Norge

Ekspert om norsk sharialov-tolkning: – Det er forkastelig og dobbeltmoralsk

Norge legger vekt på kvinner når det brukes 700 millioner kroner i bistand til Afghanistan. Da er det dobbeltmoralsk at Norge nekter Parwin å gjenforenes med barna, mener Afghanistan-eksperter.

Parwin rømte fra ektemannen i Afghanistan. Men hun nektes gjenforening med barna i Pakistan. – Drømmen var jo at vi skulle komme hit, at jentene skulle få ta en utdanning. Foto: Dan P. Neegaard

  • Thomas Olsen
    Journalist

– Det er forkastelig og dobbeltmoralsk at norske myndigheter vektlegger kvinners rettigheter i bistandsarbeidet, men lener seg på sharialover i asylpolitikken, sier Karina Standal.

Standal er universitetslektor ved Senter for utvikling og miljø i Oslo og har forsket på likestilling og kvinners situasjon i Asia.

Hun har nylig skrevet om situasjonen for krisesentre i Afghanistan og Kirgisistan.

Aftenposten fortalte onsdag historien om Parwin og døtrene som rømte fra tvangsekteskap i Afghanistan. Men moren nektes å hente sine døtre på familiegjenforening til Norge.

Norske myndigheter viser i sitt avslag til afghansk shariabasert lovgivning, som slår fast at barn automatisk blir mannens eiendom.

Kan ikke reise uten tillatelse

– Kvinner er i bunn og grunn prisgitt sitt familienettverk og deres vilje. Vold mot kvinner er svært vanlig, og deres frihet er svært innskrenket i dagliglivet. Æresdrap er ikke et uvanlig fenomen, og menn som begår slike forbrytelser er også delvis beskyttet mot straffereaksjoner fra samfunnet. Ofte har loven i Afghanistan en dobbelthet i at de gir kvinner delvise rettigheter, samtidig som de viser til religiøse lover, sier Standal.

Karina Standal, forsker ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo. Foto: Universitetet i Oslo

I kronikken «Ring når han prøver å drepe deg», slår Standal fast at kvinners status i Afghanistan er så begrenset at selv et krisesenter oppfattes som angrep på landets verdier og menns selvskrevne kontroll.

Hun forklarer at afghanske kvinner også har begrensninger i hvor de kan bevege seg. Ifølge lovverket kan de hverken få pass eller reise uten deres ektemanns godkjennelse.

– Kan gjenopprette æren med loven i hånd

Forskeren forteller at det er vanlig praksis i mange muslimske land at kvinner mister omsorgen til barna.

Det gjør det vanskelig for kvinner å be om skilsmisse. Det er svært uvanlig at kvinner i Afghanistan skiller seg, selv om 85 prosent av afghanske kvinner har opplevd fysisk, seksuell eller psykisk vold, ifølge Global Rights.

– For en kvinne på landsbygda er det små muligheter til å nå rettsapparat og myndigheter for å få godkjent en skilsmisse, forklarer Standal, som er blitt presentert for Parwins historie.

Hun vil ikke spekulere i hvordan døtrenes far og hans familie forholder seg til saken, men sier:

– Juridisk sett vil han kunne hente døtrene tilbake og gifte dem bort. Har denne saken skadet familiens gode rykte, kan det bli farlig for dem å returnere.

– Det viktigste er å begrense innvandringen

Liv Kjølseth i Afghanistan-komiteen antyder at Parwins sak bør prøves for domstolene hvis omgjøringsbegjæringen ikke når frem.

Hun mener argumentet om at utlendingsmyndighetene ikke skal avgjøre barnefordelingssaker, ikke har gyldighet i denne saken.

– Ettersom mor har fått opphold i Norge, og barna befinner seg i et tredjeland og ikke er sammen med sin far, mener vi at hensynet til mor og barna bør veie tyngst.

Fra 2001 til 2015 gikk 2,7 milliarder kroner til bistand øremerket kvinners likestilling i Afghanistan. Norge skal årlig gi 700 millioner i bistand til Afghanistan, med hovedfokus på kvinner.

Disse kvinnerettighetene er ikke like viktige i den norske asylpolitikken, mener Kjølseth.

– Dette virker å være et eksempel på at norsk politikk ikke er konsistent. Når det gjelder asylfeltet synes det viktigste å gjøre det så vanskelig som overhode mulig å få opphold i Norge, da blir prinsipper og politikk på andre områder underordnet, sier Kjølseth.

Les mer om

  1. Afghanistan
  2. Likestilling
  3. Bistand
  4. Tvangsekteskap
  5. Pakistan
  6. Migrantkrisen i Europa