«En samfunnsfiende»: Aftenpostens artikkel fra 1999

Statsadvokaten i Oslo vil finne ut om hendelser i Norge kan bidra til å forklare dødsfallet til Jan Fredrik Wiborg, mannen bak den sterkeste kritikken mot tåke-målingene på Hurum.

Aftenposten kan i dag fortelle hvordan staten behandlet en av sine sterkeste kritikere, og hvordan en tung, statlig aktør i flyplassdebatten ønsket å stille Wiborg for retten.

Helt utenfor det offentlige lys og den opphetede debatten lette sivilingeniøren fortvilet etter en sønn han ikke hadde sett på 11 år. Han fant ham aldri. Det gjorde Aftenposten.

Braine-l'Allude/København, 2. oktober 1999:

Edwige Tessier, er det deg?

— Det kan være. Hva gjelder det?

Det hvite murhuset ligger i utkanten av landsbyen Braine-l'Allude i Belgia. Vi har ringt på en dørklokke uten navneskilt. Kvinnen åpner ikke døren, men vinduet tre meter til venstre. Det er gjemt bak rosehekken ut mot den hellelagte oppgangen.

Vi vet det er Edwige Tessier som åpner, selv om hun ikke vil si det. Vi er også sikre på at Jan Fredrik Wiborgs sønn

Daniel (23) bor der sammen med sin mor.

Vi står inntil rosebuskene utenfor huset og forklarer henne hvem vi er og hva vi ønsker. Først tror hun ikke på oss. Hun tror heller ikke på opplysningene om at hennes tidligere ektemann Jan Fredrik Wiborg er død.

— Jeg er en mistenksom kvinne. Jeg har vært det i mange år, sier hun.

Daniel er ikke hjemme nå, men Edwige Tessier lover å ringe oss senere. Etter at hun har snakket med sønnen. Hun ringer, og vi avtaler å møtes dagen etter.

Døde

De to vet ingenting om alt oppstyret Edwiges tidligere ektemann og Daniels far, skapte i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. De kjenner ikke noe til norske tåkemålinger eller krangel om beliggenhet for hovedflyplass. Men de vet at han har lett etter dem.

Sivilingeniør Jan Fredrik Wiborg ender sitt liv i København 21. juni 1994. Mannen som faller ut fra vinduet i fjerde etasje i Hotel Cab-Inn, er en av de kraftigste kritikerne mot værmålingene på Hurum. Det var disse målingene som sørget for at Hurum blir utelukket som lokalitet for ny hovedflyplass. Politiet konkluderer med at dødsfallet enten er en ulykke eller et selvmord.

**I en årrekke har han lett etter sønnen sin. Heller ikke advokaten som bistår familien etter Wiborgs død, finner gutten som da er 18 år. Det er ikke tilfeldig at Aftenposten fokuserer på å finne sønnen. Det er blitt påstått at et møte med ham var en av årsakene til at Wiborg reiste til

København i juni 1994, en gutt han ikke hadde sett siden 12. februar 1983. Det var i Oslo. Dagen før morsdag.**

Etter at Wiborg blir funnet død, kommer påstander om at han kan være drept. På et møte i Norske Avisers

Landsforening i november 1996 fremsetter stortingsrepresentant Hallgrim Berg påstander om at det er begått drap under striden om plassering av hovedflyplass. 12 dager senere sender han ut en pressemelding der han gjentar den oppsiktsvekkende påstanden.

Ut fra de opplysninger han gir, kan det ikke være andre enn Jan Fredrik Wiborg han snakker om. I boken «Makt på liv og død. Historien bak Gardermo-utbyggingen», som utgis i 1998, blir også årsaken til Wiborgs død stående som et ubesvart spørsmål. Det samme er tilfelle i dokumentaren NRK lager om Gardermoen-utbyggingen.

Påstandene om drap og sabotasje av siktmålingene henger fremdeles over hovedflyplassaken som en mørk sky.

Wiborg er beskrevet som spesiell, men faglig sterk. I en opphetet debatt om ny hovedflyplass blir Jan Fredrik Wiborg etter hvert skydd som pesten i Samferdselsdepartementet. Han overøser departementet med brev og notater. Departementet mener det er nok. Mer enn nok.

På et av dokumentene Aftenposten har fått tilgang til, er det påført med håndskrift at nå kan ikke departementet bruke mer tid og krefter på denne saken. Årene fra 1990 til 1994 blir tunge for sivilingeniøren. Ikke bare på grunn av flyplassdebatten.

Utenfor offentlighetens lys og flyplassaken leter den hardt pressede sivilingeniøren fortvilet etter sin eneste sønn.

Injuriesøksmål

Wiborg engasjeres av Hurum-forkjemper Johan Martens og hans firma Rubicon sommeren 1990. Oppdraget er å analysere siktmålingene på Hurum. Martens firma går senere konkurs, og Wiborg får aldri oppgjør for sin jobb.

