene, så tenker jeg også at jeg skulle ønske at jeg fikk en ærlig redegjørelse fra noen ansvarlige i politiet. Fra noen som innrømmet at det var mye som gikk galt. Du kan ikke si at du er ydmyk, det er noe du må vise. Hvis politiet ikke har noe å skjule for oss, så forstår jeg ikke hvorfor de ikke gir oss mer faktainformasjon, sier Jarl Robert Christensen.

Ønsker fakta

Etter åtte uker er det flere etterlatte som ikke har fått obduksjonsrapporten til deres barn.

  • Deres advokater har ikke fått tilgang til en skriftlig versjon av loggene til hverken politiet eller nødnummeret 112, som viser hva som kom inn av informasjon og hvilke ordre som ble gitt.
  • Fakta som er kommet frem under vitneavhørene er hemmelig, av hensyn til etterforskningen.
  • Prosedyrene som forteller hva som var politiets regler for opptreden med massakre – den såkalte «skyting pågår»-prosedyren – er gradert informasjon av hensyn til politiets operative evner.
  • Alle rapportene som så langt er laget av involverte redningsmannskaper, politifolk, etater og avdelinger, er «unntatt offentlighet av hensyn til intern saksbehandling».
    Politidirektør Øystein Mæland sier at politiet ikke ønsker å legge frem bruddstykker av informasjon før man kan presentere hele bildet. Kanskje i mars 2012.

Justisminister Knut Storberget (Ap) sier han avventer rapporten til regjeringens granskningskommisjon. Den skal etter planen være ferdig i august 2012.

Druknet

Jarl Robert Christensens datter ble funnet rett ved land ved Nakenodden, sør på Utøya. Hun greide å ta seg dit selv om hun ble skutt og hadde en brukket ankel.

Dødsårsaken hennes er offisielt drukning. Hun ble funnet ved vannkanten. Faren spør seg om hun prøvde å rømme ut i vannet da massemorderen drepte sine siste ofre.

Dødstidspunkt er anslått til etter at han ble pågrepet av politiet.

- Min datter hadde vært i live i dag hvis beredskapen hadde fungert. Min datter hadde ikke dødelige skader som politiet informerte oss om ved besøket på Utøya. Alle som ser videoen av mannskapene som skulle redde henne, forstår at tid gikk tapt. Bildene viser at de ikke hadde kontroll på hva de drev med, sier Christensen.

- Får svært lite fakta

Jarl Robert Christensen er tilbake i jobb som fotograf. Han følger nøye med i mediene, og hver dag er han på Internett, legger inn beskjeder og kommuniserer med andre.

Han har mange ubesvarte spørsmål. Noen vet han at aldri vil bli besvart. Men mange spørsmål kan og må besvares nå, mener Christensen. Ikke om ett år når granskningskommisjonen er ferdig eller når politiet mener de kan presentere «hele bildet».

- Etter to måneder må vi kunne få vite når politiet mener at massakren startet. Etter at 150 etterforskere har jobbet døgnet rundt siden juli med en sak som i prinsippet er oppklart, så må de kunne fortelle oss hva de vet. Da får vi vite hvor lenge det pågikk. Vi må få vite nøyaktige hvilke meldinger som kom inn, når de ble mottatt, og hvilke ordre som ble gitt. Nå blir vi avspist med svært lite fakta. Tomrommet og fraværet av informasjon skaper sinne, sier Christensen.

Han mener de etterlatte også burde fått en forklaring på hvorfor Buskerud-politiet valgte ikke å følge skyting pågår-instruksen, som sier at første patrulje skal rykke rett inn. Hvorfor bestemte politiet seg for å vente på beredskapstroppen, spør Christensen seg.

Han forstår heller ikke hvordan politiet kan si at de rettet en «uformell» henvendelse til Forsvaret og lot være å kalle ut Forsvarets spesialkommando (FSK).

— Det går ikke an å si noe slikt, uten at noen ansvarlige reagerer.

Siste buss fra Utøya

Pårørende og overlevende var i et kaos av fortvilelse, sorg, trøst og engstelse på Sundvollen fredag kveld 22. juli.

På desperat jakt etter livstegn fra sine egne går foreldre selv rundt og banker på dørene til alle hotellrommene. Dør etter dør. De stikker hodet inn for å se om de finner igjen sitt barn.

- Statsrådene roser hvor godt alt var organisert på pårørendesenteret på Sundvollen. Vi følte det ikke slik. Alt var et fullstendig kaos. Det fantes ikke lister, ingen viste hvem som hadde kommet seg fra Utøya, hvem som hadde vært der. Det var helt tilfeldig hvem som ble registrert, sier Christensen.

Foreldrene blir bedt om å gi DNA-prøver, slik at barna kan identifiseres.

Flere busser med overlevende ungdommer fra Utøya kommer til Sundvollen. Foreldre gjenforenes med sine barn. Andre ser etter et kjært ansikt, men heller ikke i denne bussen er de med.

Den siste bussen kommer klokken 23. Birgitte Smetbak er ikke med. Det kommer ikke flere busser med overlevende fra Utøya.

Måtte ringe rundt

Datteren får status som savnet.

- Jeg ringte alle sykehus i flere dager og fortalte hvordan hun så ut. Men ingen kunne bekrefte at noen med tilnærmet likt utseende eller kjennetegn hadde kommet inn til dem.

Familien får vite at de vil få beskjed kvelden før navn blir publisert. Etter fem dager ringer telefonen onsdag morgen kl. 9. Senere på kvelden blir navnet offentliggjort.

— Det var veldig lenge å vente. Særlig når jeg nå vet at hun var blant de første ti ofrene som ble fraktet i land fra Utøya allerede i angivelig syvtiden fredag, sier han.

- Systemet klappet sammen

Da de første nødmeldingene kom til Nordre Buskerud politidistrikt var det én person som satt på operasjonssentralen og tok telefonen. Christensen spør seg om det er greit.

— Er det slik vi vil ha det i Norge? Alle ser at systemet klappet sammen. At beredskapen ikke fungerte. At dette ikke var godt nok. Jeg ber ikke om noen unnskyldning og er heller ikke bitter, men en redegjørelse fra noen ansvarlige i politiet. Ingen kan klandres for at massakren startet. Gjerningsmannen må svare for sine ugjerninger. Jeg tviler ikke på at alle prøvde å gjøre sitt beste der og da, men det var ikke godt nok. Noen må svare for hvorfor vi ikke klarte å beskytte våre barn bedre. At de ble overlatt til en massemorder på en øy i over en time, sier Jarl Robert Christensen.

  1. Les også

    - Ikke nevn navnet hans

  2. Les også

    Frivillighetsboom etter terrorangrepene

  3. Les også

    Leserne ønsker åpenhet

  4. Les også

    Forsvaret styrker helikopterberedskapen

  5. Les også

    Aldri meir 22. juli

  6. Les også

    Etterlatte spør om liv kunne vært spart

  7. Les også

    Gutterommet har begynt å snakke

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    «Ikke ring meg. Dere er verdens beste foreldre»

  2. A-MAGASINET

    Meldingene fra Utøya

  3. NORGE

    «Gud, jeg håper han får et solid drapstall»

  4. NORGE

    Var i moskeen to timer før skytingen: – Barna spør om vi skal dra dit i morgen og er redde

  5. NORGE

    Sentralbordassistenten skjønte hun hadde fått vite noe av enorm betydning. Men det forsto ikke politisjefene

  6. KRONIKK

    At Norges største massemorder tapte sin sak om soningsforholdene, er en seier for menneskerettighetene | Ole Gjems-Onstad