Slik oppsummerer de den norske innsatsen

Innsatsen i Afghanistan får unison og flengende kritikk fra uavhengige eksperter. Både de, Regjeringenog Forsvaret frykter fortsatt uro så snart soldatene er ute. Tilbaketrekningen starter over sommeren.

Bidratt i riktig retning

Espen Barth Eide

Forsvarsminister (Ap)

Hvordan vil du i dag oppsummere resultatet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan?

-Vi har bidratt betydelig til å hjelpe Afghanistan på riktig vei. Ved å støtte politiske prosesser, og gjennom å trene og utvikle sikkerhetsstyrker, som må gjøre jobben når vi har trukket oss ut. Fra norsk side fant vi tidlig ut at vi var skeptiske til å la soldater fungere som uniformerte hjelpearbeidere, og at det beste vi kunne gjøre var å trene afghanere selv. Det ble også kursen andre fulgte. Nå er tiden inne til at Faryab-provinsen må stå på egne ben. Afghanistan er ikke et paradis i dag og blir det ikke om to år, men vi har bidratt til en riktig retning. Hvordan tror du Afghanistan vil fremstå i 2015, året etter at ISAF-styrkene skal være trukket ut?

-Jeg tror vi etter hvert vil se et slags kompromiss, som ikke blir akkurat slik vi ville designet det. Jeg tror ikke på borgerkrigsteorien, at alt går i oppløsning, men jeg tror at ulike deler av landet vil ha ulike makthavere, med ulikt innhold. Statsmakten vil være svakere enn den er i dag, men den vil beholde noen sentrale funksjoner, som sikkerhetsstyrker og utenrikspolitikk. Det blir annerledes enn slik det er i dag, men mer bærekraftig. Afghanistan må ta mer ansvar, gjør de ikke det er det grenser for hva vi andre kan gjøre.

Hvilke konklusjoner trekker du for det norske bidraget?

-Det har vært veldig positivt. Mange tusen mennesker har gjort en formidabel innsats over mange år. Vi har ikke hatt noen stygge skandaler. Jeg har selv besøkt alle kontingentene ute, de har fremstått meget bevisste og har hatt en kulturforståelse seom er vel så god som andre allierte. De har hatt en god kjemi med sin afghanske partner.

Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske styrkenes innsats i Afghanistan?

-Ja, det mener jeg. Omdømmeundersøkelsen gleder meg mest, tar man bort "vet ikke" er det 93 prosent som mener norske soldater gjør en god innsats i internasjonale operasjoner, som i praksis vil si Afghanistan.

Alt i alt, var det riktig å gå inn som man gjorde?

-Ja, det var både riktig og legitimt. Men vi har måttet ta mange lærdommer underveis.

I feil retning

Astri Suhrke

Afghanistan-ekspert, forsker ved Chr. Michelsen institutt

Hvordan vil du i dag oppsummere resultatet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan?

-Når det gjelder sikkerhetssituasjonen: Krigsområdet er utvidet (til deler av Pakistan). ISAF vinner stadig taktiske seirer, mens markert ikke-strategisk fremgang uteblir. Kostnadene av krigen har vært/er meget store for de intnernasjonale, for afghanerne og pakistanerne.Når det gjelder bistand: Gjentatte studier har vist at resultatet av bistanden har vært mager. Det har vært fremgang på såkalte ”lette” områder der penger nokså raskt kan produsere synlige resultater, f.eks. i form av skoler, elevtall og helsesentre. Det er jo også disse tallene som NATO-landene stadig siterer for å vise at det går fremover. Men på mer grunnleggende områder som godt styresett, rettsvesen, sikkerhet, redusert fattigdom — har det vært lite å vise til. Her går indikatorene stort sett i motsatt retning. Korrupsjon, krig, ulikhet og urettferdighet preger hverdagen i store deler av landet.

Hvordan tror du Afghanistan vil fremstå i 2015, året etter at ISAF-styrkene skal være trukket ut?

