Norge

- Barneranerne har ikke de samme grensene

Barneranerne bygger sin karrière nederst på rangstigen og er stolte av det, sier den erfarne ungdomsarbeideren og eksmedlem i Young Guns, Elyas Mohammed.

Elyas Mohammed hadde selv en røff ungdomstid, men mener det han ser i dag er farligere.
  • Emma Tollersrud

— Det ser ut til at det for noen barn og unge i dag er blitt en vane å rane andre barn. Ser du ofte eksempler på hvordan barn helt ned i 12-årsalderen blir utsatt for dette?

— Ja, jeg har sett dette flere ganger. Ungdommer som blir puttet inn i biler, kjørt av gårde og fratatt alt av verdisaker, som blir holdt i flere timer med beskjed om at de må gå og skaffe penger for å få lov å gå. Eller de stopper deg på gaten og tar alt av verdisaker.

- Hva skyldes denne nye frekkheten?

— Det har nok litt å gjøre med at samfunnet utvikler seg dit hen. Tidligere ble grove ord slått hardt ned på, men er det ofte en frekk, fleipete tone som dominerer. Det er «mora di, du er dust, du er hore». Når det så blir alvor, greier ikke de unge guttene å sette ord på de virkelige følelsene, og i stedet blir de gjerne fysiske, enten med verbale trusler, dytting eller slag.

Les også

20 siktet for barneran i Oslo

— Også på 90-tallet hadde vi en bølge av barneran i Oslo. I dag er trenden kommet tilbake og blitt nærmest dagligdags enkelte steder i Groruddalen. Hva er forskjellen? - Mange av guttene som var involvert i tyverier den gangen, er i dag hardbarkede gjengmedlemmer. De er riktignok tøffe, men ikke så tøffe som dem som vokser opp nå. Dessuten var de skamfulle hvis det kom frem at de stjal mobiler og nasket. For dem som vokser opp med dette i dag, er det ikke flaut i det hele tatt. De har ikke de samme grensene for hva som er rett og galt. I stedet har de innarbeidet en holdning om at «dette er mitt, det vil jeg ta». Og når du ikke har noe å være skamfull over, er du heller ikke redd for noe. Da gir du bare faen. Den trenden er veldig farlig.

- Får de et kick av at noen andre blir såpass redde?

— Det gir makt. For å unngå å tape ansikt, må du som tenåring opprettholde et tøft ytre for å oppnå tilhørighet. Når du en gang har kommet inn i det, kan du ikke plutselig gi etter og vise at du ikke er så tøff likevel, for da blir du fort et offer.

- På den andre siden er barna som ikke tør å gå til skole eller arrangementer, som ikke får sove om natten. Innser ikke ranerne selv hvor traumatisk det kan være for andre?

— Nei, de skjønner det ikke før de må gjøre opp for seg. Alt handler om å være verdensmester og å få oppmerksomhet og status. Først når det går ut over de nærmeste, kan de forstå. Det kan være foreldre som må betale tilbake, en far som må gå inn og rydde opp, søsken som blir satt i fare.

Les også

– Foreldrene til ranerne bør få vite om traumene

— Ungdom skryter av å sitte på glattcelle, sies det. Kan vi si at de har opparbeidet seg et tykt skall, at de er blitt nærmest immune mot inngrep utenfra? - Til en viss grad. Det blir gjerne et mønster. Hvis du gjentatte ganger stoppes av politiet, og foreldrene i tillegg er klar over det, forsvinner frykten. Du vet hvor lite politiet kan gjøre, at de i verste fall tar deg inn og lar deg sitte på venteværelset et par timer før du slipper ut igjen. De skryter for å få et tøffere ytre.

- Barnefattigdom, mangel på disiplin fra foreldrenes side, gruppedynamikk. Det nevnes flere årsaker. Du har jobbet med ungdom, kriminalitet og forebygging siden du var 19 år. Hva er din teori?

— Et mindretall gjør dette for å få dyre merkeklær og mobiltelefoner. De er stort sett barn fra økonomisk vanskeligstilte hjem. For flertallet handler det om jakten på status og beskyttelse. Hvis du er med på dette, får du lov til å henge med folk som er tøffere enn deg selv. Du får et ansikt utad, du kan spandere litt på jentene og kanskje viktigst: Det er ingen som mobber deg.

- Du har en bakgrunn som medlem av Young Guns, som herjet i Oslo på 80- og 90-tallet. Hvordan kom du inn i et slikt gjengmiljø?

Les også

- Ungdommer skryter av å sitte på glattcelle

— Det var i 13–14-årsalderen at jeg møtte andre utlendinger og begynte å vanke med dem i sentrum. Aldri før hadde jeg tenkt på at jeg var utlending selv, men her ble jeg tatt imot på en helt annen måte og fikk en identitetsfølelse knyttet til at jeg var pakistansk. Vi kjempet for tilhørighet, og snart ble vi som en familie. - Hvordan ble du selv involvert i vold?

— Det handlet om å beskytte hverandre. Miljøet ble større, og det oppsto en splittelse. Jeg var involvert i oppgjør med gjenger som Outsider, Killers og internasjonale grupperinger, der våpen ble tatt i bruk. Vi vokste opp og la det bak oss, og når jeg møter dem i dag, hilser vi hyggelig på hverandre. De situasjonene du ser i dag, der de raner hverandre og går etter familien, er farligere.

– Hvorfor er dette så mye verre enn det vi har sett av ungdomskriminalitet tidligere?

— Jeg tenker meg at disse ungdommene blir enda farligere, for de legger ikke skjul på hva de holder på med. Når disse barna vokser opp, har de utviklet en personlighet så er mye røffere enn det vi er vant til i Norge. Tidligere gjengmedlemmer ville riktignok vise at de kunne slåss, men det verste du kunne si, var at du stjal. Det var en svakhet som satte deg lavest på rangstigen. Ingen ville ha noe med deg å gjøre. I dag går gutter åpenlyst rundt og skryter av det. Når de bygger sin karrière nederst på rangstigen og er stolte av det, da kan vi bare tenke oss hva det neste blir. Denne trenden er farlig, og jeg er redd vi tar for lett på det.

Les også

Kaller barneran «et alvorlig faresignal»