Norges neste seriemester?

En ny generasjon tv-forfattere ønsker å gjøre noe med norsk dramas dårlige rykte. Vi har møtt ni av dem.

Tilsynelatende lykkelige og privilegerte middelklassepar i Ullevål hageby, men med et mørkt bakteppe.

En blodtørstig journalist som graver dypt og finner hemmeligheter om sin egen familie.

Et døgnåpent sykkelbudfirma som distribuerer narkotika rundt omkring i Oslo.

En mann frikjent for drap som vender hjem til den lille bygda han måtte rømme fra 20 år tidligere.

En paranoid lege som venter på sivilisasjonens kollaps.

Dette er noen av historiene og karakterene vi med varierende grad av sikkerhet får oppleve i norske tv-serier fremover.

Thrillere, svart humor, drama og science fiction. Ulike sjangere, ulike fortellinger, men alle med det til felles at historiene er originalskrevne og spesielt utviklet for tv. Dette har vært mantraet for danske manusforfattere i 10 år allerede, og i flere tiår i USA. Nå skal norsk tv-drama følge i samme tradisjon.

Kreatøren i sentrum

Det er stilt skyhøye forventninger til Ivar Køhn (48) som i disse dager tiltrer som ny sjef i NRK Drama.

Eller rettere sagt, han vender tilbake til den samme avdelingen hvor han startet karrièren sin i 1987. I mellomtiden har han blant annet jobbet som avdelingsdirektør for utvikling og produksjon ved Norsk filminstitutt, hvis fremste oppgave har vært å dele ut penger til tv— og filmprosjekter. Det har gitt ham et rykte som er så godt at det skal bli vanskelig å leve opp til.

Spesielt som sjef for en av tv-bransjens mest utskjelte avdelinger de siste årene.

– Jeg gleder meg mest, men gruer meg litt, sier Ivar Køhn om de enorme forventningene til ham.

Hva er den perfekte «cliffhanger» i en tv-serie? Sjekk Aftenpostens serieskole, del 1.

Forfatternes venn

For det klinger som en festfanfare i en manusforfatters øre når originalskrevne tv-serier i årene som kommer. Køhn mener at Norges kanskje aller mektigste innen tv-drama sier han vil prioritere historier som skal ende opp som tv-drama har størst potensial om de utvikles for tv helt fra starten av. Køhn har gjort dette selv, og regnes som forfatternes venn.

Han tror vi kan bli like gode som danskene innen fem år. Om ikke før.

– Det vil alltid være et samspill mellom produsent, manusforfatter og regissør, men jeg mener at manusforfatteren må ha det største ansvaret for det kreative resultatet, sier Køhn.

NRK har de siste årene gått motsatt vei og valgt å satse på adapsjoner av kjente romaner, som for eksempel Erobreren og Halvbroren, eller importerte konsepter fra andre land, som Himmelblå, med varierende suksess. Dette har holdt døren stengt for spennende, nytenkende fortellerstemmer.

Men nå er det altså noe på gang

I grønn boblejakke og topplue kommer Erlend Loe susende inn på sykkelparkeringen utenfor NRK. Han rusler inn døren som huser dramaavdelingens lokaler, tilfeldigvis med tidligere dramasjef Hans Rossiné i hælene. Loe viser oss inn i fløyen hvor han for øyeblikket sitter og skriver på en ny tv-serie for NRK. Rossiné fortsetter videre opp trappen til sitt nye kontor, hvor han nå jobber som rådgiver for internasjonale co-produksjoner og rettighetsspørsmål.

Erlend Loe (44) er sammen med Per Schreiner (48) og Bjørn Olaf Johannessen (47) de første manusforfatterne som har fått sjansen til å lose en NRK-produsert dramaserie hele veien fra start til mål – fra den opprinnelige ideen og helt til serien er ferdig spilt inn. Det er en strategi som ligner den danskene har hatt suksess med. Denne nye retningen ble på mange måter tvunget frem da konfliktene i NRK Drama toppet seg for et års tid siden. Det var også noe av det siste Rossiné initierte før han gikk av som sjef i februar.

