Marie Blokhus kler seg gjerne naken foran 200 mennesker

Men privatlivet holder hun for seg selv.

afp000870331.jpg

— Det vanskeligste med å være skuespiller?

Marie Blokhus studerer seg selv i speilet. Hun sitter i sminkestolen til Det Norske Teatret, omgitt av parykker, hårsprayer, tuber og krukker. Det er en drøy time til hun skal på scenen. Ansiktet er blekt, usminket.

- Det er å ikke være selvopptatt. Et eller annet sted innerst inne vil vi jo alle bli bekreftet, høre at vi er flinke, svarer hun med blikket festet på seg selv.

Marie Blokhus slik hun ser ut etter å ha gått av scenen i Fugletribunalet.

Hun starter på sminken. Den tynne, blå huden under øynene dekkes med dekkstift. Så foundation og pudder, markerte øyenbryn.

- Jeg må tørre å la historiene jeg forteller, være viktigere enn meg selv. Jeg, som alle andre, vil jo bli likt. Men hvis jeg skal gå og håpe på at avisene skal skrive at jeg er flink, vil det gjøre meg til en mindre god skuespiller.

Hun blunker mot speilet og synker sammen, som ved et plutselig slag mot magen.

- Åhh, der kom nervene, stønner hun.

Sosial angst og selvpisking

Marie Blokhus er alltid nervøs før forestilling. Det vil si hver kveld fra tirsdag til lørdag. For tiden har hun hovedrollen både i Hamlet og Fugletribunalet på Det Norske Teatret, og det er i sistnevnte stykke hun nå skal på scenen som den vinglete, kjærlighetssyke og skamfulle Allis Hagtorn.

I nesten to timer uten pause skal hun flørte, skrike, le hysterisk, kle seg naken og få sammenbrudd foran 200 mennesker.

- Allis drives av en sosial angst og selvpisking som jeg kan kjenne meg igjen i, sier Blokhus.

- Jeg har nok hatt en del issues på de samme områdene som henne.

- Hvordan da?

- Jeg kan se at jeg har brukt store deler av tiden min som ung voksen på å speile meg i andres forventninger om hvem jeg skal være, i stedet for å være meg selv. I den grad at det nesten har vært destruktivt. I dag er jeg eldre og tryggere på meg selv, men det er fortsatt en balanse jeg jobber med.

I disse dager er Marie Blokhus og Vidar Magnussen i gang med innspilling av sesong 3 av Side om side. Serien kommer på NRK til høsten. foto: NRK

Så hvem er Marie Blokhus? Når folk drar kjensel på henne på byen, er det fordi de har sett henne i NRKs komiserie Side om side sammen med blant andre Pernille Sørensen, Tore Sagen og Jon Almaas. For tiden spiller hun inn tredje sesong av serien på dagtid. Kveldene tilbringes på teateret.

Hun kommer fra Tverlandet utenfor Bodø, et tettsted med bare noen tusen innbyggere. Og hun er «obviously nordlending», ifølge en regissør som har jobbet med henne. Direkte, ujålete og «overhodet ikke borgerlig dannet». Arbeidsom og tøff, men også skjør og nervøs. Utdannet ved Statens teaterhøgskole, fast ansatt på Det Norske Teatret. Gift med skuespiller Frank Kjosås, men akkurat det vil hun ikke snakke om.

Når hun spiller Allis Hagtorn i Fugletribunalet, har hun en favorittreplikk: «Eg lure så inderlig på koss han vil at eg skal vær. Eg kan gå inn i ka rolla som helst. Det e det som e mitt store talent. Uansett kem eg snakke med, kan eg tilpasse meg nesten heilt umerkelig.»

- Den avslører hvordan Allis Hagtorn leter etter sin egen identitet i andres blikk, mener Blokhus, som passende nok har fått mye skryt for sin tolkning av rollen.

- I dag, hvor blant annet sosiale medier har så stor plass, speiler vi oss paradoksalt nok i andre for å få en følelse av egenverdi, sier hun.

- Også jeg øver meg på å være i kontakt med min egen vilje.