-Jeg tror på fragmentering av konfliktbildet og konflikt på lavere nivå. Tilbaketrekning av de internasjonale kampstyrkene vil ta mye av vinden ut av seilene på de militantes side. Samtidig har ISAF og giverlandene bidratt til å tilrettelegge forholdene for en fortsatt borgerkrig ved å bygge ut militærstyrker av ulike slag, både ANA (den afghanske hæren), det paramilitære politiet, og lokale milits (Afghan Local Police). Disse vil lett oppløses seg i fraksjoner som kan komme til å kjempe seg i mellom, så vel som mot militante Islamist grupperinger. At rundt halvparten av offiserskorpset nå er tadsjikere forrykker den tradisjonelle maktbalansen mellom pashtunere og tadsjikere, og forsterker etniske spenninger.

Samtidig er det grunn til å tro at afghanerne mange steder vil komme til enighet om lokal våpenhvile og maktfordeling. Afghanistan har sterke tradisjoner av politisk pragmatisme og smidighet.

Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske styrkenes innsats i Afghanistan?

-Det er sparsomt med offentlig informasjon om de norske spesialstyrkene og OEF bidraget – kan ikke uttale meg om det, men ser ut til at norske styrker har trent en spesiell paramilitær politistyrke som sorterer under Innenriksministeriet. Styrken (National Crisis Response Unit, opprettet i 2005 med norsk støtte) inngår ikke i den militær kommandokjeden, og kan lett bli en ”privat” hær for de som kontrollerer dette ministeriet. Farene ved slike "private hærer" er selvinnlysende.

Alt i alt, burde man latt være å gå inn slik man gjorde?

-Ja, hvis du understreker "på den måten man gjorde". Mye burde vært gjort annerledes, spesielt med tanke på et mindre ambisiøst engasjement (militært og politisk-sosialt-økonomisk), og en større vilje til å forhandle med Taliban fra begynnelsen av. Vi vet nå at mange i Taliban prøvde å forhandle med Karzai/amerikanerne, men de ble avvist og jaktet ned. De som kunne dro da naturligvis til Pakistan og forberedte seg på en lang kamp.

Hadde USA lagt seg på en strategi som kunne splitte Taliban fra al-Qaida fra begynnelsen av – istedenfor å gjøre dem til felles fiende og dermed sementere alliansen – ville mye kunne vært spart. Men stemningen i Washington og blant USAs allierte like etter 9/11 gjorde det vanskelig å få gehør for en slik strategi .

PRT-styrken har siden 2006 arbeidet målrettet for å utvide operasjonsområdet (ved å innlemme Ghormach distriktet i Faryab) slik at styrken kunne komme på offensiven ovenfor de lokale Taliban. På kort sikt var resultatet flere trefninger og – igjen – noen taktiske seiere, men ingen klar strategisk fremgang.

Imponerende norsk innsats

Harald Sunde

Forsvarssjef

Hvordan vil du i dag oppsummere resultatet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan?

-Da vil jeg peke på Faryab som eksempel, provinsen der Norge har hatt et særlig ansvar. I dette området har norsk og internasjonal militær innsats bidratt til å bygge opp afghanske sikkerhetsstyrker, som i dag ledes av et sikkerhetsråd med den sivile provinsguvernøren i spissen. Sikkerhetsarbeidet vi har gjort der over tid, sammen med afghanerne og andre allierte, har muliggjort en positiv samfunnsutvikling som er veldig tydelig å se. Særlig ses dette i hovedstaden Maimanah. Faryab er i dag et bedre sted å bo for den jevne afghaner. Hvordan tror du Afghanistan vil fremstå i 2015, året etter at ISAF-styrkene skal være trukket ut?

-Nå får vi allerede i 2013 se hvordan situasjonen i Faryab fremstår etter at afghanerne selv har overtatt ansvaret for sikkerheten i denne provinsen. Vi må både der og andre steder være forberedt på at langvarige etniske spenninger ikke forsvinner som et resultat av den internasjonale innsatsen, og at disse også fremover kan føre til voldelige sammenstøt. Det viktigste er at vi gjennom vår innsats har bidratt til å bygge opp de afghanske sikkerhetsstyrkene slik at afghanske myndigheter kan håndtere sin egen sikkerhet. Det har vi oppnådd i Faryab allerede nå. Så må den internasjonale sikkerhetsinnsatsen frem mot 2014 fortsatt rettes mot å bygge opp de afghanske sikkerhetsstyrkene i de øvrige provinser til et tilsvarende høyt nivå, slik at afghanerne kan håndtere egen sikkerhet i alle sine provinser. Så vil Afghanistans fremtid fortsatt være avhengig av innsats på andre områder enn det rent militære.