— Vi er kjepphøye!

– Det prosjektet vi holder på med, ble jo avfødt av en slik ambisjon. Hva skjer hvis vi gir forfatterne frie hender og ganske mye makt? Nå er vi kjepphøye, fordi alt er gøy, og det funker på papiret. Men ingen har jo ennå sett et minutt, så det kan jo hende at dette vil gruses fullstendig, sier Loe.

- Hvordan tror du det kommer til å bli med Ivar Køhn i sjefsstolen her?

– Jeg tror han kommer til å ta med seg en svensk og en dansk tradisjon inn, og at det kommer til å gjøre vondt. Det er utvilsomt mange dyktige folk i NRK Drama, men hvis han gjør det som bør gjøres, kommer det til å være veldig få fast ansatte her. Han bør hente inn profesjonelle folk fra prosjekt til prosjekt.

Et utall møter om alskens små detaljer

Mens det tidligere har vært produsent og regissør som har hatt det siste ordet i en produksjon, har NRK denne gangen overlatt mye av ansvaret til forfatterne. De har selv plukket ut regissører og skuespillere, fått tilgang til klipperommet – hvor de også har siste ord – og vært i et utall møter om alskens små detaljer.

– Hvordan skal ringen til Mads Ousdal se ut, liksom. Fire møter om det!

«Kampen for tilværelsen», som er det smått ironiske navnet på tv-serien de skriver, handler om fem par bosatt i Ullevål hageby som strever for å håndtere problemer de primært påfører seg selv.

– De fleste miljøer er blitt skildret i tv-serier før, bortsett fra det hvor de som lager fortellingene, bor; de som skriver romaner og lager tv og film. For det viste seg da vi kom til NRK, at påfallende mange bor der eller har bodd der, sier Per Schreiner.

Ideen ble født på CC Vest

Handlingen var opprinnelig ment å foregå i Ullern-området, og ideen ble første gang diskutert da de tre forfatterne satte seg ned sammen på United Bakeries på CC Vest for et par år siden.

– Her kom damene trippende inn på formiddagen, rett fra trening på Elixia, for å ta seg en bolle. Mye av det tankegodset som var med her, ble med videre, bare at vi har flyttet universet til en annen del av byen og gjort det mye større, sier Loe.

Ingen av de tre forfatterne bor selv i Ullevål hageby, men innrømmer at de alle er personer som lett kunne passet inn der. Loe bor 500 meter unna og både Schreiner og Johannessen har vært på visning i hagebyen.

- De har til og med koselige skilsmisser

– Det er vanskelig å sette fingeren på hva som er galt, for vi har egentlig ingenting å ta dem på. De er hyggelige folk, de lever sunt, de tar vare på barna sine, de har stort sett fornuftige jobber, sier Johannessen.

– De har til og med veldig koselige skilsmisser, skyter Loe inn fra enden av det avlange bordet.

Mens sesong 2 foreløpig er på tegnebrettet, er første sesong allerede godt i gang med innspillingen.

De karakteriserer serien som et risikoprosjekt for NRK, selv om de har fått med seg anerkjente regissører som Marit Moum Aune og Bård Breien, samt kjente skuespillere som Mads Ousdal og Lena Kristin Ellingsen på rollelisten.

Serien er ganske mørk, og det vil ikke nødvendigvis skje så mye hele tiden. Det vil rett og slett bli mer fokus på karakterene enn på selve plottet.

Svensk ledestjerne

I motsetning til strukturen i en vanlig drama- eller thrillerserie, med korte scener og gjerne fire klare vendepunkter i hver episode, har de bevisst valgt å forkludre strukturene og heller lage sine egne retningslinjer. De peker på den svenske filmskaperen Ruben Östlund, mannen bak filmen Play,som en klar ledestjerne.

