— Norsk Hydro viste tidlig stor interesse for å gå inn i et økonomisk samarbeid med okkupantene, sier førsteamanuensis Anette H. Storeide ved NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet).

Hun har skrevet boken Norske krigsprofitører, der hun tar for seg en av de mindre omtalte sidene av norsk krigshistorie; nemlig hvordan norsk industri forholdt seg til de tyske okkupantene under 2. verdenskrig. I dette arbeidet endte hun opp med å gjøre et dypdykk ned i historien til Norsk Hydro og dets aksjonærer og samarbeidspartnere under krigen.

- Det er påfallende at store selskaper og samfunnstopper unngikk reaksjoner. For meg er det et stort paradoks når vi setter dette opp mot for eksempel reaksjonen mot norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater., sier førsteamanuensis Anette H. Storeide ved NTNU.
GYLDENDAL NORSK FORLAG

Den historien handler ikke først og fremst om tungtvann, som har fått fornyet interesse som følge av NRK-serien Kampen om tungtvannet . Det var et biprodukt for selskapet, og Norsk Hydro skjønte heller ikke hva tyskerne skulle med så store mengder av det.

Norsk Hydros ledere var pragmatiske og vurderte ikke de moralske sidene ved samarbeidet med tyskerne

Da var det noe helt annet med det som gikk under navnet lettmetallprosjektet. I over 20 år hadde selskapet hatt planer om å starte aluminiumsproduksjon. Okkupasjonen ga Norsk Hydro muligheten til å vokse – og til å tjene penger. De kunne også tilby magnesium, enda en viktig del i flyproduksjonen. Bare noen uker etter den tyske invasjonen i 1940, tok selskapet på eget selvstendig initiativ kontakt med okkupasjonsmakten – i et forsøk på å få til et tett samarbeid.

— Sommeren 1940 var Norsk Hydro veldig interessert og velvillig innstilt til å få i gang et samarbeid med tyskerne, sier Storeide.

- Lå det politiske vurderinger bak dette initiativet?

— Nei, det er ikke belegg for å si at selskapets ledere var nazister. De var pragmatiske og vurderte ikke de moralske sidene ved samarbeidet. De så på okkupasjonen som en mulighet til å få realisert sine planer.

Lettmetall til Luftwaffe

Tyskerne så også muligheten. Tyskland trengte alt det lettmetallet de kunne få tak i til flyproduksjonen. Forhandlinger ut over 1940 og 1941 førte til at det ble besluttet å etablere selskapet Nordisk Lettmetall AS, der Norsk Hydro gikk inn med en tredjedel av aksjekapitalen. De to andre tredjedelene ble fordelt likt mellom de tyske selskapene Nordag og IG Farben. Sistnevnte hadde hatt en betydelig eierandel i Hydro siden 1920-tallet. Tyskerne beslagla i tillegg aksjene til de franske eierne.

Men for at Hydro skulle makte å være med i dette selskapet – og dermed den store lettmetallsatsingen til tyskerne – var det nødvendig med en aksjeutvidelse i selskapet. Den klarte selskapet å få fulltegnet ved at ulike norske investorer la tilsammen 7,9 millioner kroner på bordet, eller rundt 180 millioner kroner i 2015-kroner.Disse investorene ble kalt Oslo-konsortiet og besto av en gruppe sentrale norske næringslivsaktører med forretningsmessige og familiære bånd. Foruten Thomas Fearnleys rederi, Fearnley & Eger, besto konsortiet av blant andre Orkla Grube AS, Fred Olsen & Co, Storebrand, Klaveness-rederiet, Johan H. Andresen og Jens P. Heyerdahl. Med disse pengene på plass, kunne byggingen av en lettmetallfabrikk på Herøya utenfor Porsgrunn starte. Flere hundre krigsfanger og tvangsarbeidere ble satt til å gjøre jobben.

— Pengene fra investorene gjorde satsingen mulig. Uten det bidraget hadde det ikke blitt noe av lettmetallprosjektet, mener Storeide.

- Har du funnet noe i arkivene som tydet på at Norsk Hydros ledelse og de norske investorene hadde noen moralske betenkeligheter med å gjøre som de gjorde?

— Nei. Et vesentlig punkt vi bør huske på i denne sammenhengen, er imidlertid parolen fra administrasjonsrådet – den norske siviladministrasjonen de første månedene etter krigsutbruddet – om at det var viktig «å holde hjulene i gang». Det lå nok i bakhodet til mange industriledere. Men én ting er jo å holde hjulene i gang, noe annet er det å satse på ny produksjon som skal hjelpe okkupantene.

