Norge

«Det var siste gang jeg så min far»

Turid og Bjørg mistet faren da panserskipene Norge og Eidsvold ble senket.

  • Redaksjonen

Turid Lolland, Horten/Narvik:

Skrevet ned et par måneder før hun døde i 1995. Innsendt av hennes tre år eldre søster Bjørg Olne som har de samme minnene:

Turid Lolland

Det er 7. april 1940. Min bestevenninde og jeg sitter på en murkant i Braarudbakken og dingler med bena og lar alle som går forbi få en liten kritisk omtale i all hemmelighet og kniser til alt og ingenting. Da hører jeg en kjent stemme som sier: Ha det godt jenta mi. Jeg drar nå til Narvik, men kommer tilbake om ikke så lenge. Det var siste gang jeg så min far.Klokken 0500 om morgen 9. april . Jeg vekkes av et voldsomt rabalder som flytter sengen min langt ut på gulvet. En båt er sprengt i luften på indre havn. Mor som allerede er oppe, forteller oss at det er krig i Norge og at tyskerene er kommet hit for å ta Norge. Hun sa at hun så at alle lysene rundt fjorden, som vi hadde flott utsikt til, var slukket. Mor var veldig alvorlig og forteller til min søster på 12 år og meg at hun hadde drømt at far var død. og at hun hadde våknet av det før uroen startet. Vi skjønte vel ikke så mye av det hun fortalte, men vi ble likevel alvorlige og lei oss. Det var jo veldig uhyggelig. Vi står opp i full fart og kler på oss nikkers, lusekofte som mor hadde strikket, og beksømstøvler. I tillegg legger mor frem søndagskåpene våre.

Horten skal bombes

Eksplosjonen i Horten 9. april sendte sengen til Turid Lolland langt ut på gulvet.

Mor tar kontakt med familien i 1 . etasje og sammen legger de planer for å evakuere. Vi får stadig meldinger over radio, (vår nye, fine sølvsuper) og ryktene går om at Hoften snart skal bombes. Vi løper alle opp og ned i kjelleren fordi det faller noen bomber på indre Holten. Da et brett på veggen plutselig raste ned var jeg sikker på at var truffet. Men så galt var det heldigvis ikke. Mor fortsetter å pakke ned klær og mat. Jeg husker spesielt et melkespann med tèrdig stekte koteletter.Familien i forste etasje hadde en bygningsartikkelforetning i sentrum hvor de også hadde en liten lastebil. Problemet var imidlertid at de ikke hadde noen som kunne kjøre denne. Min søster på 12 årog deres datter på 13 dro derfor ned til sentrum for å prøve å finne noen som var villig til å kjøre oss. De kom tilbake og fortalte at det var lagt ut et stort hvitt laken på torvet, hvilket skulle bety at Horten by hadde overgitt seg.

Bjørg Olne

Merkelig nok hadde de også fått tak i en sjåfør. «Vi spurte alle vi så» fortalte de. Alle dører ble omhyggelig låst og tok alle et siste overblikk over våre eiendeler i håp om at vi snart kunne komme tilbake og finne alt på samme måte som vi forlot det. Vi stablet oss med alt vårt gods så godt kunne på den lille grønne lastebilen og kjørte utover mot Borre -og videre til Fon i Våle. Jeg husker godt alle gastene fra Karl Johansvern marsjerte etter vår lastebil. for alt gikk jo ikke så fort på den tiden. Dessuten var køen mot bondelandet «ganske stor.Jeg vet ikke hvorfor vi valgte Fon i Våle, men husker vi ble godt mottatt og innlosjert i sidebygningen hvor vi lå på gulvet på madrasser. Min mor som var gravid i femte måned, flikk den eneste sengen i rommet. Jeg syntes nok at alt var veldig spennende for jeg forsto jo ikke helt alvoret i det hele. Så helt utmattet av alle strabasene sovnet vi alle, tror jeg — og våknet helt omtåket nesle dag. Det tok nok litt tid også for de voksne å forstå helt hva som haddc skjedd.

Det begynte å våres og vi barn var elleville over å plukke de første blåveisene. Vi barna hadde det fint. Det var sjelden å være på bondegård og vi koste oss i fjøset og stallen hele dagen. Antageligvis var vi mer til bry enn hjelp.

Panserskipene Norge og Eidsvold

De voksne hørte på radio hele dagen og fikk vite at tyskerne nå hadde okkupert hele Norge, men møtte hele tiden hard motstand. Kongefamilien var på flukt og ingen visste hvor de befant seg. Men det var ikke akkurat dette som opptok min mor i forste omgang. Hun fikk stadig divergerende meldinger om at panserskipene Norge og Eidsvold var senket av tvskerne, og at de fleste av offiserene og soldatene var omkommet. Min mor var imidleflid - kvinnelig Intuisjon kanskje - sikker i sin antagelse om at far ikke var blandt de reddede, og dessverre skulle hun rett i dette. Når og hvordan hun fikk vite det vet jeg ikke, men bekreftelsen kom ikke før langt ut på høsten, med - antas omkommet.

