Dyrevelferdens glemte kapittel

Aldri har det vært høyere dødelighet i norsk fiskeoppdrett. Veterinærer etterspør tydeligere regelverk for å sikre overholdelse av dyrevelferdsloven også for oppdrettsfisk. I dag fikk næringen, Mattilsynet og embetsverket ramsalt kritikk av Riksrevisjonen for situasjonen.

AFTENPOSTEN INNSIKT: I 2022 ble det eksportert norsk oppdrettsfisk for 106 milliarder kroner. Og i regjeringens havbruksstrategi siktes det mot en stadig økning i produksjon og omsetning i Norges nest største eksportnæring. Samtidig viser Veterinærinstituttets siste fiskehelserapport at utfordringene står i kø.

– Det jobbes mot forbedring, men dagens åpne driftsform forverrer situasjonen. Dette til tross for at loven om dyrevelferd trådte i kraft i 2010, sier Trygve Poppe. Han er professor emeritus ved NMBU Norges veterinærhøgskole og en av Norges fremste eksperter på fiskehelse.

Økonomisk og etisk problem

Poppe mener vi antagelig styres av et annet etisk tankesett for fisk enn andre dyr.

– Fisk vekker ikke de samme emosjonene hos oss som en valp eller et lam gjør. Men fisk opplever positive og negative følelser på linje med andre husdyr.

Og fisk er altså et individ ifølge dyrevelferdsloven. Poppe mener derfor dette også handler om retorikk.

– Oppdrettsnæringen snakker om biomasse og svinn, i stedet for individer og død.

Og antall døde individer var rekordhøyt i 2022. Kun i sjøfasen døde 56,7 millioner laks, 2,7 millioner flere enn året før.

– Dødelighet er en indikator på at driften gjør fisken syk, og at dyrevelferden er for dårlig i havbruk, mener Poppe.

Kristine Gismervik, fagansvarlig for fiskevelferd ved Veterinærinstituttet og medforfatter av Fiskehelserapporten, ser også dødelighet som en viktig indikator for helse og velferd.

– Dødelighet sier ikke så mye om god velferd, men det er en mye brukt indikator på dårlig velferd – spesielt når dødeligheten er høy. Trenden er bekymringsfull, mener Gismervik.

Luseproblemet

Gismervik er, i likhet med Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet, tydelig på at hovedutfordringen for fiskehelsen, er lakselus. Parasitten setter seg på skinnet til laksen og spiser hud, slim og blod. Det fører til sårdannelser og gjør fisken utsatt for sekundærinfeksjoner. Åpne merder med tett konsentrasjon av fisk gir optimale forhold for lusen.

Norsk oppdrettsnæring bruker årlig flere milliarder kroner til såkalt avlusing. Lenge har kjemisk badebehandling og medikamentell behandling vært mest utbredt. Dette er nå stort sett erstattet av såkalt mekanisk eller ikke-medikamentell avlusning og badebehandlinger.

Metodene omfatter spyling, spyling kombinert med børsting, bruk av ferskvann og termisk avlusing med varmtvann (på 28–34 grader). Termisk avlusing, som er blitt den mest brukte metoden, påfører den vekselvarme fisken sterk smerte. Og også trenging og pumping kan forårsake panikkadferd, med skader, ryggradsbrudd og økt dødelighet som mulige konsekvenser.

Økt infeksjonsfare ved avlusning

Gismervik beskriver konsekvensene av de tøffe behandlingene som en ond sirkel.

Gjennomstrømningen i åpne merder gir ikke kun eksponering for lus, men også andre sykdommer, virus, bakterier og alger. Og tettheten av fisk i merdene øker også smittefaren mellom fisk. I tillegg kan en stresset fisk ha redusert immunforsvar, og sår og rifter som oppstår i lusebehandling kan gi åpning for infeksjoner.

Påfølgende sykdom og infeksjoner kan i neste omgang gjøre fisken dårligere egnet til å tåle avlusningen.

En annen medikamentfri «behandling» er bruk av rensefisk, som har fått sine helt egne velferdsutfordringer da den ble oppdrettsnæringens grønne «martyr». Rensefisk skal etter planen spise lakselus av laksen i merdene. Men effekten har ifølge den siste fiskehelserapporten vært diskutabel. Nær 60 prosent av de over 30 millioner rensefiskene som ble satt ut i 2022, ble registrert døde. Og skjebnen til resten er uviss.