Nærsynt i fjæra

Et minne: Hun er 12 år og har akkurat gått til sengs. Faren banker på døren. Som barn er hun usedvanlig opptatt av universet og stjernehimmelen. Og hun er nærsynt. Denne dagen har hun fått sitt første par briller.

Faren vil ha henne med ut. Hun protesterer, han gir seg ikke. Etter å ha kledd på seg, blir hun med ut i bilen. De kjører til et sted uten gatelys. Faren ber henne gå ut av bilen og se opp mot himmelen. Den samme stjernehimmelen hun har sett så mange ganger før.

«Ta på deg brillene», sier faren.

Hun himler med øynene når hun tenker tilbake på det.

- Jeg gikk rett ned i knestående. Det var en helt sinnssyk opplevelse! Det satte i gang noe i meg, sier hun.

- Jeg har aldri følt meg så liten som jeg gjorde den kvelden. Samtidig var det som om jeg plutselig var en del av noe større.

Huset hun vokste opp i, lå 50 meter fra havet. Marie Blokhus lekte i fjæra med de andre barna og bygget hytter i trærne. Og som mange barn på hennes alder var hun opptatt av døden.

Da hun var seks år, spurte hun faren: Hva finnes utenfor universet? Han svarte: «Utenfor er det ingenting». Marie Blokhus lå våken i mange netter etterpå.

- Jeg klarte ikke slutte å tenke på det. Jeg kunne rett og slett ikke begripe det. For hva er ingenting? Pappa sa at det hverken var lyst eller mørkt, varmt eller kaldt.

Hun tenker en stund.

- Nå som jeg er blitt eldre, kan jeg for eksempel tenke på sorte hull og fortsatt bli litt satt ut av det. Men jeg finner en lettelse i at det finnes ting som fortsatt er ubegripelig for oss. At vi mennesker er begrenset.

De nevnte episodene bidro til det Marie Blokhus i dag kaller for «min eksistensielle og kosmiske ensomhet» (hun har det med å bruke store ord), noe som igjen fikk henne til å bli skuespiller.

- Jeg opplever teateret som et trøstende rom, forklarer hun.

- Trøstende fordi ... jeg synes det er så intenst å leve. Vi vet jo at vi skal dø, og jeg prøver å være så til stede i livet som mulig. Det fantastiske med kunst og kultur er at vi kan samles om noe som er større enn vår egen, lille hjerne. Som jo til syvende og sist er alene. For meg er teateret et sted vi kan komme sammen og undersøke forskjellige sider ved det å være menneske. Jeg kan eksponere min skam, eller min ensomhet, for andre. Og kanskje få noen til å kjenne seg igjen, og tenke at det er okei.

- Mange kjenner deg bare fra en lettbent komiserie på NRK. Skulle du ønske de heller kjente den seriøse teaterskuespilleren?

- At noen kjenner meg som Maria i Side om side og andre kjenner meg som Hamlet på Det Norske Teatret, synes jeg bare er gøy. Jeg er takknemlig for å få jobbe med flere sider av faget.

Sommerfugler i magen

De siste minuttene i sminkestolen er hun ustø og snakker hakkete. Om. Sommer— fugler. I magen. Som kommer. Hver gang.

Hun skjærer en grimase.

- Jeg trenger store mengder konsentrasjon for å tørre å slippe meg fri på scenen.

- Blir det ikke etter hvert en vane?

- Nei. Jeg kan jo ikke bare reprodusere det jeg gjorde i går, jeg må være der med energien til de 200 menneskene som sitter i salen i dag. Jeg er veldig var på energien fra publikum, sier hun.

- Kan du merke den?

- Definitivt. Om noen sitter og sover på fjerde rad, så kjenner jeg det. Du vet hvis du kommer inn i et rom der noen har kranglet, så er det akkurat som du kan kjenne en spenning i luften. På den samme måten kan jeg føle om publikum er med på historien eller ikke.

Hun søler sminke, mumler noen banneord på nordnorsk.

- Og så blir jeg nervøs fordi jeg hver kveld må tørre å plukke av meg skjold.