Hvilke konklusjoner trekker du for det norske bidraget?

-Jeg vil da trekke frem den evnen de ulike norske styrkebidragene har hatt til å tilnærme seg og løse krevende oppdrag samtidig som de forholder seg til nye kulturelle, språklige, klimatiske og trusselmessige utfordringer. Den jobben vi har gjort i Kabul, både med spesialstyrker og tidligere også med rene hæravdelinger, er rett og slett imponerende. Videre vil jeg si at måten norske soldater har samarbeidet med sine afghanske kolleger på har vært nøkkelen til en vellykket oppbygging av 1. brigade i Faryab. Norske mentorer viste tidlig afghanerne tillit, de involverte de i planlegging, de opererte skulder ved skulder med afghanerne, før de gradvis inntok en støtterolle når afghanerne var klare til å lede an. Fokuset på brigade-nivået har gjort at brigaden i Faryab allerede i fjor planla og gjennomførte en rekke operasjoner på egen hånd.

Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske styrkenes innsats i Afghanistan?

-Absolutt. Gjennom mine mange inspeksjoner til Afghanistan har jeg med egne øyne konstatert at norske styrker gjennomgående har gjort en svært god jobb. Dette støttes av tilbakemeldinger fra ISAF som ofte har trukket frem norske løsninger som «best practice» og eksempler til etterfølgelse. Dette gjelder både modell for PRT og mentorering. Det beste skussmålet har likevel våre soldater fått fra sine afghanske kolleger. Disse trekker frem den kollegiale og respektfulle måten norske soldater har samarbeidet med afghanske soldater på.

Langt unna fredelig løsning

Anders Sømme Hammer

Prisbelønnet frilansjournalist, har bodd fem år i Afghanistan

Hvordan vil du i dag oppsummere resultatet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan?

-Den internasjonale innsatsen i Afghanistan har i stor grad vært mislykket. Det har vært mye dårlig planlegging, og mye har ikke fungert etter intensjonen. Jeg flyttet til Afghanistan sommeren 2007 og i de påfølgende fem årene er krigen blitt betydelig verre. De utenlandske soldatene kom for å skape stabilitet, men opprørerne er blitt sterkere og konflikten i Afghanistan er i dag langt unna en fredelig løsning. En usikker, men utvilsomt stor andel av den internasjonale bistanden er forsvunnet i korrupsjon, og mange bistandsprosjekter har vært preget av manglende kulturforståelse og oppfølging. Hvordan tror du Afghanistan vil fremstå i 2015, året etter at ISAF-styrkene skal være trukket ut?

-Det vil skje en stor maktforskyvning når flertallet av de utenlandske soldatene drar. Lokale krigsherrer som har hatt støtte fra ISAF, vil utfordres. Allianser skifter fort og det er vanskelig å forutse hvilke fraksjoner som vil vinne fram i ulike deler av landet. Det eneste som virker klart er at det fortsatt vil være krig i Afghanistan i 2015. Det er mulig den krigen blir mer brutal enn den som nå pågår.

Hvilke konklusjoner trekker du for det norske bidraget?

-Hovedandelen av de norske styrkene har vært utplassert i Faryab-provinsen. Jeg har besøkt Faryab jevnlig siden september 2006. I denne perioden har opprørerne spredd seg til hele provinsen, og det er blitt mye farligere å bo og reise i provinsen. De antivestlige strømningene er blitt merkbart sterkere blant befolkningen. Faryab er blant provinsene i Nord-Afghanistan som har hatt den største forverringen av sikkerhetssituasjonen de siste årene. Den negative utviklingen står i stor kontrast til hvordan norske regjeringspolitikere og talspersoner for Forsvaret ønsker å framstille det.

Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske strykenes innsats i Afghanistan?

-Jeg er journalist og mener det uansett ikke er min oppgave å skryte av soldater. En del av den norske Afghanistan-dekningen har vært preget av ukritisk patriotisme og svulstige skildringer som minner om gamle guttebøker. Jeg skjønner at norske menn og kvinner ønsker anerkjennelse fordi de velger å risikere livet som soldater, men de har ikke lyktes med å skape fred og sikkerhet for befolkningen i Faryab.

Alt i alt, burde man latt være gått inn i Afghanistan slik man gjorde?

