Det er 200 sengeplasser på Torshov transittmottak, og denne augustlørdagen bor det 156 mennesker her. De har 156 forskjellige historier.

En gråter fordi hun er så glad. En gråter fordi han er så trist. To gleder seg til å bli foreldre for tredje gang. En kommer aldri til å glemme alle som prøvde å utnytte ham på den forferdelige reisen fra fra Aleppo til Oslo. En mener hun kan overleve overalt, bare ikke i det landet hun kommer fra.

Transittmottaket ligger midt i Oslo, i et idyllisk strøk. De fleste rommene har linoleumsgulv, en køyeseng på hver side, og beboerne må ut på gangen for å gå på do eller ta en dusj. Familiene får bo sammen. De enslige må dele rom med noen de ikke kjenner.

Denne lørdagen er 21 av de 156 asylsøkerne barn. Noen leker i huskene på den grønne, åpne plassen mellom byggene, andre spiller fotball på grusen. Folk som kommer med gaver til barna, blir oppfordret om å ta med små ting som er lett å ta med til neste stoppested; tegnesaker, såpebobler, lekebiler.Inne på et kontor sitter mottaksleder Hugo Limkjær og planlegger etablering av transittmottak for enslige, mindreårige asylsøkere på Haslemoen. Denne gruppen blir bare større og større. Men tankene hans er også opptatt av andre, større og mer ubehagelige ting.

Mistet en ettåring

— Det er nesten uvirkelig å se folkemengden som flykter gjennom Europa nå. Jeg tror alle ser det og kjenner det på kroppen. Også er det underlig å se mennesker som flykter for livet sitt bli behandlet som kriminelle, og slått, sier Limkjær. Han rister på hodet.

*** Les Aftenposten Innsikts gjennomgang som forklarer** situasjonen i Syria.

— Alle som kommer hit har en sterk historie. De har flyktet fra kriser og krig, og de aller fleste av dem har hatt en tøff reise. Her om dagen fikk vi inn en familie som mistet en ettåring på veien hit. Andre har blitt adskilt fra familiemedlemmer. Vi i Norsk Folkehjelp får bruk for mottoet vårt, som er å vise solidaritet i praksis, sier han.

Gjennomsnittstiden en asylsøker tilbringer på et transittmottak er 4-6 uker. De aller fleste kommer til Torshov etter først å ha vært på Refstad transittmottak, der de har vært gjennom et forenklet politiintervju, en helsesjekk og fått klærne sine frosset ned for å få vekk eventuelle sykdommer.

Så starter det store maskineriet mange mener tar altfor lang tid: Hvem berøres av Dublin-avtalen, og skal sendes tilbake til landet hvor de først søkte asyl? Hva blir neste mottakssted for de som bare har søkt asyl i Norge? Hvor lang tid tar det å få komme i det store asylintervjuet? Dette er et sted med mange spørsmål og få svar, og de tålmodige klarer seg best. I mellomtiden får asylsøkerne i snitt 240 kroner annen hver uke, tre måltider om dagen og tak over hodet.

— Vi er avhengige av mange frivillige organisasjoner og enkeltindivider som gjennomfører aktiviteter med beboerne for å integrere dem best mulig, enten det er strikking, svømming eller turer. Menneskene her er stort sett helt normale mennesker som har vært gjennom en ekstrem situasjon, sier Hugo Limkjær.

Her er fem av historiene fra fem av rommene.

- Nå vet jeg at sønnene mine er trygge.

Det er det eneste som betyr noe

ROM 216. Sahar Al-Awwad og sønnene Elias (15, i midten), George (13, t.h.) og Fady (8) flyktet fra Syria. Elias har gips på armen etter at han brakk den da han spilte fotball fredag, men det mener de er en bagatell.
Olav Olsen

Den syriske trebarnsmoren Sahar Al-Awwad gråter (48). Av glede.Sahar og familien holdt ut i Damaskus lenge. De følte de syriske lidelsene på kroppen hver eneste dag; bygningen de bodde i ble filleristet av granater, folk var vettskremte og til slutt merket hun at sønnene Elias (15), George (13) og Fady (8) oftere og oftere satt stille og kikket i veggen. Helt apatiske.

Les også:

Til slutt hadde de ikke engang hjemmet sitt. Området deres ble okkupert av IS, sier Sahar Al-Awwad.

  1. august i år startet flukten, uten guttenes far, som ble igjen for å ta vare på sin syke mor. Sønnene gjør ingenting for å skjule savnet.

Moren forteller at to «forretningsmenn» fra Damaskus fikk 7000 euro (over 65.000 kroner) per person for å frakte de fire i en minibuss gjennom Tyrkia, inn i Øst-Europa og videre nordover. De lå og satt i et stengt bakrom i bilen, med en liten luke som kunne åpnes hvis de ville si noe til sjåføren. Noen ganger var de redde, for de kjente at bilen kjørte fort, og slagene var så harde når de kjørte over humper.