– Vi har med en 11 minutter lang scene i hver episode. Den blir alltid vanskelig å plassere, og dermed så fucker den opp strukturen, sier Johannessen.

– Og det er det egentlig ingen serier som har. Du kan for eksempel se på Broen: Scenene er alltid bare ett eller to minutter lange. Så hvis du kommer med en 11 minutter lang scene, så er det fucked up, liksom, sier Loe.

The Wire er favoritt

Når det gjelder inspirasjonskilder innenfor tv-seriesjangeren, ser de mer til amerikanerne enn til danskene. The Wire er en klar favoritt.

– De er veldig glad i karakterene sine, og vi får lov til å være med dem selv om det ikke skjer noe spesielt viktig. Og det har vi tatt med oss i vår serie, sier Loe.

Tror dere, som Køhn, at vi blir like gode som danskene innen fem år? Erlend Loe skifter nesten umerkelig ansiktsuttrykk fra opprømt til nedstemt.

– Danskene lager jo bare én type serier. Jeg har kjempestor respekt for Broen og Forbrytelsen, og de har bra karakterer. Men det er alltid det samme. I niende episode så kommer det; oioioi, han var ikke død likevel. Det er forhalingens kunst, men gjort på en elegant måte.

– Vi gjør noe helt annet, og det håper jeg NRK kan fortsette med. Ikke bare sånne superkrimplot.

– Har dere noen norske favoritter?

– Jeg liker «Dag» ganske godt. Det er mørkt og morsomt på en måte jeg har sansen for, sier Loe.

– «Koselig med peis» var bra, fordi det var et eller annet med ambisjonen der. Jeg ble nysgjerrig på den, sier Schreiner.

Ser til Danmark

På en annen kant av byen, i en leilighet på Torshov, sitter forfatter Anna Bache-Wiig (38) og makker Siv Rajendram Eliassen (46) og skriver på sin egen serie.

Bache-Wiig bor i leiligheten, og har innredet loftet som skrivestue. En byste av landets største dramatiker, Henrik Ibsen, pryder toppen av bokhyllen, mens boken The Foundations of Screenwriting av Syd Field står ved siden av. I motsetning til trioen hos NRK mener Bache-Wiig og Eliassen at vi må lære mer av utenlandske forfattere, og kanskje særlig danskene.

– Å skrive for tv er et fag man må lære seg. Skal du lage ti timer med tv, så er du nødt til å kunne håndverket, eller så holder det ikke vann. Det er matematikk, det er orkestrering, sier Bache-Wiig, engasjert og fremoverlent. Serien de skriver på, heter «Frikjent», og produseres av danske Miso Film. De står blant annet bak tv-serier som Varg Veum: Falne engler og den kommende danske storsatsingen 1864 med Jakob Oftebro i en av hovedrollene.

Norske Petter Næss skal regissere de første fire episodene av serien, som skal sendes på TV 2.1

Mord på Vestlandet

Seriens handling er lagt til et lite sted på Vestlandet, hvor en ung mann blir arrestert for et mord, som han først blir dømt for, men siden frifunnet. Mistanken blir likevel hengende over ham, og han blir tvunget til å forlate bygda. 20 år senere er mannen blitt en vellykket forretningsmann i Hongkong. Han føler likevel fortsatt et behov for å renvaske seg, og da han oppdager at hjemstedets hjørnesteinsbedrift holder på å gå konkurs, ser han muligheten for å vende tilbake som bygdas redningsmann.

De to forfatterne nevner danske dramaserier som «Forbrytelsen» og« Broen» og ikke minst amerikanske «Homeland» som inspirasjonskilder – i tillegg til mennesker fra det virkelige liv.

– Vi skal jobbe med tvilen hele tiden. Seerne skal aldri være sikre på om han faktisk drepte den jenta eller ikke, sier Eliassen.

