Jeg vil gjerne følge opptemaet fra 14.03.: "Aldri samme dans?" hvor du skriver om timing som kjærlighetens forutsetning. Hva slags tanker er det vi sluser inn i bestemte ord? La oss nå ta ordet "kjærlighet" som du bruker her. Hvilke forestillinger om denne er det du har i hodet når du sier at den — kjærligheten - er avhengig av timing? Eller vinklet litt annerledes: Hvordan begrenser idéen om timing de forestillingene vi kan ha om kjærlighet ? Jeg lar det spørsmålet henge litt der og starter nøstinga et annet sted.Moderne mennesker har kraftig fokus på sine egne livsprosjekter. Vi vil realisere noe, bli fri fra noe, bli lykkelige, få omsorg, barn, suksess. Alt dette kan du bedre enn de fleste, Sissel, unødvendig å dra denne leksa for deg. Livsprosjektene er individuelle. Det er meg og ingen andre det dreier seg om. I ulike faser av mitt livsprosjekt kan jeg ha bestemte behov som en partner kan innfri. Å finne partneren med nøyaktig de egenskapene som jeg trenger akkurat nå, blir et spørsmål om timing. Gjensidig timing, vel å merke, for partneren skal også finne noe i meg som tilfredsstiller hennes behov der hvor hun er akkurat nå. Klarer jeg å møte den andre forutsetningsløst og åpent, øker mulighetene for en vellykket kobling. Om dette er sant og riktig, så må vi også kunne si at dersom den andre ikke lenger bidrar positivt til mitt livsprosjekt eller verre, holder det tilbake, bygger meg ned, så kan jeg forlate dette samlivet. Men ta hensyn til barns behov og så videre. For ingen kan (lenger, i vår tid) forlange at en part skal forsake/gi opp sitt prosjekt for at den andre skal få realisere sitt.Jeg går ut fra at så langt er vi enige. Men så kommer det store spørsmålet: Hvilke følelser er det i den vellykkede timingen som skal beskrives som kjærlighet ? Den romantiske, altoppslukende - til døden skiller oss - kjærligheten lar seg vanskelig forene med frigjøringstanken. Det stopper litt opp for meg her. Jeg kommer ikke nærmere enn til en slags empatisk kjærlighet, en innlevelse i den andres livsprosjekt, en evne til å se det på den andres premisser, og da selvsagt også slik at om jeg ikke lenger er for den andre det hun trenger, så er hun fri til å finne en som er bedre tilpasset de behovene hun nå måtte ha. "Negotiations and love songs are often mistaken for one and the same" synger Paul Simon. Jeg tror han har rett. Men hvor grensen mellom de to skal gå, sier han ikke noe om. Det klarer ikke jeg heller.
Hilsen H for Hindemi Hvilke følelser er deti den vellykkede timingen som skal beskrives som kjærlighet, spør du. At begge velger å definere det de føler for hverandre for kjærlighet - og på samme tid, er vel det minst elegante, men enkleste, svaret? Brevet du henviser til handlet om to unge som aldri ville hverandre samtidig. Når han ville nærmere, var det ikke riktig for henne, når hun ville nærmere, var det ikke riktig for ham. Ambivalens preget relasjonen hele veien. Derav mitt tankestreif om timing: At det gjensidige fremtidsønsket, ønsket om å skrive en felles fortellende biografi om oss som par, for å kle det i Anthony Giddens språkdrakt, er forutsetningen for et varig forhold.Men jeg er enig - la oss nøste andre steder når vi skal prøve å fatte den moderne kjærlighetens paradokser. La oss heller som du antyder se på et parforholds virkelig kritiske punkt - når den ene vil ut av det mot den andres ønske. Her ligger det materiale som kan si oss noe om de evige kreftene som er bakt inn i parkjærligheten og som forteller oss hvorfor det ustoppelig produseres nye "lovesongs" i uendelige genre, generasjon etter generasjon. En side ved moderne kjærlighet fremstår unektelig som en selvopptatt, ukjærlig og nytteorientert ego-tripp: "Jeg vil leve med deg så lenge som du tilfredsstiller mitt behov for lykke og bekreftelse, når du ikke lenger gjør det, må jeg kunne forhandle meg fri fra kontrakten med deg." Dette er mange moderne menneskers logikk. Vi har som du påpeker gitt oss selv retten til å velge på nytt og på nytt til vi finner det eller den vi leter etter. Bruddet åpner døren til å realisere den frihetslengtende parts livsprosjekt alene eller sammen med en ny som kan holde ham eller henne litt bedre - i alle fall for en stund.På den annen side - dersom vi skal inkorporere et sterkt element av empati i kjærligheten, som du peker på, så vil vi måtte la en partner gå som ikke lenger er lykkelig sammen med oss. Ønsker vi den andres beste, og den andre ønsker et liv vi ikke kan gi ham eller henne, blir det en kjærlighetsfull handling å slippe den andre, gi ham eller henne friheten, vår egen sorg til tross. Å holde den andre tilbake, med trusler, bønner, krav eller henvisning til et ekteskaps- eller troskapsløfte som en gang ble gitt, blir feil dersom vi på denne måten krever at den andre skal pålegges et liv i følelsesmessig armod fordi vi ikke orker å bli forlatt. Dette kan betraktes som like egoistisk.Dette er et paradoks, en innebygget motsetning i moderne kjærlighet hvor løfte og plikt ikke lenger er bærebjelken. Det som fremstår som den mest råbarkede egoisme - retten til å gå når det passer en selv - kan, dersom prinsippet anvendes konsekvent, fungere som en slags altruisme: Fordi jeg elsker deg, respekterer jeg ditt ønske om å gå fra meg. Problemet er vel at vi sjelden er like rause på den andres vegne som når det handler om oss selv. Vi vil lettere kunne kreve retten til egen lykke enn å innvilge den andre den samme rett dersom dette går ut over vår. Nestekjærlighetsprinsippet har lav overlevelsesprosent når parforholdet er konfliktfylt eller styrer mot brudd. Brudd har mange krampetrekninger, og forholds opphør følger slett ikke noen empatisk rettesnor. Og da er vi vel ved timingen igjen: Det er svært sjelden begge parter stopper opp samtidig og kan si til hverandre: "Du, nå holder det. Nå har vel dette forholdet snart utspilt sin rolle" Det hender iblant, og det er jo utmerket hvis det løser situasjonen, men det er ikke vanlig at begges interesse for det felles paret opphører samtidig. Innimellom savner jeg dypt legitimiteten i det gamle prinsippet om å holde hverandre igjen, at den ene parten med autoritet kan si: Du får ikke lov til å gå, du hører hjemme her, hos meg, i vårt parforhold, i vår familie. Jeg ser bort fra vold og tvang her, det gir jeg ingen legitimitet overhodet. Jeg har for så vidt sett at å holde den andre igjen har gitt resultater, de gangene partneren i sin forvirring har trengt en kraftfull demonstrasjon av engasjement og en sterk kjærlighetserklæring for å se klart. Det har noen ganger ført til at situasjonen har snudd, at parforholdet gjenoppstår. Nå finnes det en film i norske kinosaler som kan minne alle som trenger det på hva de har og hva de har å miste og hva det koster å starte på nytt og legge sitt gamle forhold bak seg. Mange vil kunne finne svar der i mørket, alene eller sammen med sin partner. Husk å sette av tid etterpå. Skaff barnevakt. Filmen, "Om jag vänder mig om" (Om jeg snur meg) av regissør Björn Runge er et mektigere og varsommere håndslag til parforholdet enn noen terapeutisk samtale.