— Jeg fikk ikke puste, sier 8-åringen Fady før han konsentrerer seg om spillet på morens mobiltelefon igjen.

Hun ser på sønnene sine, tørker tårene, og forklarer hvorfor hun ville til Norge:

— Det er ingen land i verden som beskytter barn på samme måte som Norge gjør. Hvis jeg gjør noe galt mot dem eller ikke tar vare på dem, så får de en annen mor. Her tar de vare på barn. Nå vet jeg at sønnene mine er trygge. Det er det eneste som betyr noe, sier kvinnen som er farmasøyt av yrke.

- Hva tror du kommer til å skje med dere nå?

— Jeg håper vi kan være her resten av livet. Sønnene mine er så glade her. Det eneste som bekymrer meg, er skolegangen deres. Mens vi er på transittmottaket, kan de ikke begynne på skole, sier Sahar Al-Awwad. Så smiler hun og sier:

— Vi forlot Syria den 2. august, på bursdagen min. Men fra nå kaller jeg 11. august for den nye fødselsdagen min. Det var da vi kom til Norge.

- Det hadde vært bedre å bli i Syria, og dø der.

Det er bedre å dø nær familien sin

ROM 412. Loay Al Jasem flyktet fra Syria til Norge. Han er sint, fortvilet, forbannet og føler at han ikke får puste. Det er over tre uker siden han har fått kontakt med familien sin hjemme. Og lørdag mottok han et brev om at han skal sendes til Vadsø.
Olav Olsen

Den syriske trebarnsfaren Loay Al Jasem (42) gråter også. Av sinne og bitterhet.Al Jasem sier at han ikke har hørt noe fra kona og de tre barna sine (8, 7 og 4 år) på 22 dager. Sønnen fylte 7 år for en uke siden uten at han fikk gratulert ham.

Han har ikke engang et bilde av dem, alt ble vått eller borte eller ødelagt på den meget strabasiøse reisen, i bil, båt og til fots fra Deir al-Zor i Syria til Oslo i Norge i mai i år. Flukten, som han mener var uungåelig, kostet 2000 dollar (16.500 kroner). Han dro alene fordi han mente at det ikke var trygt å reise med så små barn. Hvorfor Norge? Fordi han hadde jobbet med nordmenn da han var kokk på kjøkkenet hos flere oljeselskaper, og hadde hørt mye fint om landet.

Les også:

— Jeg føler at jeg har «solgt» familien min. Det er som jeg ikke eksisterer. Det føles som om jeg ikke får puste. Jeg tenker at det hadde vært bedre å bli i Syria, og dø der. Det er bedre å dø nær familien sin, sier Loay Al Jasem, som ikke skjønner at det skal ta så lang tid å behandle asylsøknader.

— Kanskje tar det ett, to, to og et halvt år å få familien min hit. De er igjen i krigen. Hvordan kan noen garantere for sikkerheten deres? Hvordan kan jeg hjelpe dem? Jeg må ha svar. Hva skal de spise? Hva skal de drikke? De trenger meg, og jeg kan ikke gjøre noe. Jeg har begynt å gå rundt i Oslo om kveldene, det eneste jeg vil er å gå. Jeg samler plastflasker for å få mer penger som jeg kan sende til dem, de 225 kronene vi får her annen hver uke er ikke nok, sier han.

- Hva drømmer du om?

— Jeg har ingen drømmer. Alle drømmene mine er ødelagt her. Jeg føler meg ikke frisk, og det eneste jeg tenker på er familien min og alle som trenger hjelp. En venn av meg mistet hele familien sin. Jeg tenker på det hele tiden, sier han.

En time senere møter vi Loay Al Jasem igjen. Da har han mottatt et brev om at han skal overføres fra transittmottaket på Torshov til Vadsø helt nord i Finnmark. Da flyttes han 1429 kilometer lenger unna kona og de tre barna.

- Alt vi håper på er et normalt liv

ROM 210: Osama Ayad (37) og kona Basma Farid (34) flyktet fra Irak til Norge. De har døtrene Yoser (11, i sengen) og Ayat (snart 2), og i april blir de fem.
Olav Olsen

Til slutt var ikke Irak et land de ville barna skulle vokse opp i.De hørte skyting og eksplosjoner nær byen sin, og den aprilnatten bestemte irakske Osama Ayad (37) og kona Basma Farid (34) seg: De kunne ikke bli lenger.

Sunnimuslimene var livredde for at IS skulle tvinge barnefaren inn i rekkene sine og møkklei av å bo i et strøk av verden med seg mye usikkerhet, uro og redsel. De pakket gull, penger, papirer og de viktigste eiendelene sine, og kjørte mot Bagdad med døtrene Yoser (11) og Ayat (snart 2).

Noen dager senere fløy de til Tyrkia, så videre til Hellas, og deretter tok de buss og tog til Norge, der de meldte seg på politistasjonen 6. juni. De to mener at hele reisen kostet mellom 8000 og 9000 dollar (68.000-77.000 kroner).