Følges opp i København

De to manusforfatterne blir tett fulgt opp av de danske produsentene og manusredaktører, og er på faste møter i København et par ganger i måneden for å sikre fremdriften og sørge for at retningen i skriveprosessen hele tiden er på plass. Vanligvis er arbeidsmåten at Eliassen sitter hjemme i Sandefjord og skriver, mens Bache-Wiig er her i Oslo. Men de kommuniserer hele tiden via Skype.

– Danskene har vært gode til å gi forfatterne en status som serieskapere. Her til lands har jeg inntrykk av at det er flere kokker. Særlig i NRK. Alle skal mene noe om de kunstneriske valgene, sier Bache-Wiig.

De hilser Ivar Køhn velkommen som dramasjef i NRK, og mener det er på høy tid at man gir manusforfatterne mer innflytelse. Det viktigste er at ideens grunnlegger og hans eller hennes visjon for historien blir det bærende elementet gjennom hele prosessen, mener de.

– I norsk dramaproduksjon har prosjektene altfor ofte hatt sitt opphav i en opsjon kjøpt av en produsent, snarere enn en idé skapt av en forfatter, sier Eliassen.

— Vi må tørre å tenke elitistisk

Forfatterduoen mener man bør tørre å satse på noen få utvalgte manusforfattere og gi dem og ideene deres tillit, heller enn å la mange få sjansen til å prøve seg, slik de mener NRK har hatt en tendens til å gjøre i altfor stor grad.

– Det må være lov å si at man ønsker å satse på de som er best. De som har fått lov til å skrive de store danske satsingene, er personer som har bevist at de kan. Vi må faktisk tenke litt elitistisk på dette området. Vi hadde jo ikke sendt de nest beste utøverne til OL, sier Eliassen.

– I motsetning til for eksempel i USA, har vi ikke hatt en langserie i Norge hvor en forfatter har fått sette sitt preg på serien, sier Bache-Wiig.

– Kan dere nevne en norsk tv-serie de siste årene som dere synes er bra?

– «Dag», kommer det raskt fra Siv.

– Jeg synes den har gode karakterer og humor med sårhet og nærvær. Den er original og basert på en god ide, og de har tatt manusprosessen på alvor.

– Den første serien som faller meg inn, er «Koselig med peis». Her ligger det et velfundert og gjennomtenkt manus i bunn. Men den var på seks episoder, og er ikke en sesongserie, sier Anna.

– Når det gjelder norske langserier, så synes jeg faktisk ikke noen har lykkes helt, sier hun og legger til:

– Den første virkelig store dramaserien med smell i, den er det vi som skal skrive!

Autoritetsforakt

På en kafé på Grünerløkka møter vi Øystein Karlsen (41) og Kristopher Schau (43), skaperne av den bekmørke komiserien Dag. Møtestedet er ikke tilfeldig valgt. Karlsen bodde tidligere i leiligheten over, og Schau bor bare et par kvartaler unna. De kjenner begge litt på den sosiale angsten som Atle Antonsens karakter Dag har, og liker ikke å forholde seg til nye mennesker og nye steder.

– Vi har jo ekstrem autoritetsforakt begge to, og det var sikkert derfor vi fikk sparken fra NRK, sier Karlsen, mens Schau ler så karbonadene og eggene dirrer på tallerkenen.

De ble kjent med hverandre da de begge jobbet for NRK P3 på midten av 90-tallet. Veiene deres krysset hverandre mange ganger i løpet av årene i ungdomskanalen, og spesielt Kristopher Schau ble kjent for sine vågale stunts på direkte radio.Men det hele toppet seg i 2004, da radioprogrammet «Et Norge i krig» ble stoppet etter bare tre måneder.

Både Karlsen og Schau ble sparket ut av daværende kringkastingssjef John G. Bernander, etter at ledelsen hadde bestemt at programmet var for negativt, mørkt og drøyt.