Ja, krigen ble forsøkt forkledd som et demokratiprosjekt, og få av målene som ble brukt for å begrunne krigen, er nådd. Det er en svært svak afghansk stat som nå overlates til seg selv.

Må fortsette etter 2015

Snorre Valen

Utenrikspolitisk talsmann i SV

Hvordan vil du i dag oppsummere resultatet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan?

-For titusenvis av afghanere vil den internasjonale innsatsen forbindes med krig og tap av umistelige familiemedlemmer og venner. Dessverre har det ikke blitt etablert en politisk løsning som ville gitt stabilitet og trygghet for afghanerne. Samtidig har den sivile og humanitære innsatsen bidratt til en forbedring innenfor helse og utdanning, men en varig styrking av velferd for afghanerne avhenger av at den humanitære internasjonale innsatsen ikke trappes ned. Hvordan tror du Afghanistan vil fremstå i 2015, året etter at ISAF-styrkene skal være trukket ut?

-Sikkerhet og fred i Afghanistan avhenger av enighet om en politisk løsning hvor alle parter er representert ved forhandlingsbordet. Det er avgjørende at det internasjonale engasjement fortsetter etter 2015, både ved å legge til rette for forhandlinger og ved humanitær innsats og bistand.

Hvilke konklusjoner trekker du for det norske bidraget?

-Mange av de mest reflekterte vurderingene av det norske bidraget kommer fra veteranene som har tjenestegjort i Afghanistan. De må lyttes til. Det å sende unge mennesker i krig er det mest avgjørende og alvorlig en politiker kan gjøre. Derfor er debatten om norske styrkebidrag til Afghanistan i Stortinget i 2001 skremmende lesning. Den viser manglende kunnskap og refleksjon fra politikerne, og en feig og klam konsensusholdning til avgjørelsen om å delta i krig. SV sørget den gangen for å få debatten i Stortinget, men det var ikke Bondevik II-regjeringens intensjon. Grunnloven åpner i dag for at deltakelse i krig ikke skal behandles i Stortinget. Det mener SV er galt, og vi har derfor fremmet et grunnlovsforslag om å endre dette.

Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske styrkenes innsats i Afghanistan?

-Ja. Norske soldater er blant de dyktigste i verden, og kjenner sine folkerettslige forpliktelser godt. Et resultat av 10 år i Afghanistan er at debatten om norsk deltakelse i internasjonale operasjoner er modnet. Tidligere var det vanskelig å formidle et standpunkt mot norsk deltakelse i krig, uten at det ble sidestilt med å være mot våre soldater. Jeg oppfatter at det er et større rom for å diskutere norsk deltakelse nå. Det er avgjørende at norske soldater som sendes ut av landet vet at Norges folkevalgte har gjort grundige og kunnskapsbaserte diskusjoner før de har konkludert med å delta i en krig.

Mye til det bedre

Jonas Gahr Støre

Utenriksminister (Ap)

Hvordan vil du i dag oppsummere resultatet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan?

-Vi må alltid huske på utgangspunktet, det vanskeligst tenkelige etter Taliban-styre, Al Qaida og statssammenbrudd i 2001. Resultatene på bistandssiden er ikke så gode som vi kunne ha håpet. Det skyldes dels at myndighetsstrukturene fremdeles er svake, nesten ikke – eksisterende på lokalt nivå – og dels at korrupsjonen til tider har vært og er betydelig. Likevel er mye vendt til det bedre. Det har aldri vært så mange barn i skolen som i dag, infrastrukturen er betydelig forbedret og BNP per capita er nesten doblet siden 2001. Uten støtte fra det internasjonale samfunnet – militært og sivilt – hadde ikke afghanerne kunne iverksette ambisiøse utviklingsplaner. Men sikkerhetssituasjonen er kompleks og vanskelig og mange utfordringer gjenstår, afghanske konflikter og regionale konflikter som nok vil vare ved og være voldelige, også etter at det internasjonale militære nærværet er over. Hvordan tror du Afghanistan vil fremstå i 2015, året etter at ISAF-styrkene skal være trukket ut?