- Ok?

- Jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det. De sosiale skjoldene er jo nødvendig i hverdagen, vi må beskytte oss selv, hvis ikke går vi rundt som åpne sår. Men på scenen må jeg tørre å miste skjoldene, gå inn i de mørkeste rommene i meg selv. Tørre å ta sjanser. En tysk regissør kalte det å være «presis i ditt anarki»

- Som betyr?

- At vi som ensemble må være presise, men også tørre å ta sjanser og kaste oss ut i det når vi ikke helt vet hva som kommer. Som å kaste seg utfor et fjell og stole på at jeg lærer å fly på vei ned.

Hun smiler litt anstrengt til karakteren sin i speilet. Så reiser hun seg fra stolen.

- Da er jeg klar.

Angst og selvtillit

En venninne sier: «Marie er den sterkeste jeg kjenner, og den skjøreste jeg kjenner. Full av selvtillit og helt suveren. Og samtidig avventende og litt engstelig for om hun er bra nok.»

Rett før hun entrer scenen denne torsdagskvelden, er hun en nervebunt. Idet forestillingen starter, er hun uredd.

- Jeg vet at jeg har noe å gjøre i denne bransjen. Jeg vet at jeg har noe å komme med, sier hun bestemt.

Flere forteller at Marie Blokhus er en fighter i jobbsammenheng. Som «ikke gir seg på tørre møkka hvis hun mener at hun har rett». Det kan for eksempel gi seg utslag i at hun heller vil spille Hamlet enn Ofelia. I Hamlet-oppsetningen som har gått på Det Norske Teatret de siste månedene, har hun fått viljen sin.

Jeg mener dette med mannlige og kvinnelige roller må opphøre, sier Marie Blokhus. Som sagt, så gjort. I Det Norske Teatrets oppsetning av Hamlet spilte hun Hamlet og ektemannen Frank Kjosås Ofelia.

- Jeg mener dette med mannlige og kvinnelige roller må opphøre. Roller generelt bør være up for grabs for begge kjønn, dersom det fungerer innen oppsetningens rammer.

- Er det kjedeligere roller for jenter?

- Det er i hvert fall færre. Vi trenger flere kvinnelige karakterer som ikke bare handler om å være mor eller kone, men som undersøker eksistensielle sider ved det å være menneske. For sånn det er i dag, med få interessante roller for kvinner over 35, kan vi rett og slett ikke ha det. Dersom det blir nødvendig, skal jeg personlig skape og skrive nye kvinneroller. Jeg vil heller tenke offensivt enn å bli redd og usikker for å eldes i denne bransjen.

- Har kjønnet ditt stått i veien for deg?

- Det vil jeg ikke si. Men jeg har nok måttet kjempe ekstra for å få respekt.

Hun tenker.

- Kanskje det handler vel så mye om hva som skjer inni meg også. Jeg kan bli utrolig sint hvis jeg føler at jeg ikke blir respektert. Jeg har opplevd å bli seksualisert på måter som ikke føltes greit, for eksempel. Tidligere skammet jeg meg over det sinnet. Nå har jeg klart å snu det. Hvis jeg føler meg dårlig behandlet og sier ifra i dag, blir jeg stolt. Jeg er blitt flinkere til å stå opp for meg selv. Både på jobb og privat.

Typen til ...

Publikum har funnet plassene sine, Marie Blokhus står i høyspenn bak scenen. Salen er smekkfull. På første rad sitter mannen hennes, Frank Kjosås. Han skal se henne i Fugletribunalet for første gang.

- At jeg er forelsket i Frank, er ingen hemmelighet. Men hvordan og hvorfor er for oss og de som kjenner oss best, sier hun om kjæresten Frank Kjosås. De giftet seg i 2011. foto: Marit Hommedal, NTB scanpix

Paret møttes i 2006, samme sommer som hun kom inn på Teaterhøgskolen. Kjosås var avgangselev og skulle ønske de nye elevene velkommen i et sirkustelt i Frognerparken. Han har beskrevet det første møtet mellom de to til magasinet K:- I teltet var det bare ett menneske som sto helt i ro. Det var som hun var i både bryllup og begravelse samtidig. Jeg ble tiltrukket av det. «Skal du bli her for kvelden?» sa jeg. «Nei, jeg skal gå», sa hun. Og så gikk hun.