Bruddet førte til noe godt

– Jeg har jo vært innom et par ganger etter det. Jeg er litt som dama som har fått bank av gubben, og som kommer tilbake, aksepterer unnskyldningen og lar meg misbruke enda en gang. Men nå har jeg vært innom støttegruppen og erkjent at nå kan jeg ikke tilgi det lenger. Nå tror jeg det er over. Men det er jo synd, da, for jeg er jo glad i’n også, sier Kristopher Schau.

Bruddet med NRK førte likevel til noe godt, ettersom makker Øystein Karlsen fikk med seg Schau som manusforfatter på tv-serien Dag, som handler om samlivsterapeuten Dag Refsnes, hvis filosofi er at alle egentlig burde leve alene.

Men opprinnelig var serien tenkt som noe litt annet.

– Vi skulle skrive en dramaserie for TVNorge. Det skulle være seks forskjellige mennesker med seks forskjellige skjebner, som igjen skulle flettes sammen. På et tidspunkt dukket denne karakteren Dag opp, som var en av de seks. Han ble underkjent av produsentene, som mente at en slik fyr ikke fantes. De mente at han ikke var troverdig, sier Karlsen.

14 dagers skriving

Fylt av raseri og autoritetsforakt (igjen) gikk de to hjem og skrev ut serien på 14 dager. Den ble tilbudt til TV 2, som takket ja. Det dystre sinnet til manusforfatterne kom igjen til sin rett. Fire år og tre sesonger senere har de fått to Gullruten-priser for beste manus, og rettighetene til serien er solgt til en rekke land, deriblant til USA, Storbritannia og HBO i Øst-Europa og Latin-Amerika.

– Hvor får dere inspirasjonen til karakterene fra?

– Vi er blitt så fæle at vi stjeler fra omgivelsene rundt oss. Nå klarer jeg ikke lenger å gå rundt på gata uten å tenke: Er dette noe? sier Schau.

– Jo verre familiemiddagene blir, desto gladere blir jeg, sier Karlsen.

– Ja, og hvis det har skjedd noe forferdelig, så ringer jeg Øystein, sier Schau.

Stryker i hverandres manus

Arbeidsmetodene deres skiller seg endel fra måten de fleste andre manusforfattere samarbeider på. Etter at de er blitt enige om rammeverket og karakterene, sitter de stort hver for seg og skriver. Det videre arbeidet foregår på den måten at de sender manuset frem og tilbake til hverandre på e-post. Begge står fritt til å stryke det den andre har skrevet uten å måtte begrunne det.

– Vi har jo begge radiobakgrunn, og på liveradio kan du ikke si nei, du må alltid si ja. Du må bare følge opp ideen til den andre, hvis ikke blir det veldig fort stille og veldig kleint. Så uansett hva du hadde tenkt å si neste gang, så må du bare spinne videre på det som kommer ut av munnen på den andre. Hvis Kristopher får tilbake et manus jeg har skrevet på, og hans del er borte, blir det aldri snakket mer om det, sier Karlsen.

– Men det hender jeg prøver å lure det inn senere, sier Schau.

Originalitet viktigst. Ved siden av arbeidet med Dag – The Movie, som de i skrivende stund jobber for å få finansiert, har Schau og Karlsen en rekke andre prosjekter gående. Siden mars har duoen skrevet på fire tv-serier og en spillefilm. For øyeblikket har de en tv-serie til vurdering hos hver av de norske tv-kanalene NRK, TV 2, TVNorge og TV3.

– Den ene er det som egentlig var forløperen til Dag, bare i bearbeidet utgave. Et annet prosjekt er en slags kjærlighetshistorie hvor vi i real time, over de fem første timene, følger to mennesker på en blind date, sier Schau.

– Og så har vi en serie om et sykkelbud som leverer narko rundt i byen 24 timer i døgnet og tjener mye penger på det.

– Alt er skrudd på 11 her, både volden, melankolien, tristessen og komikken, smiler Karlsen.

