Norge

Norge etter terroren

Debatten om nye tiltak mot terror vil komme i etterkant av det brutale angrepet. Vi må holde fast i verdiene som terroren søker å rive ned.

Statsminister Jens Stoltenberg og AUF-leder Eskil Pedersen etter tragedien som rammet fredag. FOTO: SCANPIX
  • Kristian Berg Harpviken
    Kristian Berg Harpviken
    forsker, Institutt for fredsforskning (PRIO)

Sårbarhet. Det brutale angrepet som rammet på fredag, hadde som hensikt å endre norsk politikk og samfunnsliv. Det er ennå mye vi ikke vet, og debatten om hva som kunne vært gjort annerledes for å forhindre angrepet vil bli intens fremover. Angrepet var en demonstrasjon av vår sårbarhet – som mennesker og som samfunn – selve vår eksistens innebærer å leve med risiko.

Anders Behring Breivik har utførlig beskrevet sine politiske motiver, ikke minst gjennom publiseringen av et 1500 siders såkalt manifest på Internett. Han er erklært antidemokrat, tar sterk avstand fra utviklingen mot et mer multikulturelt samfunn, og nærer et sterkt hat mot norske politiske myndigheter. Han er villig til å ty til ekstrem vold for å fremme sitt budskap, og han ser seg selv som et redskap, som en martyr som ofrer seg for det han tror på.

Rammet politisk makt

I motsetning til mange meningsfeller, så valgte han ikke å ramme innvandrere eller religiøse symboler. Snarere rettet han sin vrede direkte mot den politiske makten, gjennom å angripe først regjeringsbygget, deretter AUFs sommerleir på Utøya. Gjennom det siste rammet han også den oppvoksende generasjon i Arbeiderpartiet, det statsbærende partiet i Norge i mesteparten av etterkrigstiden.

Angrepene i Oslo og på Utøya er ren terrorisme. Den politiske motivasjonen er klar. Ofrene er sivile. Målsettingen er først å skape frykt og uro, og derved å endre det norske samfunn gjennom å fremtvinge dramatiske politiske tiltak. Breivik har vært deltager i høyreekstreme nettverk, men sier selv at han har vært alene om angrepet. Det er skremmende å tenke at én person har gjennomført et angrep med slike konsekvenser.

Reagerer med solidaritet

Hvordan har det norske samfunnet reagert? Vi har sett en voldsom mobilisering av solidaritet og medmenneskelighet i Norge. Fremskrittspartiets Siv Jensen, kanskje Arbeiderpartiets sterkeste meningsmotstander, gjorde dette tydelig på lørdag med utsagnet: «I dag er vi alle AUFere.» Arbeiderpartiets lederskap, som er rammet både politisk og personlig, har manet til samhold og politisk åpenhet. «Vi er fortsatt rystet over det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier,» sa statsminister Stoltenberg under minnegudstjenesten i Oslo domkirke søndag.

Dagene etter angrepet ble ikke preget av rop om terrortiltak. Kritikken av regjering og sikkerhetspoliti har vært lavmælt. Det vi ser er debatter om strengere straff – selv dødsstraff – enn det loven gir adgang til (Norge har en maksimal strafferamme på 21 år). På en Facebook-side om dødsstraff, der over 60 000 har avgitt stemme, er nesten tre fjerdedeler mot at terrorsaken skal føre til at dødsstraffen gjeninnføres. Det kan se ut som om reaksjonen hittil er å hegne om det eksisterende.

Debatt om tiltak

Men kritikken vil komme. Det vil også debatten om nye tiltak. Må det tenkes nytt om forebygging? Trenger vi økt beredskap for å håndtere eventuelle nye terrorhandlinger? Mye av diskusjonen vil handle om hvorvidt Norge har gjort nok for å forebygge militant høyreradikalisme. Det er ingen tvil om at det sterke fokuset på militant islamisme har kommet i veien for andre mulige kilder til terror.