Marie Blokhus husker derimot lite av møtet.

- Jeg husker at han hadde på seg en skinnjakke. Ikke så mye mer enn det.

I dag har de vært sammen i ni år og bor i Ekebergskrenten. De giftet seg i 2011. På spørsmål om hvorfor hun ble forelsket i ham, svarer hun:

- At jeg er forelsket i Frank, er ingen hemmelighet. Men hvordan og hvorfor, er for oss og de som kjenner oss best.

Majestetisk sjiraff

Det er tre ting til med Marie Blokhus. Det ene er heisekraner. Det andre er at hun jobber for mye. Det tredje er mat. Ifølge kolleger er hun blant de mest «huslig anlagte» på teateret, den som tar med boller, kaker og lunsj til de andre.

- Jeg er veldig glad i å lese kokebøker og i å lage mat. Det er noe konkret å sysle med, og det gir meg en ro. Jeg kan bruke en hel søndag på kjøkkenet, sier hun.

- Men heisekraner?

Hun lyser opp.

- Jeg elsker heisekraner. Det har jeg gjort hele livet. Jeg synes de er som store, majestetiske sjiraffer. Rette linjer i metall. De har oversikt i landskapet.

En gang fikk Blokhus, som har høydeskrekk, en tur opp i en heisekran som bursdagsgave. Hun var livredd og lykkelig. Vennene hennes sender henne bilder av heisekraner når de er i utlandet.

- Heisekraner bringer lykke. Det er i hvert fall det jeg velger å tro, smiler hun.

I fjor sommer spilte Marie Blokhus Den grønnkledde i Peer Gynt på Gålå. Det gjør hun også i år. foto: Monica Strømdahl

De som kjenner henne, sier at hun er det sosiale limet i venneflokken. Et ja-menneske som hele tiden vil være på tilbudssiden, kanskje for mye. For alle vil ha en bit av henne. «Da må vi minne henne på at også superkvinner trenger hvile og mat. Og kjærlighet.»

- Jeg sier nok ja til for mye. I hvert fall når det kommer til jobb, innrømmer hun.

- Jeg vil ha alt på en gang: teaterroller, TV og film, og jeg kan nok piske meg selv for mye. Fra jeg kan huske, har jeg vært ambisiøs. Noen ganger har jeg stilt urimelig høye krav til meg selv. Min største styrke er også min svakhet: Jeg vil alltid nå lengst mulig, se om jeg kan presse det litt lenger, for å se om jeg kan skape noe som er enda mer uforutsigbart, originalt eller drøyt. Det kan gi prosjektene mine en slagkraft. Men det er også det som gjør at jeg jobber for mye og brenner meg ut før jeg oppdager at det er for sent.

Helt naken

Hun forlater scenen til stående applaus denne torsdagskvelden. Hun er svett og nesten naken, med brystet tilsmurt av gjørme. Hun smiler fra øre til øre.

- Du er helt naken under forestillingen. Er det ubehagelig?

- Nei, på ingen måte. Det betyr ikke at jeg ukritisk kler av meg hvor som helst, men jeg har et naturlig og avslappet forhold til kropp. Jeg synes det er mer krevende å blottlegge skam enn å vise frem kroppen min, svarer hun lett.

Det gikk bra i kveld. Publikum var med. Ingen sov på fjerde rad. Hvis hun føler motsatt, at de ikke lyktes, blir hun «skikkelig lei seg».

- Da har jeg en tendens til å straffe meg selv litt. Tenker på det om og om igjen. Hvorfor fikk jeg det ikke til? Var jeg ikke god nok? Jeg jobber med å være litt rausere med meg selv, sier hun.

Og legger til:

- Men det kule med teater er jo at du får en sjanse til å gjøre det bedre allerede neste kveld.