Kommer ikke på norske idealer

Felles for alle disse prosjektene er at de, i likhet med Dag, er originalskrevne og ganske smale i utgangspunktet. Øystein Karlsen etterlyser mer mot og vilje til å ta større sjanser, både fra NRK Drama og andre produksjonsselskaper.

– Hvorfor har Norge ligget i bakevja når det gjelder tv-drama sammenlignet med for eksempel Danmark?

– Jeg tror ikke det har så mye med styrkeforholdet mellom regissør og forfatter å gjøre, men heller en manglende evne til å tørre å ta sjanser. En mangel på å satse på genuine stemmer og på folk som kan presentere noe vi ikke har sett tidligere, sier Karlsen, som også er regissør.

– Vi har ikke egentlig noe ønske om å være hverken smale eller brede, vi vil bare fortelle en god historie. Men jeg tror utviklingen går i retning av at man ønsker at vi skal være bredere, sier han.

– Kan dere nevne en norsk tv-serie dere liker?

– Jeg liker «Koselig med peis». Den var original og skilte seg fra det jeg har sett før, og så prøvde den ikke å være så jævla hyggelig, sier Karlsen.

– Og så var den veldig bra spilt. For jeg har sittet så mange tusen timer i klipperommet nå at jeg hører med en gang hvis noe er falskt.

Og det er mye falskt der ute. Og litterært, sier Karlsen.

– Du da, Kristopher?

Kristopher Schau blir tom i blikket, og tenker seg lenge om. Så blir han helt taus.

– Jeg husker faen ikke! Jeg pleier jo å si fra til deg når jeg har sett noe jeg har likt, sier han henvendt til Karlsen.

– Jeg kan ikke huske at du har likt noen norske tv-serier, jeg … Ikke våre ting engang, sier Karlsen og river i en rå latter.

Debutanten

Nede i gangen fra trekløveret Loe, Schreiner og Johannessen i NRK Dramas lokaler, i et litt mindre rom, sitter Gjermund Stenberg Eriksen (40) og skriver alene. Han prater. Og skriver. Fyker opp og ned på stolen, engasjert og full av referanser til amerikanske tv-serier og filmer som The Wire, Homeland og ikke minst klassikeren Alle presidentens menn. Eriksen er tidligere reklamemann, men har det siste året jobbet som manusforfatter på heltid. Han har tidligere skrevet krimserien Christiania for NRK Radioteatret, men som tv-forfatter er han ganske fersk.

I motsetning til kollegene over gangen måtte Eriksen igjennom flere runder i skarp konkurranse med mange andre før serien hans ble antatt.Dette er den vanligste veien inn – NRK har ingen fast ansatte manusforfattere, og slik kommer det antagelig til å fortsette. Da vi besøker ham på kontoret, henger skissene til sesong 2 av tv-serien «Mammon» på veggen. Eriksen snakker om karakterlinjer, location, outline og stepoutline, mens han tegner og forklarer hva tusjskribleriene på veggen bak oss betyr. Men først er det sesong 1 som skal vises frem til det norske folk. Det skjer helt i starten av januar.

– Hva handler serien om?

– Det er en thrillerserie i seks episoder om en beintøff nyhetsjournalist som jobber for en seriøs avis kalt Aftenavisen, og som gjør oppdagelser som etter hvert involverer hans egen familie. Da får han selv smake på virkemidlene han normalt bruker på andre, sier Eriksen.

— Har hatt danskene i tankene

Jon Øigarden spiller hovedrollen som journalisten, mens Anna Bache-Wiig, Lena Kristin Ellingsen og Nils Ole Oftebro bekler andre viktige roller. Cecilie Mosli har regien.

