Norge

Da ridderne reddet Malta

I september er det 450 år siden noen hundre riddere på Malta, støttet av lokalbefolkningen, overvant en av de største og lengste beleiringer Europa har sett.

Fortsatt feirer malteserne årlig seieren i 1565, blant annet med ridderordenprosesjon.
  • Cato Guhnfeldt
Nyhetsbrev Få oversikten over ukens viktigste saker i Aftenpoddens nyhetsbrev.

Kirkeklokker i Madrid, Palermo, Roma og Paris ringte i jubel da det ble kjent at tyrkiske muslimer fra Konstantinopel (dagens Istanbul) ikke hadde klart å erobre den strategisk viktige middelhavsøya. Dermed ble det heller ingen muslimsk invasjon av Sør-Europa, Sicilia eller kongedømmet Napoli, og ingen gjenerobring av Spania – muslimenes hovedmotstander.

Seieren skyldtes først og fremst leder og stormester for Malteserordenen og dens riddere, den franske adelsmannen Jean de Valette. Som på forhånd ikke bare hadde gjettet at de muslimske tyrkerne ville angripe, men også hadde anslått måneden det ville skje – i mai 1565.

Bakteppet for angrepet var forståelig nok. Etter at ridderne i Johannitterordenen i 1522 var blitt drevet ut av øya Rhodos av de samme muslimske tyrkerne, riktignok under fritt leide, slo ridderne seg ned på Malta i 1530 – etter åtte års leting etter et nytt hjem. Siden angrep Malteserordenen, som den nå ble kalt, til stadighet tyrkiske skip for å demme opp for den muslimske ekspansjonen i Middelhavet. Dette likte naturlig nok det osmanske rikets leder Sultan Süleyman Den Store i Konstantinopel dårlig. I oktober 1564 bestemte han seg for å erobre Malta året etter.

Spioner og forsvarstiltak

De Valette brukte blant annet handelsmenn fra Konstantinopel til å spionere for seg. Snart kunne de fortelle om krigsforberedelser med bygging av skip og ansamling av våpen. Ved å påpeke at Malta snart kunne bli fremste forsvarslinje for kristendommen i Europa, fikk de Valette inndrevet utestående penger fra Tyskland og Venezia, hentet ekstra kornforsyninger fra Sicilia, innrullert maltesere i forsvaret, magasinert vann i tusenvis av leirkrukker og bygget opp lagrene av krutt og kanonkuler.

Men viktigst av alt var å forsterke festningsverkene rundt de to nabokystbyene Birgu (med festningen St. Angelo ytterst i nord) og Senglea (med festningen St. Michael på landsiden i sør), oppført på to parallelle halvøyer stikkende ut i Maltas hovedhavn på øyas østkyst. Ytterst i øst på en tredje stor halvøy rett nord for byene lå festningen St. Elmo.

De to nabobydelene Birgu (t.v.) med festningen St. Angelo og Senglea med festningen St. Michael, begge på sørsiden av Valletta hovedhavn i 2015. Det var i disse to små byene ridderne holdt til i kampen mot den muslimske invasjonen. Rett overfor ligger nå byen Valletta.

Da den gigantiske tyrkiske invasjonshæren med 40.000 mann fordelt på 181 skip ankom Malta 18. mai 1565, var Malteserordenens riddere bedre forberedt, men likevel totalt underlegne. For de Valette rådde over bare 600 riddere og 8000–9000 maltesiske rekrutter. Alt tydet på et totalt nederlag.Tyrkerne som gikk i land på Maltas sørspiss, fant ingen proviant da de rykket nordover, for alle bønder med mat og dyr hadde rømt til de to nabobyene. To riddere som ble fanget under en første trefning, røpet under tyrkisk tortur ikke stedet der riddernes festningsverker var svakest (som de ble bedt om), derimot hvor de var sterkest.

Det ga tyrkerne et tap på flere hundre mann i det første angrepet. Så byttet to kristne krigere i den osmanske hæren side. De møtte de Valette i Birgu og fortalte ham om tyrkernes angrepsplaner mot blant annet festningen St. Elmo.

Les også: Skipet som reddet kongen

Kanondrønn nådde Sicilia

  1. mai begynte tyrkerne å bombardere festningen med sine største kanoner fra en høyde lenger inn på halvøya. Kampen om St. Elmo skulle rase i 31 dager. Så kraftige var kanondrønnene at de ble hørt på Sicilia, 16 mil mot nord. Et italiensk øyenvitne, Balbi da Carreggio, beskrev snart Maltas storhavn med St. Elmo og de to nabokystbyene som en eneste stor vulkan under utbrudd, sprutende av ild og røyk. Gjentatte tyrkiske angrep mot St. Elmo ble slått tilbake av ridderne, til tross for at tyrkerne satte inn spesialsoldater som brukte hasj før de angrep og viste total dødsforakt.

Før tyrkerne ankom, hadde ridderne forgiftet flere brønner. Tyrkerne rakk heller ikke å begrave sine etterhvert mange tusen døde. Da sommervarmen kom i juni, førte de mange råtnende likene til utbrudd av dysenteri i den tyrkiske hovedleiren i vest.