I trusselvurderingen for 2011 mente Politiets sikkerhetstjeneste (PST) at høyre— og venstreekstreme miljøer ikke utgjør noen alvorlig trussel. Fravær av sterke lederfigurer legger en demper på rekrutteringen, sier PST. Det uttrykkes bekymring for økt samrøre med rene kriminelle miljøer, og for påvirkningen fra militante miljøer i utlandet.

Samtidig, sies det at fascinasjonen for vold, snarere enn ideologi i seg selv, trekker folk til høyreekstreme miljøer. Breivik passer ikke inn i dette mønstret. Han har en sterk ideologisk drivkraft, han henter kunnskap og inspirasjon gjennom Internett, men han er tilsynelatende ikke avhengig av en organisasjon for å utøve terror. Spørsmålet er om Breivik er unik, eller om det virtuelle samfunnet gir grobunn for en type terrorist?

Rasjonell vold

Et annet spørsmål er hvorfor Breivik fant det utilstrekkelig å engasjere seg i valg, partipolitikk og offentlig debatt, og derfor valgte terroren som sin uttrykksform. Breivik har forsøkt flere kanaler for sine meninger, også som medlem av Fremskrittspartiets ungdom.

Gitt hans ytterliggående politiske synspunkter, fremstår den ekstreme voldsutøvelsen som rasjonell. Den gradvise radikaliseringen fremstår som en reaksjon på at han ikke har hatt gjennomslag for sine meninger. Vi vet ikke nok om hvorfor reaksjonen ble så voldsom, men det er vanskelig å se hvordan Breiviks intensjoner skulle vært avslørt av hans ytringer.

Vi vil se nye sikkerhetstiltak. Det å møte en minister alene på skitur i Nordmarka eller spaserende på Karl Johan blir neppe like vanlig. Det vil være fristende å stenge gater, sette opp murer, å etablere «flyplasskontroller» ved inngangen til alle offentlige bygninger. Vi kjenner alle kostnadene ved slike sikkerhetstiltak. En politisk ungdomsleir med screening, kroppsvisitering og obligatorisk adgangskort blir annerledes.

Slagkraftig beredskap

Det vil bli søkelys på beredskap. På Utøya kom den umiddelbare hjelpen fra vanlige folk. Det bør ikke bekymre oss, slik er det i de fleste krisesituasjoner. Det betyr på ingen måte at profesjonell beredskap – innen brann, helse, sikkerhet – ikke er viktig. Beboerne ved Tyrifjorden kunne ikke gjøre noe med voldsmannen. Det var det bare en spesialtrent politistyrke som kunne. En mer slagkraftig beredskap kunne neppe forhindret fredagens angrep, men kanskje kunne omfanget blitt mindre.

Terrorangrepene i USA i 2001 ble fulgt av en rekke tiltak for å hindre nye angrep. Overvåking av offentlige steder, av mobilsamtaler og elektronisk kommunikasjon, fikk aksept. I USA ble sikkerhet et mantra i alle sammenhenger. Styrket samarbeid, mellom etater og mellom land har gitt resultater, og planlagte terroraksjoner er blitt stoppet.

Men sikkerhetstiltakene har kostet tid og penger, og de har begrenset bevegelsesfriheten. Etablerte prinsipper for rettssikkerhet er under press. Mange tiltak har skapt falsk trygghet, eller til og med virket mot sin hensikt.

Leve med risiko

Den beste beskyttelsen ligger i å bevare et åpent, tillitsbasert samfunn, der det er rom for politiske ytringer av mange slag. Vi kan hverken regulere eller kontrollere oss vekk fra faren for voldelig ekstremisme og terrorisme. Så krevende det enn er, så må vi tåle å leve med risiko. Det er en del av det å være menneske, å være samfunn.

Debatten fremover er viktig. Den må føres på en måte som viser respekt for ofre og overlevende etter terroraksjonene. Den må også holde fast ved de verdiene som terroren søker å rive ned. Visjonen om absolutt sikkerhet er ikke bare en umulig visjon, den kan også bryte ned det samfunnet vi ønsker å bevare.