Her er Nobel-reglene om taushet
Nobelkomiteen vedtok i september i fjor en taushetsparagraf. Allerede i vår ble den forandret.
Nobelkomiteen anklaget mandag sin tidligere sekretær, Geir Lundestad, for å ha brutt taushetsplikten i boken Fredens sekretær . Lundestad er helt uenig, og siden har en heftig diskusjon gått.
Den gamle regelen
Taushetsplikten bygger på Nobelstiftelsens svenske statutter og egne etiske retningslinjer for Den norske Nobelkomité og sekretæren. Den 14. september i fjor, mens Lundestad fortsatt var komiteens sekretær, ble paragrafen i de norske retningslinjene endret og lød da slik:
«Nobelkomiteen legger til grunn at dens leder, nestleder og medlemmer, samt Nobelkomiteens sekretær er innforstått med taushetsplikten knyttet til komiteens vurderinger, diskusjoner og avgjørelser knyttet til forslagsstillere og kandidater til Nobels Fredspris, både i gjeldende år og femti år fremover.»
Bakgrunn – Lundestad med kraftig kritikk i ny bok:
«Brister i kunnskap», «ikke særlig opptatt av å lære av andre» og «svært distré»
Den nye regelen
I vår – etter at Lundestad var gått av – ble imidlertid paragrafen formulert på nytt. I stedet for at man «legger til grunn» at de er «innforstått med taushetsplikten» heter det nå rett og slett at de «har taushetsplikt»:
«Nobelkomiteens medlemmer og dens sekretær har taushetsplikt vedrørende komiteens vurderinger, diskusjoner og avgjørelser knyttet til forslagsstillere og kandidater til Nobels Fredspris, både i gjeldende år og femti år fremover.»
— Språklig justering
Ifølge Lundestads etterfølger, Nobel-direktør Olav Njølstad, var endringen ikke ment som en innskjerping.
— Dette regelverket omhandler ikke bare taushetsplikten, men har også retningslinjer vedrørende habilitet og gaver. Lignende retningslinjer er de senere år blitt innført innenfor hele Nobel-sfæren. Vi hadde en ny gjennomgang av våre retningslinjer i vår, og det ble gjort noen mindre justeringer, først og fremst av språklig karakter, sier Njølstad.
Den svenske regelen
I den svenske Nobelstiftelsens statutter heter det om taushetsplikten:
«Inkommit förslag till prisbelöning samt utredning och utlåtande i fråga om prisutdelning får inte röjas. Har det vid ett beslut om prisutdeling förekommit skiljaktiga meningar, får de intet agas till protokollet eller annars röjas.»
– Generell taushetsplikt
— Den første setningen angir en generell taushetsplikt om alt som vedrører forslag på og utredninger og vurderinger av nobelpriskandidater innenfor de ulike prisområdene. Den andre setningen fokuserer på selve beslutningsprosessen i de prisutdelende komiteene og understreker at divergerende oppfatninger om valg av prisvinnere hverken får protokollføres eller røpes på noe vis, sier Olav Njølstad.
- Skal du selv skrive bok om Nobelkomiteen når du en gang går av?
— Jeg har mange andre bokplaner som ligger foran i køen, så det blir neppe aktuelt. Men i så fall blir det nok en bok om fredsprisen og fredsbegrepet, ikke Nobelkomiteen, sier Njølstad.
Les også artikkelen om konflikten mellom nordmenn og svensker i Nobel-familien:
Svenskene vil styre Nobels fredspris
— Poenget med å gi ut bok
Tirsdag ble det kjent at Lundestad mister kontorplassen han fikk ved Nobelinstituttet etter at han ble pensjonist.
Aftenposten har ikke lykkes med å få kommentar fra Lundestad om at Nobelkomiteen endret sine egne retningslinjer etter at han var gått av. Han mener imidlertid at han ikke har brutt sitt Nobel-taushetsløfte.
Aftenposten brakte onsdag 12 tilfeller fra boken der Lundestad rapporterer fra komiteens indre liv, omtaler ledervalg i komiteen og blant annet nevner navn som ble vurdert, men ikke nådde opp som prisvinnere.
Her er de 12 eksemplene fra boken der Lundestad tilsynelatende refererer fra komiteens interne overlegninger eller antyder noe om hva som ble sagt der:
12 eksempler fra Nobelkomiteens indre liv
Slik kommenterer Lundestad dette:
— Selvsagt refererer jeg fra komiteens indre liv. Det var jo mye av poenget med å gi ut bok. Ifølge statuttene gjelder imidlertid taushetsplikten de tilfeller der det har vært uenighet i komiteen om en prisvinner, sier Lundestad.
Prisen til Al Gore
Han mener selv det eneste av de tilfellene som det dermed kan være tvil om, er beskrivelsen av Fremskrittspartiets Inger-Marie Ytterhorns holdning til prisen som i 2007 gikk til FNs klimapanel og Al Gore. I boken skriver Lundestad: «Det er lett å tenke seg at Ytterhorn må ha hatt en særdeles vanskelig posisjon. Hun gjorde nok sitt beste for å forhindre denne prisen, men medlemmene har ikke vetorett.»
Lundestad mener imidlertid at dette var allment kjent på grunn av Fremskrittspartiets holdning i klimasaken og at han heller ikke på dette punktet brøt sitt taushetsløfte.