— Vi visste at Norge er et land som gir barn en god fremtid. Likevel var vi redde. Vi hadde så mye nerver. Hva vil skje med oss, hvordan vil fremtiden bli?

- Hvordan tror dere den ser ut?

— Vi håper vi får være i Norge. Alt vi ønsker oss er et normalt liv. Jeg har et bilde i hodet av Irak slik det var da jeg var barn. Det var vakkert, og jeg savner det. Men jeg er 37 år, og har opplevd krigen mellom Irak og Iran og mellom Irak og USA. Det var på en måte greit, livet gikk jo videre. Men denne gangen er det krig mot folk som vil gjøre irakere til dyr, sier Osama Ayad.

Han og kona aner ikke hvor neste stoppested blir for dem etter transittmottaket. Det eneste de vet er at det er store ting på gang.

I april blir de fem i stedet for fire.

- Savner du noen gang Syria? – Nei!

ROM 514. Hassan Tayar Badawi flyktet fra Syria til Norge. Drømmen hans er å bli her.
Olav Olsen

Da syreren Hassan Tayar Badawi endelig kom frem til Norge, ble han behandlet «som en president». — Jeg elsker Norge. Folk er så snille her. Drømmen min er å få et dokument som sier at jeg kan leve her, få meg en utdanning og stifte familie her, sier 30-åringen, enebarn og sønn og skilte foreldre som fortsatt er i hjemlandet.

Han kom til Oslo i juni i år. Flukten startet i Aleppo i 2012. Hvordan Aleppo var? Han beskriver byen slik: «Hvis noen gikk ut for å kjøpe et brød, visste man aldri om personen noen gang kom tilbake. Og den som gikk ut, visste aldri om huset hans fortsatt sto hvis han kom hjem igjen».

Først dro Hassan Tayar Badawi til Tyrkia. Der ble han i to år. Så reiste han videre til Hellas i en overfylt båt «satt sammen av to trepinner, den var som Titanic». I Hellas var den som hadde en pappeske å ha over hodet om natten heldig, og overalt var det folk som ville utnytte ham. Slik var det også i Makedonia, Serbia og Ungarn, land han slet seg gjennom, ofte til fots, på vei mot Norge.

Les også:

De 10.000 kronene han reiste med fra Syria ble raskt borte. 30-åringen lånte penger av en onkel for å overleve og å kunne reise videre.

— Da jeg kom til Norge, dro jeg rett til politistasjonen. Politiet var så snille. De behandlet meg som en president. Det føltes så godt. Jeg vil takke dem, sier han.

- Hva kommer til å skje med deg?

— Det er et stort spørsmål. Jeg håper jeg kan være her.

- Savner du noen gang Syria?

— Nei!

- Jeg er sterk. Jeg kan overleve overalt.

Bare ikke i Sudan

ROM 311. Alaa Mhgoub Kamal Eldin flyktet fra Sudan til Norge. Hun får tiden til å gå med å studere. I hjemlandet utdannet hun seg til sivilingeniør.
Olav Olsen

Etter at sudanske Alaa Mhgoub Kamal Eldin (27) bestemte seg for å bli kristen, forandret livet hennes seg.I september 2013 forlot hun moren og de tre søsknene sine. Folk hadde advart henne om at det ikke var trygt å gå fra å være muslim til å bli kristen, men hun gjorde det likevel.

— Jeg ville bli fri, sier hun.

I stedet måtte hun «gjemme seg» på vei til og fra kirken. Hun sier at hun likevel ble oppdaget, og fikk et brev om at hun måtte måte i retten. Da rømte hun - med penger hun hadde tjent på å selge land - med falsk visa sammen med en mann som lot som om han var ektemannen hennes og at de var på bryllupsreise. De forlot hverandre i Frankrike, men flyktninger hun møtte på gaten advarte henne om å søke asyl der.

— Gjør det et annet sted, sa de.

— Hvor? spurte jeg.

— For eksempel i Norge, svarte de.

— Hvorfor? spurte jeg.

— Fordi det er trygt der, ble jeg fortalt.

Men helt trygt har det ikke vært. Alaa Mhgoub Kamal Eldin sier at hun registrerte seg som asylsøker høsten 2013, men at hun slet med å forstå rettighetene sine og hvordan Norge fungerte. Hun falt utenfor systemet, har levd sammen med mennesker som ikke har vært snille med henne og har vært både på sykehus og krisesenter i Bergen, sier hun.

For en måned siden kom hun til Oslo og registrerte seg på nytt. De siste ukene har hun vært på transittmottaket på Torshov.

— Uansett hva som skjer nå, så er det OK. Jeg er en sterk dame. Jeg kan overleve overalt, bare ikke i Sudan, sier Alaa Mhgoub Kamal Eldin, som korter ned ventetiden med å lese alt hun kommer over som er relevant for sivilingeniørstudiene hun tok i hjemlandet.