Ideen til Mammon er kokt ihop i samarbeid med broren, Vegard Stenberg Eriksen, som også er seriens produsent. De har helt fra prosjektets begynnelse i 2008 hatt danskene i tankene, og har attpåtil hyret inn konsulenthjelp fra den tre ganger Emmy-vinnende produsenten Sven Claussen som sparringpartner og dramaturg. Gjermund Stenberg Eriksen understreker at han, i spann med sin produsentbror, har jobbet ganske likt den danske modellen, som dyrker forholdet manusforfatter og produsent som et tett team. Men alle avgjørelser har han ikke tatt.

– Jeg har ikke valgt ut skuespillerne selv, men jeg har fått mulighet til å komme med råd. Jeg har kommet med mine innspill og er blitt hørt, og så har de tatt det til etterretning, sier han smilende.

Eriksen er selvsagt glad for at manusforfatternes økte innflytelse og utvidede handlingsrom nå er i ferd med å formaliseres, men er ikke enig i all den kritikken som har kommet mot NRK Drama i kjølvannet av fiaskoen «Erobreren».

– Jeg mener NRK har en samfunnsrolle på linje med nyhetsformidling, også når det gjelder å fortelle historier og produsere egne ting.

- Bør ikke legge ned NRK Drama

Han fnyser av kritikerne som mener NRK Drama burde legges ned. Han peker nettopp på at den viktigste årsaken til dansk dramas suksess er at Danmarks Radio har hatt en egen dramaavdeling. Eriksen mener at NRK har et ansvar for å nå bredt ut og invitere seerne inn. Da kan man ikke tenke smalt og modig, men heller bredt og originalt.

– Er det noe danskene får til, bortsett fra voldsomt engasjerende tv-drama, så er det evnen til å tenke skamløst bredt og imponerende originalt.

– Hva synes du om norsk tv-drama de seneste årene?

– Vi har fått til endel fint. Jeg liker «Himmelblå», for eksempel. Og så likte jeg «Ran», «Torpedo» og «Koselig med peis», sier han og legger til:

– Men det har vært for ujevnt. Jeg er ikke enig i at det er fordi vi ikke satser på de genuine stemmene, men jeg tror kanskje at det er for mange som har fått sjansen.

Jeg synes at veien å gå er å satse på få personer som skriver mye, som de har gjort i Danmark, USA og Sverige, i stedet for at vedkommende lager en serie hvert åttende år, slik det har vært i Norge.

Remake i USA?

Det er mye som tyder på at det ikke kommer til å gå så lang tid før vi hører fra Gjermund Stenberg Eriksen igjen. Han grubler allerede på nye prosjekter; både thrillere, vikingserier og feelgood-drama er i tankene hans. Men først er det Mammon. Nylig kjøpte Peter Chernin, tidligere sjef i 20th Century Fox og mektig Hollywood-produsent, opsjonen på å gjøre remake av tv-serien serien i USA. Og det allerede tre måneder før den er blitt vist her hjemme. I tillegg var serien solgt til alle de nordiske landene før manuset var ferdig skrevet.

– Jeg prøver å bli manusforfatter, men det er vanskelig å leve av det. Men jeg har det utrolig godt nå, så lenge jeg har et prosjekt, sier Eriksen.

I lære i Hollywood

Thomas Seeberg Torjussen (39) fant seg aldri helt til rette på manuslinjen ved Filmskolen på Lillehammer, som naturlig nok fokuserte på spillefilm. Det var skaperen av Six Feet Under, Alan Ball, som fikk ham til å innse at det var i tv-seriene de virkelige gode manusene fantes.

– I en spillefilm føler jeg at jeg får karakteren dit jeg vil i løpet av en time, men så må jeg forlate den og legge ned hele universet. I tv-serier kan man lodde dypere i karakterene, sier han.

Han skrev riktignok manus til tre kortfilmer og to spillefilmer, Sønner (2006) og Den siste revejakta (2008), før han endelig kunne sette seg ned og konsentrere seg om det han liker aller best. Det var da han skrev kritikerroste Koselig med peis, som ble sendt på NRK i 2011.Serien gjorde rent bord på Gullruten, og Stein Winge ble nominert til Emmy for beste skuespiller.