-Afghanske sikkerhetsstyrkers egen evne til å håndtere komplekse sikkerhetsutfordringer styrkes gradvis men det vil ta tid å stabilisere landet og sikre en bærekraftig utvikling. Det vil være omfattende behov for utviklingsbistand også etter at ansvaret for sikkerheten er overført til afghanske myndigheter i 2014. Nyhetsbildet viser selvmordsaksjoner, sivile tap, veibomber og konkurrerende krigsherrer. Etniske, kulturelle og politiske motsetninger må håndteres og løses av afghanerne selv. Tilsvarende viktig er regional stabilitet for å nå målet om et stabilt Afghanistan. Her er det enda en vei å gå.

Hvilke konklusjoner trekker du for det norske bidraget?

-Som et av de største giverlandene har Norge bidratt til å gjøre en forskjell. Faryab-provinsen, hvor Norge lenge har hatt et sivilt og militært nærvær, viser mange synlige tegn på sosial og økonomisk fremgang. Likevel, store utfordringer gjenstår. Hovedinnsatsområder for Norge vil fremdeles være utdanning, styresett og landsbyutvikling, i tillegg til at vi vil videreføre vår humanitære innsats. Norge vil forbli en betydelig sivil aktør også etter at ISAF-operasjonen er avsluttet.

Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske styrkenes innsats i Afghanistan?

-Alle våre mannskapers innsats har gjort og gjør en stor innsats for å bidra til en bedre fremtid for Afghanistan.

Bidratt til dannelse

Oberst Rune Solberg

Tidligere sjef for henholdsvis utrykningsstyrken i Mazar-e Sharif og for leiren i Meymaneh, sentral i NRKs programserie fra norske soldaters virkelighet i Afghanistan

(Har kun ønsket å svare på spørsmål knyttet til de norske styrkene.)

Hvilke konklusjoner trekker du for det norske bidraget?

-Det norske militære bidraget har har gjennom iherdig og fokusert arbeid over flere år etablert tette bånd til den afghanske hærens 1. brigade i Nord-Afghanistan. Vi har bidratt til en dannelsesprosess av en militær enhet. Arbeidet har gått ut på å lære bort det vi kan om etablering av militær kapasitet, og gjennomføring av militær planlegging og militære operasjoner. Arbeidet har også gitt oss mulighet til å forklare og diskutere med afghanske myndigheter på provins— og distriktsnivå hva vi mener er fordelene med demokrati, menneskeverd og vårt syn på kvinner som likeverdige borgere. Om vi har lykkes i forhold til dette gjenstår å se. Men jeg er ganske sikker på at vi forlater Nord-Afghanistan i 2014 der den afghanske brigaden er godt nok utdannet og erfaren nok til å gi innbyggerne i utvalgte områder tilstrekkelig sikkerhet og trygghet. Dersom opprøret i Afghanistan ikke avsluttes gjennom en politisk prosess tror jeg det blir vanskelig for myndighetene å slå ned opprøret militært. Historien har vist at det nesten må betraktes som en umulig oppgave i Afghanistan. Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske strykenes innsats i Afghanistan?

-Innsatsen som mine soldater la ned i Afghanistan, både de som kom hjem - og de som ofret livet, har vært enestående og helt avgjørende i forhold til etablering av den afghanske 1. brigade. Vi kan være stolte over det vi har fått til, og spesielt vil jeg fremheve norske soldaters høflige fremtreden i Faryab, som gjør at vi vinner anerkjennelse og respekt både hos allierte og hos våre afghanske samarbeidspartnere.

Få ønsker mer krig

Kristian Berg Harpviken

Afghanistan-ekspert, direktør ved fredsforskningssenteret PRIO

Hvordan vil du i dag oppsummere resultatet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan?

-Bildet er blandet. På plussiden står betydelige fremskritt når det gjelder helse, utdanning, menneskerettigheter og politisk deltagelse. På minussiden står det at Afghanistan er preget av politiske spenninger som virker minst like uoverkommelige som de var i 2001 – både internt og i forhold til nabolandene. Grunnlaget er lagt for en dyp og langvarig skepsis til internasjonale aktører som vil bistå, enten det er militært eller på andre måter. Mange tror at uttrekkingen innvarsler en tøff periode, men det er få som ønsker en videreføring av den internasjonale krigføringen. Hvordan tror du Afghanistan vil fremstå i 2015, året etter at ISAF-styrkene skal være trukket ut?