Fra muslimens beleiring av fortet St. Michael med Senglea bak og Birgu (t.h.) 7. juni 1565. Merk at innløpet ytterst mellom de to bydelene er avsperret – med en kjetting. Ytterst til høyre på halvøya øverst i bildet (hvor Valletta senere ble oppført) ligger fortet St. Elmo, som falt i muslimenes hender, noe Senglea og Birgu aldri gjorde. Maleri fra Stormesterens palass i Valletta.

Alle Europas øyne var nå rettet mot kampen som raste helt i utkant av verdensdelen. Ridderne på St. Elmo forsvarte seg så innbitt at selv tyrkernes leder Mustafa Pasha ble imponert. Soldater svømte nattetid fra St. Elmo over havnen med meldinger og for å få ordrer av de Valette, som oppholdt seg i Birgu. Man brukte brennbare oljer kastet i beholdere mot tyrkerne, noe som satte mange av deres soldater i brann. Noen av beholderne var også fylt med kuler og krutt som eksploderte. Natten mellom 10. og 11. juni ble tyrkerne slått tilbake etter et stormangrep mot St. Elmo, med tap av hele 1500 mann mot riddernes 60.

Allah …. hvis datteren har kostet oss så dyrt, hvor mye må vi ikke betale for å overvinne moren?

Til slutt ble overmakten likevel for stor. Med en total blokade rundt fortet, en kamp mann-mot-mann der både sabler og dolker ble brukt, falt St. Elmo 23. juni. Da var under 100 forsvarere fortsatt i live. Noen av dem hadde fortsatt å slåss til tross for at de var såret, de ble stablet opp og bundet til stoler. Til og med festningens prest hadde deltatt ved siden av å gi en siste nattverd til de døende. Fra Birgu hørte de Valette St. Elmos kapellklokke ringe som tegn på overgivelse og så tyrkernes halvmåneflagg vaie på festningens murer.

Det var nå tyrkernes leder Mustafa Pasha skuet over mot de to nabobyene Birgu og Senglea i sør og utbrøt: «Allah …. hvis datteren (festningen St. Elmo) har kostet oss så dyrt, hvor mye må vi ikke betale for å overvinne moren (byene Birgu og Senglea)?»

Korsfestelse og avkappede hoder

Denne morgenen inntraff noe uvanlig. Tre flåter formet som kors fløt over havnen fra St. Elmo. Festet til hver var tre døde riddere uten hoder som snart drev i land ved St. Angelo – Birgus festning. Hodene var igjen i St. Elmo, satt på staker og vendt mot Birgu.

I et anfall av raseri beordret de Valette halshugging av samtlige tyrkiske krigsfanger. Deretter ble hodene brukt som ammunisjon slynget over til motparten.

Beleiringene av både Birgu og Senglea fulgte gjennom juli og august. Ridderne bygget blant annet en palisade rundt Senglea. Alle innbyggere, gamle menn, kvinner og barn lot seg mobilisere i alle tenkelige forsvarsroller. Senglea var nesten tapt da mirakelet inntraff. Tyrkerne trakk seg brått og uventet ut av byen etter å ha hørt at en stor, kristen styrke hadde rasert tyrkernes hovedleir i vest. Mustafa Pache trodde feilaktig det var en redningsstyrke fra Sicilia. I stedet var det riddernes kavaleri som angrep ut av festningsbyen Mdina, Maltas hovedstad midt på øya.

Men et pusterom var oppnådd. Nye tyrkiske angrep mot Birgu ble slått tilbake. De Valette selv slåss i fremste linje før han ble såret. Så, 7. september, ankom faktisk en redningsstyrke fra Sicilia, 8000 mann. Inkludert var 200 riddere fra flere land som ville slutte seg til sine brødre i sør.Med svinnende lagre av krutt og kuler og titusenvis av døde og sårede, oppga tyrkerne dagen etter sin beleiring og seilte av sted. Mustafa Pashe, lurt til å tro at styrken fra Sicilia var dobbelt så stor som den i virkeligheten var, snudde imidlertid, gikk i land på Maltas østkyst bare for å se sine styrker bli jaget tilbake på sjøen. Omsider, 14. september, seilte tyrkerne av sted for godt.

Hele Europa feiret. Kristendommen var reddet. Kong Phillip II av Spania skjenket de Valette et juvelbesatt sverd. Erkebiskopen av Canterbury holdt takkemesser i hele seks uker. Pave Pius V utnevnte de Valette til kardinal, noe han høflig takket nei til – han var tross alt riddernes stormester. Snart strømmet pengegaver fra mange land til ridderkolonien. Penger de Valette brukte til å bygge en helt ny og enda bedre befestet by på halvøya vest for festningen St. Elmo, en by oppkalt etter ham selv. Derfor heter Maltas hovedstad i dag Valletta.

Les også

  1. Krigerske brettspillere

  2. Keiser Claudius’ superhavn

  3. Da pus var gud