Konklusjonen av arbeidet er at siktmålerne er manipulert med, og at målingene derfor er gale. Ifølge Wiborg innebærer det at instrumentene måler for lav sikt. Rapporten fører til voldsomme medieoppslag. Wiborg trekkes for alvor inn i kampen om hovedflyplassen. Der er det fra før mange aktører med ulike interesser.

På Det norske meteorologiske institutt (DNMI) er de ansatte voldsomt opprørt over påstandene om fusk. Presset på

Wiborg øker.

**2. juni 1992 sender direktør ved DNMI Arne Grammeltvedt brev til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) med ønske om at det blir reist statlig injuriesøksmål mot Jan Fredrik Wiborg. Brevet er internt, og offentliggjøres aldri. 16 dager senere møtes styret i DNMI.

På dette møtet stiller styret seg bak direktøren. Det er en samlet institusjon som går inn for et statlig injuriesøksmål.**

DNMI mener at Wiborgs revisjonsrapport og notater inneholder sterkt injurierende utsagn om de tjenestemenn som har ansvar for de meteorologiske instrumentene på Hurum, og har innhentet og bearbeidet målingene. Styret ber departementet arbeide for at en gransking ledes av politi/påtalemyndighet.

I KUF sitter ikke embedsmennene stille. I interne arbeidsnotater Aftenposten har funnet, går det frem at regjeringsadvokaten blir rådspurt telefonisk. Han gir departementet beskjed om at det må bestemme seg for om det støtter et søksmål eller ikke før saken blir oversendt ham.

Det rådet regjeringsadvokaten gir KUF, er at det skal svært mye til før staten går til en slik sak. En institusjon bør forsvare seg faglig, blir det sagt før telefonrøret legges på.

Veier for og mot

KUF setter opp følgende punkter for og i mot et injuriesøksmål fra staten:

  • For: «Personalansvaret overfor DNMIs medarbeidere kan tilsi at vi stiller opp når det rettes beskyldninger mot dem.»
  • Mot: «beskyldningene er basert på teknisk/faglige teorier, noe som gjør det vanskelig å vurdere både Wiborgs påstander og DNMIs motargumenter uten å konsultere nøytral ekspertise. En rettssak vil måtte føre til en teknisk gjennomgang av saken som nærmest vil ha karakter av en gransking (som DNMI også ber om).»
  1. juli 1992 sender departementet det formelle brevet til DNMI som forteller at det avslår ønsket om injuriesøksmål mot Wiborg.

**Fem dager tidligere, 17. juli 1992, oppnevner Samferdselsdepartementet et utvalg bestående av tre personer som skal granske Wiborgs konklusjoner om Hurum-målingene, etter krav fra Stortinget. På dette tidspunktet er presset på Wiborg enormt. Utvalget består av lagmann Rakel Surlien,

SINTEF-direktør Aage J. Thunem og seniorforsker Erik

Jersin** .

Surlien blir også senere sentral, i forbindelse Wiborgs krav om å få betalt for det arbeid han har utført med

Hurum-målingene.

Sender regning

Stortingsvedtaket og samferdselsministerens oppnevnelse av granskingsutvalget kommer som følge av Wiborg arbeid. Derfor mener Jan Fredrik Wiborg at han også skal ha betalt for sine analyser fra det offentlige.

Den 19. oktober 1992 sender han en faktura fra sitt firma Euronor på 678810 kroner til Samferdselsdepartementet. Dette er betaling for de 1028,5 timene han har brukt på Hurum-målingene. Sammen med fakturaen ligger også en detaljert oversikt over hvor mange timer som er brukt på de ulike delene av arbeidet.

Den økonomiske situasjonen for hans konsulentfirma Euronor er nå svært vanskelig. Åtte dager etter at fakturaen er sendt fra Euronor, sender Asker og Bærum politikammer ut en konkursbegjæring på selskapet. Foretaksregisteret begjærer selskapet oppløst. Årsaken er at Euronor til tross for gjentatte purringer ikke har meldt at aksjekapitalen er fullt innbetalt innen ett år etter selskapets registrering, slik loven krever.

I kjennelsen legger skifteretten til grunn at selskapet ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Retten mener at betalingsudyktigheten ikke er forbigående. Gjelden antas også å være større enn verdiene av eiendelene.

Likevel fortsetter Wiborg sin utrettelige kamp for sitt syn på Hurum-målingene. 18. november samme år får han et nytt slag i ansiktet. Surlien-utvalget konkluderer med at det ikke er noe galt med målingene på Hurum. Alt arbeidet har vært til ingen nytte. 10 dager senere får departementet nok et brev fra Wiborg. Brevet bærer preg av at han er i en desperat situasjon.