Thomas Seeberg Torjussen hadde bevist at han behersket tv-formatet I forkant av serien, som et ledd i skriveprosessen, fikk han stipend til å dra til USA for å lære av og studere noen av verdens beste serieskapere i arbeid. Et opphold som ifølge ham selv revolusjonerte skrivearbeidet hans. Mannen som innvilget stipendet, var Ivar Køhn, som da jobbet ved NFI.

– Det var en åpenbaring. Jeg fikk lov til å sitte i disse skriverommene som amerikanerne har hatt siden 1950-tallet og følge prosessen. Når du kommer inn i lokalene hos Fox og CBS, tenker du jo med en gang at det er overveldende, men det er jo bare et rom med et bord i midten og en printer i hjørnet. Det er jo ikke noe vi ikke kan få til her hjemme, sier han.

Mye å lære av amerikanerne

– Men de har en ung rekrutt som sitter og skriver ned alt de sier. De snakker mye mer sammen, og kan bruke fem uker på en episode hvorav tre uker bare er snakking.

Torjussen mener vi har mye å lære av amerikanerne, og peker på at de gjennom flere tiår har utviklet et begrepsapparat og et språk som manusforfattere i Norge ennå ikke har lært seg.

– Hver enkelt av forfatterne der borte er sannsynligvis ikke noe bedre enn oss, men strukturen, kulturen og respekten for faget er av en helt annen verden, forklarer Torjussen mens han løper i skytteltrafikk mellom sofaen og datteren på ni måneder som leker på gulvet i stuen.

Kommer med legeserie

Han er for tiden i pappapermisjon, men i hodet hans surrer og går det ideer hele tiden, og han bruker ofte kveldene hjemme i leiligheten på Grünerløkka på å sitte og skrive. Da vi kommer på besøk, har han nettopp vært i møte med NRK for å snakke om et av prosjektene han jobber med.

– Jeg er i gang med å utvikle en legeserie, som House eller Skjærgårdsdoktoren, men som foregår i et paranoid miljø som venter på sivilisasjonens kollaps, sier han.

Serien har fått tittelen «Valkyrien», og Sven Nordin spiller hovedrollen som legen. Men Torjussen understreker:

– Den er under utvikling, og har nå tre-fire episoder klare. Men NRK kan jo fortsatt si nei.

Ta sjanser

Torjussen er lei av å høre om at vi må lære av danskene, og synes slett ikke serier som Broen og Forbrytelsen er til å bli slått i bakken av. Men én ting har danskene skjønt:

– Jeg tror det handler om at de har våget å satse på forfatteren, og samtidig avstå fra adapsjoner som veldig ofte ender i ulykke.

Torjussen håper NRK som allmennkringkaster vil komme til å ta litt flere sjanser i sin dramaproduksjon og tørre å slippe til prosjekter som tar større kunstnerisk risiko, slik som amerikanske HBO har gjort det. Han tror heller ikke det er noen motsetning mellom å ta en risiko og å få et stort publikum.

– Vi hadde omtrent 500 000 seere på Koselig med peis, noe som er ganske bra til en såpass mørk affære å være.

– Kan du nevne en norsk tv-serie de siste årene du har likt?

– Jeg har ikke sett så innmari mye. Men jeg liker jo «Dag», hvor manusforfatterne skriver ærligere og ærligere og tør å teste ut ting. Der ser jeg tilløp til at man har fått lov til å skrive seg varm.

– De fleste jeg har spurt, svarer Dag eller Koselig med peis på dette spørsmålet. Hvorfor det, tror du?

– Det er vel to serier du enten liker eller ikke liker, sier Torjussen.

– Jeg klarer for eksempel ikke å si noe hverken for eller mot «Himmelblå».

Den angår meg bare ikke. Og det er jo ikke bra.

Artikkelen er fra kulturmagasinet Aftenposten K, som er i salg fra denne uken.