«..og du skal fortelle dine barn», befaler Moseboken (2., 13:8) slik at historie og tradisjon formidles til nye generasjoner. Nazistenes dødsleirer førte til at familiefortellinger opphørte, men også de som overlevde Holocaust tiet om den smertelige fortiden.

Et svært langt liv..

Solveig Levin tilhører den eksklusive gruppen av tusen nordmenn som har levd i mer enn hundre år.

I tre av årene var hun flyktning i Sverige, en norsk jødisk flyktning, en ung mor som i 1942 bar sin tre år gamle datter, Mona, i sikkerhet over svenskegrensen. Mange i familien ble deportert med skipet «Donau» fra Oslo til utryddelsesleiren Auschwitz.

Mona Levin har skrevet bok om sin mor, Solveig Levin. Her er de hjemme hos moren i leiligheten hun har bodd i siden 1938.
Jan T. Espedal

Forteller sin mors historie— Mors historie er en norsk historie. Mitt ønske med denne boken er å vise at den jødiske historien er en del av norsk historie. Den er norsk jødisk, den forteller om hverdagsliv og kultur fra 1851 til i dag, den er en lite kjent innvandringshistorie og en vellykket integrasjons-historie som ikke desto mindre endte tragisk for den jødiske minoriteten under 2. verdenskrig. Fremdeles i dag forteller den at en minoritets virkelighet er en annen enn den majoriteten viltolke at den er, sier Mona Levin.

NRK inviterte

Hun hadde allerede dukket inn i morens familiesaga da NRK inviterte henne til å delta i slektsgranskningsprogrammet Hvem tror du at du er? for å finne ut mer om bakgrunnen til faren, pianisten, komponisten og professoren Robert Levin.

Programmet, som ble sendt i januar i år, førte henne til småbyen Samelan, i dag Zemalé, i det nordøstlige Litauen. Her fikk hun hjelp til å nøste opp hans slektshistorie før familien flyttet til Norge og bosatte seg på Grünerløkka, to år før kong Haakon og dronning Maud ble landets nye kongepar.

Inspirerte til å samle mer kunnskap

— Denne reisen ble en viktig inspirasjon til å fortsette arbeidet med å samle kunnskap om min mors familie, sier Mona Levin, som legger vekt på at foreldrenes familiehistorier er ulike, selv om de har jødisk fellesnevner og sterke kvinneskikkelser som preget barnas oppvekst. Det er en historie om hardt arbeid, en klassereise før nazistenes massedrap ruinerte familiene på alle vis.

70 år etter kan norske, jødiske familier igjen telle tanter og onkler, fettere og kusiner rundt et middagsbord på sabbaten.

To ulike klassereiser

Mens Robert Levin kom fra en fattig, religiøs familie som dyrket hans musikalske begavelse, vokste Solveig Bernstein opp på St. Hanshaugen i et middelklassehjem der norske verdier og tradisjoner hadde festet seg etter at familien hadde bodd to generasjoner i Norge.

Barnepiken var med på sommerferie, til venstre på hennes fang sitter to år gamle Solveig Bernstein (Mona Levins mor) sammen lillesøsteren Lillian. I bakgrunnen står deres mor Elise, som hele livet ble kalt Lise.

Religion ble betraktet som en privat sak som ble praktisert i hovedstadens to synagoger og når familiene var samlet rundt bordet for å feire tradisjonelle jødiske høytider. Teater, musikk, friluftsliv og idrett var viktige fritidsaktiviteter for barna og voksne. Her kan du lese at Solveig Levin har mange jevnaldrende. Innen året er omme, kan så mange som 1000 nordmenn ha passert 100 år:

Kjenne sin fortid

— Mor har alltid vært flink til å fortelle, men det er først i de senere år hun har fortalt hvor dramatiske krigsårene og flukten til Sverige var, og hvor tung sorgen etter de som ble borte har vært å bære. Det var umulig å legge fortiden bak seg. De var tvunget til å se fremover, ellers ville de gått til grunne, sier Mona Levin, som kjente plikten til å formidle ble sterk da hun fikk gleden av å bli bestemor til Hedda.

— For meg ble det viktig at hun skulle kjenne denne delen av sin historie, vite noe om menneskene som har formet vår side av hennes familie.

Mendel og Lise Bernstein (Mona Levins besteforeldre) sammen med sine to sønner, Dagfinn og Sigmund (til høyre) på trappen utenfor hjemmet på St. Hanshaugen i Oslo. 20 år gammel ble Sigmund (Mona Levins onkel, morens lillebror) myrdet i Auschwitz.

Fagfolk til tobakkfabrikkenBoken Mors historie, en familiesaga starter for 130 år siden i Vilnius, hovedstaden i dagens Litauen.

I 1885 ble Mona Levins oldeforeldre, det forlovede paret Bertha Meszansky (18) og Samuel Kazerginski (22) headhuntet av den norske tobakksfabrikanten Conrad Langaard. Han trengte dyktige tobakksarbeidere som kunne lære opp hans norske fabrikkarbeidere.