Etter et par uker på landet kom plutselig min tante fra Nøtterøy og hentet oss med drosje. Hun hadde endelig fätt vite hvor vi befant oss og vi flyttet til hennes hus. Der kom ganske nær bombingen av Bolærene. Men det gikk heldigvis bra . På Nøtterov hadde vi det deilig. Der var vi vant til å være om sommeren med sol og bading. Nå var det litt anderledes for det var stadig tyske soldater å se på veiene i sine grønne uniformer. I august fikk vi en ny liten bror som også ble døpt på Nøtterøv med navn etter vår far.

Etter et halvt års tid mente mor at det var blitt roligere i Horten og flyttet dit. Vi bodde i Åsen som vi kalte det den gang. Her var det fine lekeplasser for oss unger. Vi hadde «Sjanta» som var et gammelt, litt skummelt hus og steinbruddet litt lenger oppe med farlige traller som vi likevel lurte oss til å kjøre med. Oppe i skogen var det ofte tyskere og jenter som vi unger lusket på uten å forstå hvor farlig det egentlig var.

Vi var stolte over å kunne begynne på den flotte million-skolen vår igjen. Den fine lærerinnen var alle tiders. Hun kom fra Oslo, og jeg tror hun hadde noe med hemmelig undergrunnsbevegelse å gøre sammen med han som ble hennes mann. Da skolen vår ble tatt av tyskerne, kan jeg huske at vi hadde skole hjemme i spisestuen. Det var artig, men jeg tror ikke vi lærte så mye. Vi følte alle at alt var kaos. Min mor hadde hele sin familie i Finnmark og hadde ingen mulighet for kontakt og hjelp derfra. Når det gjaldt penger, fikk hun ingen bistand fra myndighetene før langt ut på høsten, og det var heller ikke store pensjonen på den tid. Så hvordan hun greide seg, har jeg aldri forstått. Men dagene gikk tross alt. Om sommeren badet vi på Saga. men til «Bakken» eller Hortensskogen kom vi ikke. Den var stengt ved kanalen.

Mange hemmeligheter

Faren til min venninde drev i undergrunnsbevegelsen, men det var en streng hemmelighet som vi barn klarte å respektere. Vi antok nok mer enn vi visste. Men i påsken - det måtte vel ha vært i 1944 - fikk jeg være med på påsketur til Sande. Vi hadde tillatelse til å dra til Holm stasjon, tror jeg. Og så måtte vi gå videre til en «slipphytte» langt oppe i åsene ved Sande. Der skjedde det mye rart i løpet av nettene, men vi fikk ikke vite noe om det som foregikk. Ellers kan jeg huske at mange av de kjekke guttene i 17-18 årsalderen plutselig dro avsted med ryggsekk og sportsutstyr, og at mødrene deres gråt. Senere fikk jeg vite at de var i Sverige eller i England. Selv jeg som bare var barn, følte da lettelsen.

Mor var stadig pa besøk hos en dame som hadde fått rekvirert stuen sin av tyskerne. Der bodde en offiser som hadde radio. Straks han var ute av huset, ble det lyttet på radioen hans for å høre nyheter. Stadig var det flyalarm med skyting og minelegging og vi ble vant til å legge tøyet vårt pent til rette så det var raskt å gripe til når vi måtte ned i kjelleren. I -1944 og frem til mai 1945 var det stadig flyalarmer og kraftig skyting. Jeg synes vi bodde i kjelleren hver natt. Til og med julaften og nyttåratten satt vi i kjelleren. De skjøt voldsomt fra Festningen og om morgenen brukte vi å plukke splinter og en form for sølvpapir som vi brukte på juletreet som pynt. Den værste opplevelsen vi hadde var vel bombingen av «Værven». Hele indre Horten sto i brann og bare kirketårnet raget opp midt i det hele. Jeg kan ennå føle varmen og høre skrikene fra tyskerene fra vårt vindu hvor vi så rett ned på Karl Johansvern. Dagene frem til 7. mai var fulle av rykter, men så fikk vi høre at tyskerne hadde kapitulert. Hitler var allerede død. Alle ble helt elleville.

Russerfangene slapp fri

Alle flaggene gikk til topps og blendingsgardinene som min søster hadde med tegnmger av knoll og Tott og Finbeck og Fia ble brent på et stort bål. Om kvelden ble plutselig alle gatelysene tent og det var fantastisk. Jeg kunne ikke huske å ha sett så mange lys før. Alle var ute i gatene, og mange dro ned til haven eller opp til festningen for å se etter båtene tra England som det gikk rykter om skulle komme. Men det tok jo en tid før de engelske og norske jagerne kom. Alt var en eneste rus, og det var bryggeball .Russerfangene som var sluppet fri, lagde fine opptredener. Etter hvert kom det offiserer og soldater tilbake fra Sverige og England, og gleden var stor hos mange. Men hos oss og mange andre som ikke fikk noen tilbake, var det en rar, sår følelse.

Det siste jeg husker om tyskerne var en ung soldat som gikk forbi oss med en kakeboks under armen. Han snakket til oss og fortalte at han skulle dra hjem til Tyskland for å se om han kunne finne noen av sin familie. Det var første gang jeg tenkte at kanskje hadde de også sine problemer.

Les mer om

  1. Min 9 april