Det gylne snitt

Helt siden Euklid beskrev fenomenet 300 år før Kristus, har det gylne snitt vært en vesentlig estetisk faktor. Ikke minst takket være Leonardo da Vinci, som brukte denne naturens måleenhet for å oppnå maksimal visuell balanse i sin kunst.Det gylne snitt bygger på en harmonisk deling av et linje-stykket. Dette innebærer at snittet, eller delelinjen, går omtrent en tredjedel inn i et rektangel. Helt presist deler snittet linjestykket slik at forholdet mellom hele linjestykket og den lengste delen av det er lik forholdet mellom den lengste og den kortere delen. Man kan finne dette delingsforholdet igjen mange steder i naturen, og spesielt i menneskekroppen. Tallet er klart.

1,61803398874..., også kjent som phi, et såkalt irrasjonelt tall som aldri går opp.Det menneskelige øye hviler best når en komposisjon uttrykker akkurat dette forholdet.En enkel, men unøyaktig måte å tegne seg frem til det gylne snitt på, er å dele et ark i tre like store deler i bredden og i høyden. Da får du et bilde med fire streker og fire krysningspunkter. Langs disse "gylne snittene", eller "gylne punktene", vil du ofte finne de viktigste elementene i et klassisk komponert bilde. Proporsjonene i det gylne snitt fremstår tydelig både innen arkitektur og kunst. Le Corbusier brukte dette forholdstallet i møblene sine. Parthenons skråtak og Michelangelos David er andre eksempler. Sistnevntes navle er plassert i henhold til det gylne snitt. (Mål høyden og del på høyden fra navlen og ned og du skal ende opp med 1,618033.)I klassiske malerier vil som oftest hovedmotivet være plassert slik at avstanden til kanten av maleriet utgjør det gylne snitt.