Han gjør det klart at hans firma nå kan gå tapt om han ikke får betaling. Wiborgs økonomiske skjebne er allerede lagt i hendene til lagmann Rakel Surlien, som altså også ledet granskingen av Wiborgs revisjon av Hurum-målingene.

Avvisningen

I sin vurdering av det økonomiske kravet viser Surlien til et intervju med Wiborg i granskningsrapporten. Her går det frem at Wiborg utfører sitt arbeid på ideelt grunnlag, og at han har fått penger for en mindre del av arbeidet. Dette danner grunnlaget for konklusjonen:

«Gruppen har ikke funnet forhold som skulle tilsi at Samferdselsdepartementet er forpliktet til å honorere Wiborgs arbeid med saken, eller deler av den. Jeg kan heller ikke se at det foreligger annet grunnlag for dette.»

**Den 18. desember 1992 sender Samferdselsdepartementet et kort brev til Wiborg hvor det avslår hans krav på honorar. I

realiteten ligger nå Wiborgs firma i ruiner. Til tross for avslaget fortsetter Wiborg utover i 1993 å argumentere for sitt økonomiske krav uten å vinne gehør. I 1992 og 1993 blir han siktet av politiet i forbindelse med konkursen i sitt eget selskap. I juni 1993 vedtar han et forelegg på 15000 kroner i forbindelse med konkursen.**

I midten av juli 1993 sender Hurum-forkjemperen Sven Erik Hallgren et sterkt følelsesladet brev til Samferdselsdepartementet hvor han ber for Wiborg.

«Siv.ing Jan Wiborg er i ferd med å gå til grunne p.g.a denne saken. Stortingsvedtaket om å vurdere hans påstander betydde at samferdselsministeren oppfattet hans rapport som en viktig utredning i diskusjonene om Hurum-målingene. Det er derfor etter min mening meningsløst at ikke departementet kan betale han for det arbeidet som ble gjort slik at saken kan bringes til en slutt før Jan Wiborg som menneske er helt ødelagt. Jan Wiborg er etter min mening en viktig ressurs når det gjelder kunnskap om kvalitetsrevisjon.» Men betalingen kommer aldri.

Daniel

Knapt et år senere blir Wiborg funnet død. Boet blir gjort opp uten at noen finner Wiborgs sønn, Daniel. Han flyttet fra Norge sammen med moren allerede i 1982.

Hallgrim Berg hevder at Wiborg i juni 1994 reiser til Danmark for å møte sønnen. Bare Daniel kan svare på om det er riktig.

Aftenposten har lett etter Daniel Tessier Wiborg i Storbritannia, USA, Frankrike og Belgia, hvor vi til slutt finner navnet hans på en oversikt over tidligere elever ved en grunnskole syd for Brussel.

Ved hjelp av skolen og offentlige registre både sentralt og lokalt, finner vi også en gateadresse helt i utkanten av landsbyen Braine-l'Allude.

Det er dagen etter at vi snakket med Edwige Tessier for første gang. Vi møter henne sammen med sønnen i restauranten på Hotel Waterloo. Daniel ser ned i bordet mens han snakker.

— Jeg var nysgjerrig på pappa. Men jeg gjorde aldri noe selv for å få kontakt med ham, forteller han.

Han går i dag tredje året på ingeniørlinjen ved Universitetet i Brussel, på linjen for elektromekanikk. Moren forteller at han er den beste studenten. Hun er så stolt at han blir sjenert. Kanskje det er derfor han legger til:

— På hele skolen ble jeg nummer to. Det var på elektrolinjen jeg var best.

**Nå forteller Edwige Tessier om hva som faktisk skjedde da hun tok meg seg Daniel og reiste fra Norge i 1982.

— Daniels far og jeg var i krig. Jeg ønsker ikke å si mer om det. Det er for personlig.**

Til Braine-l'Allude kom de fra Storbritannia i 1984, og har bodd her siden. Aldri har de hørt noe fra Daniels familie i Norge. Wiborgs sønn avkrefter påstanden om at han skulle møte sin far i København.

— Jeg var ikke i København i juni 1994. Jeg hadde heller ikke gjort noen avtale om at jeg skulle være der.

Han har lenge hatt lyst til å ta kontakt med faren, men nå er det for sent.

— Først og fremst er jeg trist. Veldig trist. Det er vanskelig å si. Jeg så pappa bare da jeg var barn. Når det nå kommer informasjon, skulle jeg ønske at budskapet hadde vært et annet, men det er likevel best å vite, sier Daniel.

Aftenposten forteller dem at statsadvokaten i Oslo har satt i gang undersøkelser for å finne ut om det finnes opplysninger i Norge som kan kaste lys over Jan Fredrik Wiborgs død i København for mer enn fem år siden. Det er både Daniel og hans mor svært interessert i.

