De var på vei hjem til jul. Livet deres tok slutt i skogen i Asker.
Lille julaften 1972 omkom 40 av de 45 menneskene om bord da et rutefly styrtet i skogen i Asker.
– En ung dame overlot billetten sin til en venninne siden «denne turen var viktigere for henne». Hva må hun tenke nå?
Det er lille julaften 1972. En dag med hektisk reiseaktivitet. Margareth Humlen-Grinstead er 24 år og jobber i et reisebyrå i Ålesund. Hun har hatt travle dager, men nå er tiden kommet for å gjøre de siste juleforberedelsene i hjemmet.
– Samtidig som jeg pynter og koser meg, har jeg lyden fra TV-en på øret. Uhyggen fyller plutselig rommet. Et Braathens-fly har styrtet mellom Ålesund og Oslo, sier Humlen-Grinstead til Aftenposten 50 år etter.
Spørsmålene og enkeltepisoder surrer gjennom hodet. En verdensberømt komponist var blant dem som skulle vært om bord, men Humlen-Grinstead hadde ikke klart å skaffe ham en billett. Han sto på venteliste for flyvningen. Var han blitt med?
«God jul, sees neste år»
Klokken 15.57 tok et Braathens-fly av fra Vigra flyplass i Ålesund. 37 minutter senere havarerer det ved Asdøltjern i Asker, bare et par minutter før det skulle landet på Oslo lufthavn Fornebu.
Seks av de 45 om bord overlevde den umiddelbare styrten. En av de overlevende døde på sykehus kort tid etter.
Blant de omkomne var flere eldre og yngre ektepar. Spedbarn, tenåringer.
Mange av dem om bord var Humlen-Grinsteads kunder. Det var mennesker hun hadde bestilt og utstedt billett til. Hun sa «god jul, sees til neste år».
– Hvem var disse kundene? Tankene raser gjennom hodet mitt. Hvordan går det med dem? Hvor alvorlig er dette? For det visste vi ikke ennå.
Har radaren sviktet?
– De skulle ha fortsatt mye lenger mot Drammen, men svinger plutselig til venstre, altfor tidlig. Dessuten ligger de altfor lavt, sa flyveleder Erik Øie på Fornebu til lokalavisen Budstikka i forbindelse med 40-årsmarkeringen av styrten.
Braathens-flyet hadde fløyet seks turer den samme dagen før det tok av mot Oslo. Besetningen hadde fløyet Stavanger–Kristiansand–Oslo med et annet fartøy før de fløy fra Oslo til Ålesund med ulykkesflyet, står det i Havarikommisjonens rapport.
Under et 30 minutters opphold i Ålesund ble det tatt om bord 42 passasjerer, en hund, samt bagasje og post.
Det var klarvær på strekningen, men i Oslo-området var det skyer som strakte seg fra 4500 til 400 fot.
Om bord satt besetningen og leste aviser, ifølge Havarirapporten. Kanskje leste de om at de overlevende etter flystyrten i Andesfjellene var blitt reddet ut etter over 70 dager. Det var forsidesaken i Aftenposten den dagen. Historien gikk verden rundt.
Turen skulle ta bare rundt 40 minutter. Siste beskjed fra kontrolltårnet kom klokken 16.31. Kontrolltårnet på Fornebu skulle få ny beskjed når flyet hadde inntatt glidebanen og begynte nedstigningen fra 3000 fot. «Fasten seat belts»-skiltet ble skrudd på.
Frem til 16.32 hadde fartøysjefen og flyvelederen i kontrolltårnet en privat samtale, står det i havarirapporten. Etter dette var det ingen kontakt. Og 16.34 havarerte flyet. Fire minutter senere ble redningstjenesten alarmert.
Flyet hadde forsvunnet fra radaren.
– Det kan bare bety ett av to: Enten har radaren sviktet, eller så har de gått i bakken. Jeg visste vel svaret og husker at jeg tenkte: «Akkurat nå er det mange mennesker som mister livet», sa Øie.
