Norge

Bare en sta stut?

  • Trond Berg Eriksen
Åsmund Svendsen har skrevet ny biografi om Halvdan Koht. Få har hatt så mye trøbbel med sitt ettermæle, skriver Trond Berg Eriksen.
  • Kohts livshistorie er blitt en fokusert norgeshistorie, mener Trond Berg Eriksen om den nye Koht-biografien.

Halvdan Koht (1873-1965) har fått en omfattende biografi som tegner bildet av den driftige nasjonalhistorikeren, den glimrende sakprosaforfatteren, den virkelighetsfjerne fredsaktivisten, den flittige litteraturforskeren, den affekterte målmannen og den uheldige politikeren. Hvem kunne greie å skaffe seg en oversikt over det hele?

Åsmund Svendsen greier å balansere portrettet av en skikkelse som var en kraft i moderne norsk historie helt fra 1890-tallet til 1950-årene. Det var helt nødvendig at noen påtok seg oppgaven. For få har hatt så mye trøbbel med sitt ettermæle som nettopp Halvdan Koht.

Noe skyldes hans egne feilvurderinger, men mye skyldes også personlige egenskaper som det var vanskelig å like. C.J. Hambro, som kjente Koht godt og lenge, sier at han manglet «en smidig forståelse av mennesker» – «det var altfor meget ego i hans kosmos».

Selvopptatt

Nå hadde Koht bedre grunner til å være selvopptatt enn de fleste av oss. Fra han dukker opp på den offentlige scenen i 1890-årene, trodde han på det Bjørnson kalte "det høvdingbårne demokrati" og ville selv være en av dem som viste vei. En av de beste sidene ved Åsmund Svendsens fremstilling, er den historiske sammenhengen han etablerer mellom det nasjonale og radikale Venstre på den ene siden, og arbeiderbevegelsen eller sosialismen på den andre, som ledd i Kohts utvikling.

Svendsen er også dyktig til å påvise hvordan nettopp unionsstriden med Sverige formet Kohts ideologiske univers. Fra kravet om en egen norsk utenriksminister ble formulert av Bjørnson i 1889, var kravet et sentralt moment i den norske nasjonalismen.

Koht oppfattet seg selv som et nasjonalt fyrtårn da han en generasjon senere ble den som fylte jobben. Da hadde han i mange år hatt hånd om utenriksstoffet i "Den 17de Mai". Koht tok ikke sjelden sine avgjørelser uten hensyn til at ministeren var en del av et regjeringskollegium. I egne øyne var han og ingen annen den utenriksministeren Bjørnson hadde etterlyst 46 år tidligere.

Målsaken

Bedre enn noen annen eksisterende fremstilling understreker Svendsens bok Kohts oppfatning av at målsaken, sosialismen, klassekampen og norgeshistorien var ett landskap. Nasjonens

Les også

Han måtte ta ansvaret for 9. april

samling skulle i nær fremtid utviske gapet mellom klassene. Ett språk skulle samle klassene i en felleskultur. For Koht – som kom fra Tromsø, Skien og Bærum – var landsmålet og samnorsken ikke noe selvsagt valg.

Han tok landsmålet først i bruk da han var 22 år. Men ved hjelp av målsaken konstruerte han en historisk mytologi som skulle knytte den norrøne middelalderkulturen til det klasseløse samfunnet som sosialismen en gang ville fremskaffe. Målsaken var det som skulle garantere landets frihet, kulturelle egenart og sosiale klasseløshet.

Lidenskaper

Svendsen plasserer Koht sikkert og tydelig i de miljøene han oppsøkte. Boken omfatter en rekke navn på personer som Koht møtte eller forholdt seg til i sine forskjellige roller, i forskjellige faser av livet og i fellesskap som han ble en del av. Koht skiftet sjelden ham.

Allerede på midten av 1890-tallet var Koht organisert "fredsvenn" og støttet seg til en oppfatning av krigen og politikken som gjorde ham selv og – mange vil mene – Norge forsvarsløst i 1940. Så det var kontinuitet i hans lidenskaper. Koht organiserte det europeiske historikerlauget (CISH) til noe som lignet et overnasjonalt diplomati. Politikeren, "fredsvennen" og historikeren var utvilsomt en og samme mann.

Svendsen gjør Kohts livshistorie til en fokusert norgeshistorie for den perioden det gjelder. Det er umulig å ikke la seg imponere av mannens arbeidskraft, hans allsidighet og styrken i hans destruktive selvsikkerhet. Koht likte seg ved store oppdekninger. Det gjelder også hans retorikk. Hans språkføring som politiker var selvhøytidelig, pompøs og upresis. Koht hadde nok lest Marx og Darwin, men gjenga dem i et irriterende, bjørnsonsk tonefall. Han hadde ingen forståelse for de demoniske sidene ved Mussolini, Hitler og Stalin. Koht trodde at han kunne tale dem til rette.

Fall og undergang

En tredjedel av Svendsens bok dreier seg om Kohts år som utenriksminister (1935-1941) til Nygaardsvold ble nødt til å sparke ham. Her repeteres en av norgeshistoriens store kriser sett fra Kohts arbeidsværelse, fortalt som en tragedie som innledes med heltens hovmod, og ender med hans fall og undergang. Svendsen har gjort en grundig jobb og tar seg den tiden han trenger for å rede ut flokene. Han vil finne mange takknemlige lesere.

Les også

  1. Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie

  2. Skal nazibautaen avdekkes?