Mona Levins oldemor, Bertha Meszansky, og hennes forlovede Samuel Kazerginski sammen med hans foreldre i Vilnius

25 ble med til Norge, og da Bertha og Samuel inviterte til det første jødiske bryllupet i Norge, var tobakksfabrikanten en selvskreven gjest som også svingte seg med bruden på dansegulvet.

Trippelarbeidende oldemor ville bli norsk

— Bertha bestemte seg straks for å forstå og leve i det norske samfunnet, og hun arbeidet hardt for å lykkes i det nye landet. Hun solgte grønnsaker på torget før hun laget frokost til barna, og så hadde hun en lang arbeidsdag på tobakksfabrikken. Deretter stelte hun huset og sørget for mat og omsorg for mann og barn.

Mona og bestemor Elise Bernstein, som hele livet ble kalte Lise.

Begge barna, Herman og Elise — kalt Lise - fikk norsk oppdragelse, og utdannelse var førsteprioritet. Jødene var nektet adgang til skoler og universiteter i tsarens Russland. Bertha kjempet for at barna skulle få et bedre liv enn det hun selv hadde hatt, sier Mona Levin.- Men det kostet. Hun mistet sine tre første barn og kom ikke over det. Da hun ble eldre trakk hun seg inn i seg selv, ble det man kalte «melankolsk», flyttet for seg selv og fulgte med på gatelivet fra vinduet i leiligheten sin i Geitmyrsveien – alltid med en sigarett i hånden.

Omreisende handelsmenn

Mange av de første jødiske mennene som kom fra Litauen til Norge fant arbeid som omvandrende handelsmenn og bar sine varer på ryggen i et knytte. Noen hadde faste ruter – de vandret slik at de kunne komme hjem til sabbaten, andre reiste landet rundt, mange hadde Lofotfisket som sitt årlige mål.

Sport og friluftsliv var viktig for de jødiske ungdommene som nøt snø og vintergleder. Her er Mona Levins besteforeldre, Mendel og Lise, på aketur.

Neste generasjon startet forretninger med stor suksess, som Bernsteins Magasin på Grünerløkka der besteforeldrene, Elise og Mendel Bernstein , la ned mange lange arbeidstimer for å skape en fremtid for seg og de fire barna.

Klisterhusk

— Mor husker alt i detalj, som hva hun hadde på seg den dagen hun traff far i 1934. Det er lett å se for seg hennes ungdomsliv med dans, musikk og moro. Kjærligheten til en fattig pianist, som etter farens mening spilte i lugubre etablissementer, var ikke det faren hadde planlagt for henne.

De snikende truslene som fulgte nazismens fremvekst fra 1930-årene av og til de tok makten i 1940, hvordan nettet gradvis snørte seg rundt de norske jødene er en viktig side av boken. De fikk en «J» i sine papirer og ble fratatt borgerrettigheter, bosted, eiendeler, nasjonalitet og til sist livet.

I Riksarkivet finnes spørreskjemaene som nazistene i mars 1942 brukte for å registrere alle norske jøder. Syv måneder senere ble 772 deportert til utryddelsesleiren Auschwitz.

Den dramatiske flukten fra iskalde gater på Frogner, omsorgsfulle hjelpere underveis, lyden av tyske stemmer og pistolskudd da moren og Mona krysset grensen forteller hun 73 år etter i all sin gru.

— Mor var mye alene

Livet i eksil i Sverige var ikke lett, mor var mye alene fordi far alltid var på turné. Frykten for hva som hadde skjedd med slektninger og venner preget alle, sier Mona Levin. - Men mors innstilling var at hun måtte ta sitt ansvar og klare både ensomheten og smerten.

I amerikansk populærkultur blir jødiske mødre ofte karakterisert som overengasjerte i sine barns liv, ambisiøse og alltid engstelige for at barna ikke har fått i seg nok mat.

Solveig Levin har aldri vært noen «jiddische mamme», slik datteren Mona er blitt: Hun koker hønsesuppe til sin voksne sønn dersom han er forkjølet. Men oppskriften har hun fått av mor.

Les den ferske anmeldelsen av Levins nye bok her:

Mer å lese:

861db81affd761e656565cecfd3a4949-image_doc6mdkg5maydtx4w2x2hf.jpg
  • Mona Levin har sammen med sin far skrevet boken Med livet i hendene (Cappelen, 1983) , der Robert Levin forteller om sin oppvekst og familie, pianist, internasjonale musikerkarrière, professor i piano og første rektor ved Norges musikkhøgskole. Robert Levin døde i 1996.
  • Eva Scheer, forfatter og journalist, samlet eventyrene som hennes bestemor, Golde Scheer fortalte sine barnebarn. Robert Levin var et av dem. I vår ble noen av fortellingene utgitt på nytt: Jødiske fortellinger, fra shtetl til Grünerløkka (Press 2015)