Et landskap med bål og silhuetter av mennesker
– Det var forferdelig å se alle menneskene som var så hardt skadet. Vi prøvde å hjelpe og trøste så godt vi kunne, sier Trond Leif Nyborg (70) til Askermagasinet.
Nyborg var førstemann til ulykkesstedet i 1972. Han satt hjemme og så på Dagsrevyen da han først fikk høre om flystyrten. Nyborg var småflypilot og jeger og kjente godt til hvor innflyvningsrutene gikk. Han samlet tre kamerater, og de kjørte opp for å lete etter flyet. Etter hvert fikk de ferten av flybensin og fant flyvraket før både politi og brannvesen.
Dagfinn Røsvik var om bord i flyet sammen med kona Kristin og sønnen Håkon.
– Jeg så at skottet mellom cockpit og kabinen hadde bulket seg. Så forsvant lyset. Jeg vet ikke om det var strømmen i kabinen som gikk eller jeg som svimte av. Men jeg var bevisstløs da vi traff bakken, fortalte Røsvik til VG i 2013.
Han våknet i snøen med brukket lårben, forbrenninger og branner på alle kanter.
– Da jeg kom til meg selv, husket jeg ikke hva jeg hadde vært med på. Jeg befant meg i et merkelig landskap, med bål og silhuetter av mennesker. Jeg klarte ikke reise meg, men kravlet meg fremover et stykke.
Da han våknet, hadde han ennå ikke forstått at både hans kone og 20 måneder gamle sønn var omkommet i styrten.
– Jeg må finne ut
Tilbake i Ålesund står Humlen-Grinstead fortsatt hjemme og tenker på hvem som var om bord, hva som har skjedd.
– Jeg må til kontoret snarest mulig for å finne det ut. Men jeg har en tre måneder gammel baby som jeg ikke kan forlate, så det tar litt tid før jeg får satt meg i bilen og kjørt inn til Ålesund sentrum.
Mens hun kjører kommer tankene om den unge damen som ga venninnen sin billett. Om musikeren som sto på venteliste.
– Et eldre ektepar skulle fly for første gang i sitt liv og var nervøse. Jeg hadde forsikret dem om at «det er ingen ting å være engstelig for, tenk på alle flyene som er i luften hver dag». Tankene var uutholdelige, sier Humlen-Grinstead.
Hun låste seg inn i reisebyråets lokaler og fant snart svarene på hvem som var om bord. Et dusin av dem var kunder hun kjente godt til. Noen av dem kjente hun også privat.
– Det var ikke PC den gangen. Jeg åpnet skuffen med kortene der det sto hvem som hadde bestilt. Da jeg leste navnene, så jeg menneskene for meg.
Men musikeren som sto på venteliste, kom aldri på flyet. Han var ikke blant dem som omkom.
Minnemarkering
Flyhavarikommisjonen kom frem til at «feilnavigering under en avkortet instrumentflyvning» sannsynligvis var årsak til ulykken. Flyet ble fløyet ned i terrenget.
I år arrangerte Asker kommune minnemarkering og minnelunsj. 22. desember gjennomførte ordfører Lene Conradi en markering der hun berømmet dem som dro til skogs for å lete. Lille julaften var det felles vandring inn til bautaen ved Myggheim, der flyet falt.
– Det er så riktig og viktig at vi minnes og markerer at det i år er 50 år siden denne tragiske og dramatiske ulykken fant sted – selv om det også gjør vondt, sier ordføreren.
Ulykken står igjen som en av Norges største luftfartstragedie noensinne, etter Partnair-ulykken i 1989 og Operafjell-ulykken på Svalbard i 1996.
50 år etter preger den fremdeles overlevende, pårørende, de som var først til åstedet. Og Humlen-Grinstead, som bestilte billetter til dem som var om bord.
– Det er vel unødvendig å si at dette har vært i tankene mine hver jul siden 1972. Dagen i dag kommer alltid inntil meg, den gjør det.