Gismervik i Veterinærinstituttet mener vekst i næringen er uakseptabelt om man ikke får redusert dødelighet og bedre velferd. Med behov for styring tror hun løsningen hører hjemme på et politisk nivå, og at den må komme fra departementet og Mattilsynet.

– Burde vært godt beskyttet

Stipendiat Annichen Kongsvik Sæteren ved Nordisk institutt for sjørett ved Universitetet i Oslo skriver doktoravhandling om utviklingen av dyrevernsretten og reguleringen av lakseoppdrett. Hun mener dyrevelferdsloven i utgangspunktet tilrettelegger for en god beskyttelse av oppdrettsfisken.

– Loven likestiller alle dyr som er beskyttet. Det betyr at den skal beskytte oppdrettsfisk på lik linje med selskapsdyr som hund og katt, og andre landbruksdyr.

Dyrevernsrettens oppgave er å sette grenser for hva mennesker kan gjøre med og mot dyr, og også regulere hva mennesker plikter å gjøre for dyr, forklarer hun.

– Avveiningen blir da det menneskelige behovet, og om det menneskelige behovet rettferdiggjør å plage dyret. Likevel setter loven en absolutt grense et sted – noen ting er så skadelig for dyrene at det er ulovlig til tross for sterke menneskelige behov.

Hun peker på avlusning og bruk av rensefisk, som i dag godtas av myndighetene.

– Det store spørsmålet er om Mattilsynet opererer innenfor dyrevelferdsloven når de godtar dette. I loven finnes det holdepunkter som tyder på at disse praksisene kan være ulovlige, mener Kongsvik Sæteren.

– Loven sier eksempelvis at fisk skal holdes i levemiljø de kan ha det godt i, og at de skal beskyttes mot skade. Men fisk som holdes i åpne merder, vil rutinemessig måtte påføres skader gjennom avlusning, grunnet eksponering for lus.

– Her mangler det en spesifisering fra myndighetene selv, i dette tilfellet regjeringen, Nærings- og fiskeridepartementet og Mattilsynet. En slik spesifisering må tydeliggjøre om eller når mekanisk og termisk behandling er ulovlig, og om eller når det er ulovlig å holde rensefisk.

– Mattilsynet kan ikke unnskylde sin unnfallenhet med uklare grenser, ettersom Mattilsynet selv kan spesifisere hvor grensen går, sier Kongsvik Sæteren.

Ønsker å begrense antall lusebehandlinger

Direktør for regelverk og kontroll i Mattilsynet, Inge Erlend Næsset, skriver i en e-post til Aftenposten Innsikt at Mattilsynet står i dilemmaer og tøffe prioriteringer for best å utnytte ressursene de har til rådighet. Tilsynet har ansvar både for å gjennomføre tilsyn samt bidra til å utvikle forskrifter med forslag om nye og bedre krav til dyrevelferd. Av 1000 forhåndsannonserte gjennomførte tilsyn i 2022 hadde 65 prosent avvik på ett eller flere punkter innen fiskehelse og velferd.

Mattilsynet anser at for mange oppdrettsfisk ikke har den velferden de skal ha ifølge dyrevelferdsloven. De mener også at for mange fisk blir utsatt for sykdom og gjentatte, belastende behandlinger mot lakselus, noe som igjen bidrar til den høye dødeligheten. Tilsynet har derfor blant annet foreslått å sette en begrensning på antall medikamentfrie lusebehandlinger som vilkår for såkalt unntaksvekst, ifølge Næsset.

– Myndighetene, herunder Mattilsynet, departementet og andre forvaltningsetater, må utvikle forskrifter og regelverksavklaringer som gjør det tydeligere hvor grensen for akseptabel fiskevelferd går, samtidig som vi ikke lager bestemmelser som blir til hinder for den utviklingen vi ønsker, skriver Næsset.

– Og det er næringen selv som har ansvaret for at fisk blir holdt og behandlet i tråd med rettighetene dyrevelferdsloven gir, understreker han.

Stipendiat Annichen Kongsvik Sæteren kaller Mattilsynets svar en ansvarsfraskrivelse.

– Ansvar for forbedring kan ikke overlates til dem som har økonomisk interesse av å fortsette som før. Fisken er i praksis rettighetsløs frem til myndighetene kommuniserer hvor grensen går, sier hun.