-Det mest sannsynlige scenarioet er en politisk krise, antagelig med høyt voldsnivå. Den skjøre regjeringsalliansen kan bryte sammen. Taliban vil fortsatt være en sentral aktør i konflikten, og ha kontroll i store områder. Nabolandene vil gjøre seg tungt gjeldende med støtte til sine grupper. Muligheten for at noe av dette skjer før 2015 er betydelig. Et internasjonalt politisk krafttak virker ikke veldig sannsynlig, men kan gjøre slike dystre spådommer til skamme.

Hvilke konklusjoner trekker du for det norske bidraget?

-Den overordnede grunnen til at Norge er i Afghanistan er å vise solidaritet med USA og NATO, og dermed vedlikeholde den sikkerhetsgarantien man har basert seg på helt siden andre verdenskrig. Dersom det er målet, så har man lykkes i stor grad. Samtidig har det militære engasjementet i Afghanistan vært den enkeltsak som har hatt størst potensiale til å sprenge den rødgrønne regjeringsalliansen, noe som ikke har skjedd. Nå som uttrekkingen er underveis, så tyder mye på at regjeringsprosjektet overlevde.

Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske styrkenes innsats i Afghanistan?

-Norge har et godt omdømme i Afghanistan, noe de norske styrkene har gitt sitt bidrag til ved å opptre relativt disiplinert. Men det er lett å overdrive de norske styrkenes betydning, vi må huske at de siste årene har de stått for rundt 1/3 prosent av det internasjonale militære nærværet. I en norsk sammenheng blir debatten lett naiv, i den forstand at hverdagen, både for soldater og vertsbefolkning, er langt mer brutal enn det bildet som tegnes her hjemme. Det er viktig å vite også for å møte dem som kommer hjem.

Alt i alt, burde man latt være å gå inn i Afghanistan slik man gjorde?

-Jeg har hele tiden ment at den militære intervensjonen var et feilgrep. USA sitt behov for å reagere på terrorangrepene i New York og Washington var forståelig, men en kunne tenkt seg enten en målrettet internasjonal politioperasjon for å straffe ledelsen i Al-Qaeda, eller genuine forhandlinger med Taliban med sikte på en løsning. Situasjonen ble ytterligere forverret at av intervensjonen gjeninnsatte de gamle afghanske krigsherrene, og i realiteten byttet ut et upopulært regime med et annet. Fra 2002 og fremover førte de internasjonale styrkene en offensiv krig rettet mot Taliban og andre opprørsgrupper, med store sivile skadevirkninger, og bidro dermed i stor grad til å legge grunnlaget for at motstanden ble styrket.

Fortsatt middelaldersamfunn

Ine Eriksen Søreide (H)

Leder for Utenriks— og forsvarskomiteen på Stortinget

Hvordan vil du i dag oppsummere resultatet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan?

-Man har i stor grad lyktes med hovedmålet, å hindre internasjonale terrorister å kunne operere fritt fra baser i Afghanistan. Den humanitære situasjonen er bedre. Langs enkelte spor er det skapt utvikling. Så har ambisjonene om å skape dyp og langsiktig endring blitt opp— og nedskalert underveis. Utvikling er en forutseting for stabilitet, men ikke et hovedmål. Realisme er påkrevet når det kommer til hva man faktisk kan oppnå i et middelaldersamfunn i sentral-Asia i løpet av ti år. I det store perspektivet er dette kort tid. Hvordan tror du Afghanistan vil fremstå i 2015, året etter at ISAF-styrkene skal være trukket ut?

-Bedre enn før 2001, men fortsatt et tradisjonelt og til dels fundamentalistisk samfunn, preget av klan- og føydalstrukturer med lange historiske linjer. Oppmerksomheten må rettes mot å gjøre afghanerne i stand til å sikre de viktigste resultatene som er oppnådd innen sikkerhet, stabilitet og statsstyre. Behov for et bredere kompromiss og legitimitetsgrunnlag for en afghansk sentralmyndighet. Det internasjonale samfunn må bidra også etter 2014/2015.

Hvilke konklusjoner trekker du for det norske bidraget?

-Vi har fortsatt krevende år foran oss i Afghanistan. Vi skal ikke trekke for bastante konklusjoner nå. Jeg er svært opptatt av at vi holder oppmerksomheten oppe den gjenværende tiden. Men: Viktigheten av realistisk tilnærming og mål, kommunikasjon i tråd med hva som er realiteten, ikke ønskene. Når man etter hvert skal evaluere, tror jeg også den såkalte ”norske modellen” vil bli diskutert.

Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske styrkenes innsats i Afghanistan?

-Ja, norske soldater har gjort en svært god jobb under krevende forhold. På taktisk og operativt nivå meget bra. Evt. feil og feilvurderinger er på et strategisk og politisk nivå, jf. utviklingen i Gwormach/Faryab, der en helhetlig tilnærming vil bli holdt opp mot en norsk modell.

Må aldri gjøre det igjen

Ståle Ulriksen

Afghanistan-ekspert og avdelingsleder ved NUPI

Hvordan vil du i dag oppsummere resultatet av den internasjonale innsatsen i Afghanistan?

-Det positive først. Det har vært en god del forbedringer for veldig mange afghanere. Bedre økonomi, bedre veier, mange fler får skolegang og et helsetilbud. I deler av landet har folk fått det betydelig bedre.Men dette har kostet vanvittig mye, i form av militær innsats, sivil hjelp og i kroner.

I løpet av de første årene gjorde de militære utrolig mange feil. De støttet feil folk. Man måtte begynne på nytt i 2006, og valgte også da en feil måte. For meg representerer Taliban bare en av mange konfliter i Afghanistan. Når det er sendt inn så store styrker, og man har pushet nærværet av en sentralmakt, har man aktivert konflikter som har ligget i dvale lenge, også i Faryab-provinsen.

En uttrekking kan føre til at ting roer seg litt.

Hvordan tror du Afghanistan vil fremstå i 2015, året etter at ISAF-styrkene skal være trukket ut?

-Jeg tror på en fragmentering, som ikke bare vil være fredelig. Det blir en tautrekking mellom Regjeringen, som blir svakere, og alle de andre som sitter med makt. Det er en lang tradisjon i Afghanistan for å bruke våpen for å skaffe seg et forhandlingsgrunnlag. Det vil bli bygget nye allianser, krigsherrer vil igjen følge opp sine utenrikspolitiske forbindelser på hver sin kant. Samtidig vil det være et behov for nok stabilitet til at man kan utnytte mineralressursene som er oppdaget.

I vesten er det en tradisjon for å definere en fiende som enten resignert eller død. I Afghanistan er det tradisjon for voldsbruk som kan være rent symbolsk, for å skaffe seg et forhandlingsgrunnlag, i en politisk prosess. Vi vet for eksempel at generaler som norske offiserer har mentorert har hatt telefonnummeret til opprørere på mobilen sin. Vi tenker at det truer sikkerheten, men i afghansk forståelse er dette en styrke, at man er i stand til å snakke sammen. At tempoet drives opp, at de vestlige setter seg konkrete mål med en kort tidshorisont, passer ikke den afghanske måten å gjøre det på.

Taliban er avhengig av vesten både symbolsk og rent økonomisk. Når sikkerhetsselskaper betales for å beskytte f. eks. konvoier, går noe av pengene til Taliban, for at de ikke skal angripe. Jeg tror Taliban vil slite med å opprettholde aktiviteten når det blir mindre penger.

Når det bygges Afghanske allianser må man sørge for at de på nederste nivå kan fø sin familie. Har de ikke denne sikkerheten finner de en annen.

Hvilke konklusjoner trekker du for det norske bidraget?

-Dette må vi aldri gjøre igjen. Om man ser punkt for punkt, er det mye godt å si. Men jeg tror vi har pisket opp en del konflikter. Vi har brukt de lokale, politiske myndigheter, som vi oppfatter som legitime, men der den menige afghaner ser det annerledes. Vi bør ikke påta oss et nasjonalt ansvar for en teig i et land, neste gang. Vi bør heller "plugges inn" som en del av Nato.

Er det isolert sett grunn til å skryte av de norske styrkenes innsats i Afghanistan?

-Hvis vi ser bort fra manglende kulturforståelse og dynamikken dette har forårsaket har de vært veldig profesjonelle. Det er ikke noe fyll eller tull, de har gjort det bra ut fra sine forutsetninger, og de er blitt gode til å slåss.

Alt i alt, var det riktig å gå inn slik man gjorde?

-Nei, det tror jeg ikke det er noen som mener i dag. Så har også mye endret seg. Da innsatsen ble innledet så man på USAs måte å organisere verden på som den beste, og USA som den klart sterkeste nasjonen. Nå er det en helt annen tid.