Norge

Mener denne boken er sjokkerende dårlig

– I tillegg er den venstrevridd, sier statsviter og politiker Erik Lundesgaard.

Forfatter Jostein Ryssevik forsvarer boken og viser blant annet til gode anmeldelser. Han mener Erik Lundesgaard ikke forstår hva som er rammene for faget.
  • Øystein Kløvstad Langberg
    Øystein Kløvstad Langberg
    Europa-korrespondent

– Jeg har hørt flere si at de norske lærebøkene i samfunnsfag er dårlige og mangelfulle. Jeg bestemte meg for å se nærmere på dette, sier Lundesgaard.

Statsviteren har gått gjennom to av de mestselgende skolebøkene i samfunnsfag for videregåendeelever.

Aschehougs bok, Fokus, er ifølge forlaget markedsledende. Lundesgaard mener den ikke holder mål.

– Jeg har funnet flere faktiske feil. I tillegg er Grunnloven og EØS-avtalen knapt nevnt. Jeg er sjokkert over manglene, sier Lundesgaard.

Statsviter og Høyre-politiker Erik Lundesgaard mener boken Fokus er venstrevridd og mangelfull.

– Formidler myterHan har gått gjennom kapitlene som tar for seg temaene politikk og demokrati, og har publisert et essay i fagtidsskriftet Prosa hvor han presenterer sine funn. Lundesgaard mener blant annet at boken formidler flere myter om politikk.

Om politiske interessekonflikter heter det eksempelvis: «Skal noen tiltak få mer penger, må nødvendigvis andre få mindre.» Er dette en dekkende beskrivelse av norsk politikk? Nei, for i Norge er det sjelden at poster fjernes fra statsbudsjettet. Norges unike økonomiske posisjon gjør at slike prioriteringer sjelden blir nødvendig, i det minste for staten.

Når det kommer til omtalen av parlamentarismen, mener Lundesgaard boken tar direkte feil:

Denne revolusjonen i norsk politisk historie er omtalt med tre linjer, og det hevdes at «siden 1884 har det norske statsstyret vært basert på parlamentarisk styre. Parlamentarismens hovedprinsipp er at regjeringen må ha stortingsflertallets tillit». Parlamentarismens hovedprinsipp er imidlertid at regjeringen utgår fra parlamentet. Den historiske bakgrunnen og den epokegjørende riksrettssaken i 1884 nevnes ikke med et ord! Det gjør heller ikke det faktum at parlamentarismen ble gradvis innført og skrevet inn i Grunnloven med det historiske grunnlovsvedtaket så sent som i 2007.

Mener konkurrenten er mer nøktern

Lundesgaard har også gått gjennom Cappelen Damms bok for allmennfag, Ny Agenda. Han mener den er mer nøktern og faktaorientert.

– Ny agenda går rett til poengene og bruker ikke unødig plass på fortellergrep eller lange eksempler for å formidle pensum.

– Er det ikke et poeng at bøkene skal bygges opp på en måte som vekker elevenes interesse?

– Hvis det ikke står noe fornuftig der, hjelper det ikke at man bruker fortellergrep og at sidene er blomstrende, sier Lundesgaard.

– Politisk slagside

Han er selv politiker for Høyre og mener venstrevridde politiske sympatier skinner igjennom i Aschehougs lærebok.

– Den er i større grad preget av forfatternes politiske sympatier og har en tydelig venstrevridd slagside. Cappelen Damms bok er mer nøytral, sier Lundesgaard.

Han mener begge bøkene er mangelfulle når det kommer til diskusjoner rundt velferdsstatens utfordringer.

– Størrelsen på trygdeytelser og den store andelen arbeidsføre som står utenfor arbeidslivet, utenforskapet, nevnes knapt i noen av bøkene. Hvordan kan elevene da være forberedt på norsk politikks største utfordring?

Forfatter: Uredelig anmeldelse

Jostein Ryssevik, en av forfatterne av Aschehougs bok, reagerer på Lundesgaards krasse kritikk.

– Dette er en forferdelig mangelfull og veldig uredelig anmeldelse, sier Ryssevik.

Han mener Lundesgaard ikke forstår hva som er rammene for faget.

– Dette er et totimersfag for alle elever på videregående. Elevmassen er veldig sammensatt, og vi har forsøkt å skrive en bok som kan nå alle elevene.

Ryssevik sier forfatterne har vært bevisste på å bruke pedagogiske fortellergrep.

– Vi kan alltids skrive en faktabok med én setning om alt, men jeg tror ikke dette er noe godt grep. Det er hva elevene sitter igjen med etter å ha lest boken som betyr noe, ikke hvor mange fakta som står i den.

Ryssevik avviser at boken unnlater å ta opp viktige temaer, som EØS-avtalen.

– Hadde Lundesgaard lest hele boken hadde han for eksempel sett at EU og EØS-avtalen er viet stor plass i en annen del av boken som omhandler internasjonale forhold. Her tar EU, EØS og Norges forhold til EU cirka to av syv tekstsider. Det ikke er plass til å behandle slike temaer i flere deler av boken. Vi er derfor tvunget til å velge hvor stoffet skal plasseres.

– Drøyt standpunkt om politisk farge

Ryssevik avviser at boken har en politisk slagside.

– En lærebok skal ikke være politisk farget — det ville vært utrolig dumt og gitt oss veldig dårlige salgstall. Lærebøker skal imidlertid heller ikke være tannløse. Jeg har forsøkt å skrive så nøytralt som mulig, men det er klart at man på enkelte punker tar et standpunkt og at det kan skinne igjennom. Men å gå derfra til å si at boken har en politisk slagside, er drøyt.

Forfatteren er uenig i at boken fremmer politiske myter, og han forsvarer beskrivelsen av parlamentarismen.

– Lundesgaard er ikke enig i min definisjon av parlamentarisme. Den diskusjonen får vi ta en annen gang. Men han legger også stor vekt på at vi ikke behandler parlamentarismens historie i Norge og spesielt den lange overgangsfasen før de parlamentariske prinsippene befestet seg. Grunnen til at vi har prioritert å ikke behandle dette historiske stoffet i denne boken er at elevene også leser historie - hvor nettopp dette temaet er viktig. Igjen handler det om plass og prioriteringer, sier Ryssevik.

Han viser til at boken har fått gode anmeldelser både i Aftenposten og i VG.

Hva mener du om kvaliteten på norske skolebøker? Si din mening i kommentarfeltet under.