Uenig i velferdsindikator

Henrik Stenwig, direktør for miljø og helse i bransjeorganisasjonen Sjømat Norge, sier til Aftenposten Innsikt at dødeligheten og velferd er en stor utfordring for næringen.

– Sjømatprodusentene anser dødeligheten på dagens nivå som et alvorlig problem fordi det gjenspeiler komplekse fiskehelseutfordringer. I tillegg bidrar svinnet til økt miljøfotavtrykk pr. kilo produsert fisk og medfører økonomiske tap, sier Stenwig.

Han mener likevel at dødelighet ikke er en god indikator for velferd.

– At fisken er død, sier lite om hvordan fisken hadde det mens den levde, sier Stenwig.

Han mener utviklingen går i riktig retning, men medgir at velferd knyttet til lakselusbehandling, er utfordrende – spesielt der det er behov for gjentatte behandlinger i områder med høyt smittepress.

Sjømat Norge utalte i bakkant av Riksrevisjonens undersøkelse om fiskevelferd, som ble lagt frem torsdag 3. juni, at næringen «vil bidra til at Riksrevisjonens arbeid følges opp».

Peker på lukking i sjø

Professor Trygve Poppe mener bedre fiskevelferd kan ivaretas ved å gå over til ulike varianter av lukkede merder i sjø, som prinsipielt handler om å lage et fysisk skille i det øverste vannsjiktet.

Ved å pumpe inn vann fra 25 meters dyp unngår man lusen, som oppholder seg i de øvre vannlagene. Et lukket sjøanlegg vil også redusere faren for at andre sykdommer, alger og virus kommer inn i merden.

Selskapet Akvafuture i Brønnøysund har produsert laks i lukkede sjøanlegg siden 2011. Ifølge administrerende direktør Thomas Myrholt har de null forekomst av lakselus i sine 30 lukkede merder til sjøs.

Han mener strømbehovet ved å pumpe vann fra dypet utgjør en marginal merkostnad – om noe overhodet – hvis man sammenligner med strømforbruket i den totale produksjonssyklusen i åpne merder.

Forbud i flere land

Åpne merder er blitt forbudt i Danmark, sør i Argentina og i fire delstater på USAs vestkyst, som ledd i å forhindre utslipp, beskytte villaks fra sykdommer og gen-innblanding fra rømt oppdrettslaks. Canada vil trolig forby åpne merder på sin vestkyst innen 2025. Allerede i 2017 beordret den svenske miljødomstolen stans av fiskeoppdrett i åpne merder, som konsekvens av en EU-dom.

Henrik Stenwig i Sjømat Norge mener det ikke finnes én anleggstype som fjerner utfordringene knyttet til helse og velferd – heller ikke lukkede merder i sjø.

– Utfordringene er forskjellige, og noen løsninger er gunstigere med tanke på lakselus, som kun er ett av problemene. I tillegg er det ulike økonomiske kostnader, sier Stenwig, som mener åpne merder med naturlig vannutskifting er et enormt gode for næringen.

Varslet ny stortingsmelding

Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran skriver i en e-post til Aftenposten Innsikt at han mener et forbud mot åpne merder eller påbud om lukkede merder, ikke er veien å gå.

På spørsmål om tiltak for å bedre helse og velferd for fisken, peker ministeren på den nye stortingsmeldingen om dyrevelferd som skal komme i 2024, men også videreføring av havbruksutvalget som i høst skal levere sin rapport, der mandatet er utvidet til å se på teknologiutvikling som kan fremme ytterligere bærekraftig vekst.

– Utvalget skal også vurdere hvordan hensyn til biosikkerhet kan bli en del av tillatelsessystemet, skriver Skjæran. Han understreker at en viktig forutsetning for at eventuelle krav til god fiskehelse og -velferd skal fungere, er at oppdretterne selv tar dette ansvaret.

Professor Trygve Poppe mener departementet fremstår som passive.

– Næringen og politikere har over mange år uttalt seg på lignende vis. De erkjenner at tilstanden ikke er bra, og de vil at det jobbes mot forbedring av situasjonen.

– Men problemene vedvarer og viser at man må tenke nytt, sier han.

En lengre versjon av denne saken er publisert i juniutgaven av månedsmagasinet Aftenposten Innsikt.