Ingen stor suksess

Det tysk-norske lettmetallprosjektet ble ingen stor suksess. Mange av planene kom ikke lengre enn til tegnebrettet. Da amerikanerne bombet fabrikken på Herøya i august 1943 – før produksjonen der kom i gang – ble den ikke bygget opp igjen. Krigen hadde endret karakter, tyskerne var på defensiven, og Hydro-ledelsen var mindre entusiastisk overfor tyskerne.

— Holdningen til okkupasjonsmakten endret seg blant industrilederne utover sommeren i 1943. Bombingen av fabrikken på Herøya i august 1943 var også en vekker for mange, sier Storeide.

Hundrevis av krigsfanger og tvangsarbeidere ble brukt til å bygge opp Norsk Hydros industrianlegg på Herøya. Planen var at det skulle produsere 24.000 tonn lettmetall årlig til den tyske flyindustrien. Men i juli 1943 slapp 120 amerikanske bombefly 1500 bomber over anlegget. 55 personer mistet livet. Da meldte tvilen seg hos Norsk Hydros ledelse.
NTB SCANPIX

Hun tror holdningsendringen var taktisk begrunnet. Men vekkelsen kom for sent til at man unngikk søkelys på Norsk Hydros virksomhet under krigsoppgjøret. Fra Norsk Hydros ledelse kom det ifølge Storeide flere ulike forklaringer – eller unnskyldninger, om man vil – på hvorfor selskapet handlet som det gjorde. Det ble hevdet at det ikke var meningen å starte produksjon før etter krigen, at produksjonen ikke hadde noe med krigen å gjøre og at de ikke hadde noe valg; at selskapet ble tvunget til å være med av tyskerne.— Ingenting av dette er riktig. Selskapet visste at lettmetallet skulle brukes i flyproduksjonen. Samarbeidet var også et resultat av et initiativ fra Norsk Hydro i månedene like etter invasjonen, påpeker Storeide. Hun understreker likevel at det er lett å dømme historien i ettertid.

— Okkupasjonen i seg selv kan jo betraktes som tvang. I tillegg visste man jo ikke hvordan krigen ville ende. Men for meg fremstår Norsk Hydros holdning som veldig pragmatisk, med stort fokus på egne økonomiske muligheter – uten at det ble tatt hensyn til at landet var i en spesiell situasjon.

Unngikk landssvikdom

Selskapet ble satt under etterforskning etter krigen. Etter fem år ble det konkludert med at det ikke var grunnlag for å reise sak mot Norsk Hydro eller dets ledelse for landssvik.

— Det finnes ingen skriftlig dokumentasjon på at det lå noen politiske føringer bak denne avgjørelsen. Men på slutten av 1940-tallet ble selskapet, gjennom at staten ble største eier, viktig i gjenoppbyggingen av Norge. Det gjorde nok at det ble vanskelig å dømme selskapet for landssvik, mener Storeide.

Også investorene i det såkalte Oslo-konsortiet unngikk landssvikoppgjøret. Det var noen få kritiske oppslag i norske aviser om investeringen de gjorde i 1941, men de fikk beholde aksjene. 30 år senere, på begynnelsen av 1970-tallet, kunne de selge aksjene med stor fortjeneste. Aksjesalget viser at investorene trolig var de største krigsprofitørene i Norge under 2. verdenskrig.

- Det er påfallende at store selskaper og samfunnstopper unngikk reaksjoner. For meg er det et stort paradoks når vi setter dette opp mot for eksempel reaksjonen mot norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater.

Tok et oppgjør – i 2005

Lenge var det også taust om denne delen av Norsk Hydros historie. Først da selskapet i 2005 utga et større jubileumsverk, satte Norsk Hydro selv for første gang et kritisk blikk på sin egen virksomhet under krigen. Noen unnskyldning kom ikke, men daværende generaldirektør Eivind Reiten la ikke skjul på at det var ubekvemt å få detaljene servert usminket.

«Det er vanskelig å forstå hvordan Hydros ledelse i sin tid kunne gå med på å ta i bruk straffanger for å få bygget sine lettmetallfabrikker på Herøya. Men det er ikke min rolle å sette meg til doms over mine forgjengere», uttalte Reiten til norske medier i 2005. Også senere har selskapet gjentatt at dette er en lite flatterende del av Hydro-historien.

«Vår konklusjon i dag er at Hydros toppledelse sviktet da Hitlers krigsmakt inntok Norge i 1940», skrev Ole Johan Sagafos, ansvarlig for online- og internkommunikasjon i Hydro, i 2009.

Les også:

Ønsket Werner Heisenberg virkelig å lage en atombombe?

Hva er egentlig tungtvann?

Filmanmeldelse: Kampen om tungtvannet slutter aldri å fascinere