Memoarer fra Finnmark

Trodde broren var drept på Vestlandet, men skjulte det for foreldrene.

Edor Olsen, Sørøya i Vest-Finnmark:

Barnebarnet Kjetil Torsteinsen har sendt inn hans historie, hentet ut fra bestefarens memoarer. Olsen var 15-16 år da krigen startet.

  1. April 1940, om morgenen, lå jeg og sov på loftet, men mor var som vanlig tidlig oppe. Klokken syv banket det på døren til soverommet mitt og inn kom mor gråtende. Da jeg så det ble jeg lys våken, jeg hoppet ut av senga og spurte mor om hvorfor hun gråt. Svaret var:

«Norge er i krig! Tyskerne har i natt gjort invasjon, og de har allerede tatt Oslo og de største byene i landet». Det var ikke rart at mor gråt, for min fem år eldre bror Georg, var inne til militærtjeneste i Marinen om bord på en torpedobåt.

Jeg skyndte meg ned i kjøkkenet for å høre på radioen om det som var hendt. Men da hadde alt Vidkun Quisling og Tyskerne overtatt NRK i Oslo, og de var i full gang med tysk propaganda. De oppfordret alle til å ikke gjøre motstand mot tyskerne, som var våre venner, og de var kommet til Norge for å hindre at England tok landet.

Befalte fra NRK

Dessuten hadde Kongen og Regjeringen rømt ut fra Oslo, Quisling hadde overtatt styret av landet, og alle hadde plikt til å lystre og gjøre det han befalte fra NRK. Det ble også meldt at Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim, Narvik og en rekke mindre byer var besatt av tyske soldater, og at Tyskerne hadde kontroll over alle større flyplasser i landet.

Danmark var også om natta besatt av tyske soldater, og den danske kongen og regjering var tatt til fange av tyskerne. De ble tvunget til å gi beskjed om at ingen måtte gjøre motstand mot tyskerne, og at de fortsatt skulle få styre landet, men under tysk overherredømme.

Det ble ikke meldt om at Tromsø og Hammerfest var besatt av tyskerne, og i løpet av dagen ringte vi til kjente i begge byene, og de kunne bekrefte at der var ingen tyskere.

Like etter 9 april ble det sendt ut innkallingsordre til alle soldater i Troms og Finnmark. På Slettnes var det bare min nest eldste bror, og en til som ble innkalt. Første innkalling kom over telefon. De skulle møte snarest, og sendes videre til Alta bataljon i Alta. De gjorde seg klar til å reise og alt neste dag ble de ført til Hammerfest med skøyte og videre til Alta. Det var hardt for mor nå da to av hennes sønner ble med i krigen. Jeg var 15 år gammel da og forstod nok ikke alvoret i hva krig var.

Edor Olsen døde i 2001, men hadde skrevet memoarbok fra krigen, som hans barnebarn har hentet dette utdraget fra.

Prøvde å verve segDerimot husker jeg godt fra historietimene på skolen hvordan nordmenn kjempet mot dansker og svensker for å berge fedrelandet, og vi ble også innprentet av læreren at dette var en plikt alle hadde. Jeg tenkte mye på dette i flere dager, og en dag jeg var alene heime, ringte jeg til lensmannen og spurte om jeg ikke kunne få opplæring slik at jeg kunne være med å forsvare landet. Han gav meg et klart «nei» , selv om jeg nevnte at det bare var én måned til jeg ble 16 år. Det nyttet ikke og han sa at minstealderen var 18 år.Tromsø sluttet snart å sende propagandasendingene fra Oslo, og sendte sitt eget program med nyheter nesten hver time. Det var utviklingen rundt Narvik som det var god orientering om.

Vi klarte også å få inn svensk radio, og jeg tror det var den 12 april en yngre bror og jeg lyttet på Sverige. De meldte at det hadde vært et sjøslag i Hardangerfjorden mellom tyske destroyere og norske torpedobåter. En tysk destroyer var senket og en annen var i ferd med å synke, men den norske torpedobåten «Stegg» var eksplodert da et skudd fra tyskerne traff torpedorommet, og båten var sprengt ved en kraftig eksplosjon, og det ble antatt at samtlige om bord var omkommet.

Vi brast i gråt begge to, for det var jo på Stegg vår bror Georg var. Vi ble enige om at vi ikke skulle si noe til foreldrene om det vi hadde hørt på radioen for vi var jo nesten sikker på at alle var drept. Men heldigvis, noen uker senere fikk vi igjennom Svensk Røde Kors et brev fra Georg om at han og en kamerat var på en bondegård utenfor Haugesund, og spør om vi var glade.

I land på holme

Det som hadde hendt var følgende: Noen norske torpedobåter var samlet i Hardangerfjorden. Der ble de angrepet av tyske destroyere som de sendte torpedoer mot. De senket en tysk destroyer og skadet en annen. Tyskerne brukte kraftige kanoner mot oss, og torpedobåten «Stegg» fikk flere treff i vannlinjen og begynte å ta inn sjø. De måtte derfor gå inn til en holme der det var en kai. Båten tok nå inn mye vann og begynte å synke. De fikk da ordre fra kapteinen om å ta med håndvåpen og gå i land på holmen, der de skulle forsvare seg i tilfelle tyskerne kom. Da de var kommet 200-300 meter inn på holmen, traff tyskerne torpedorommet og alt eksploderte så båten ble sprengt i småbiter. Inne på holmen fant Georg barberkosten sin, som han hadde om bord, og den har han fortsatt som «suvenir».

Tyskerne kom ikke i land på holmen, og kapteinen sa at de i små grupper burde ta seg fram til noen de kjente. Georg og en kamerat klarte å få båtskyss over til fastlandet og videre fram til Haugesund. Der traff de kjenninger, og ved deres hjelp fikk de arbeide på en bondegård for mat og hus.

Kåre ble i Alta plassert i en bombekastertropp og ble omgående sammen med andre sendt til Setermoen, og etter noen dager var de i full kamp med tyskerne rundt Gratangen. De første dagene i kamp var de verste, og det forekom at det var norske gutter som rømte fra avdelingene sine og gjemte seg i skogen. Det at de skulle skyte på levende mennesker for å drepe de, var for mange en sterk opplevelse som de måtte venne seg til.