Vitnet i København

En annen teori som er blitt lansert, sier at Wiborg reiser til den danske hovedstaden for å forelegge sine utregninger for en internasjonal ekspert. Til nå er ingen slik ekspert funnet. Kunne det være slik at eksperten skulle delta på en internasjonal kongress eller konferanse?

Organisasjonen Wonderful Copenhagen har oversikt over de aller fleste konferanser og kongresser som var i Danmark på denne tiden. Aftenposten har gjennomgått disse.

Ingen av dem har noen sammenheng med det Wiborg jobbet med så langt Aftenposten har klart å finne ut.

Heller ikke politiet i København har funnet ut hvorfor Wiborg var i byen. Ikke noe sted i politidokumentene kommer det frem. Etterforskningen som ble gjennomført av politiet i bydelen Frederiksberg, konkluderer med at det dreier seg om en ulykke eller et selvmord.

**Aftenposten har fått et godt innblikk i etterforskningsmaterialet. Vi har også fått opplysninger som viser at Wiborg var deprimert i tiden før han reiste til Danmark. Til familien sa han at han hadde sluttet å bruke de antidepressive tablettene han hadde fått. Årsaken til at politiinspektør Harry Nielsen føler seg så sikker på at det ikke var noe kriminelt bak fallet fra hotellvinduet, er et vitne som sto på kjøkkenet sitt tvers over plassen bak Hotel

Cab-Inn i Danasvej.**

Klokken 07.10 kommer kvinnen, som da var 56 år gammel, ut på kjøkkenet sitt, og titter ut vinduet. Hun forteller politiet at det ikke er uvanlig at gjester sitter i vinduskarmen, men hun reagerer på at denne gjesten sitter med ryggen til gårdsplassen og halve kroppen ute av vinduet. Hun finner dette merkelig og følger litt ekstra med. Vitnet bor i femte etasje, og har derfor godt innsyn i rommet og til mannen som sitter i vinduet i etasjen under.

Så plutselig faller mannen. Hun ser ingen som dytter, heller ikke at det befinner seg andre i rommet. Hennes mann ringer etter ambulanse og politi før han løper for å varsle hotellet.

— Vi har et meget godt vitne som altså så hele hendelsen. Men vi har intet i mot at saken undersøkes i Norge, og vi står gjerne til disposisjon, sier politiinspektør Harry

Nielsen.

I følge hotellet var Wiborg den siste som skrev seg inn kvelden den 20. juni 1994. Hele natten til mandag 21. juni er det stille og rolig. Litt etter klokken 06.45, den 21. juni 1994, hører en gjest ved hotellet at en rute blir knust. Det viser seg å være på Wiborgs rom.

Det kvinnelige vitne er årsaken til at politiet konkluderte med at det var et selvmord eller en ulykke.

Denne forklaringen er også årsaken til at politiet ikke fant noen grunn til å be om obduksjon.

**- Det er ingen ting kriminelt ved denne saken, sier

Nielsen.**

«Det er så mange spørsmål som ikke er blitt besvart vedrørende hans arbeid og død at jeg ber om at det tas et initiativ fra Regjeringen for å komme til bunns i disse sakene», skriver Jan Fredrik Wiborgs bror, Ludvig Wiborg, i et brev til daværende justisminister Aud-Inger Aure i januar i år. Det er denne henvendelsen som er foranledningen til at saken nå undersøkes på nytt.

— Formålet er å undersøke om det finnes opplysninger i

Norge som eventuelt kan kaste ytterligere lys over det som er dansk politis konklusjon, sier statsadvokaten i Oslo,

Lasse Qvigstad.

— Det er visse ting jeg har bedt politiet om å undersøke for å se om norsk politi har noe å bidra med i saken, men jeg vil ikke gå i detaljer om dette.

Hva skjedde i Norge?

Av hendelser i Norge som er satt i forbindelse med Wiborg-saken, er i første rekke påstander om flere innbrudd i privatboligen i Vettrekollen 7 i Asker. Men ifølge politiet i Asker og Bærum, er det kun anmeldt ett innbrudd på denne adressen.

Dette innbruddet ble anmeldt 21. juni 1990. Anmeldelsen lyder på grovt tyveri, og i anmeldelsen er det rapportert stjålet tre mansjettknapper. Saken blir henlagt av politiet på grunn av manglende opplysninger om gjerningsmannen.

Allerede før Wiborg starter sine analyser blir det satt i gang etterforskning av påstander om sabotasje på måleinstrumentene på Hurum. Det skjer i mars 1990.

Etterforskingen blir ledet av førstebetjent Erling Arne

Meek. Til sammen avhøres nærmere 30 vitner. Meek er i dag lensmann i Nedre Eiker.

— Det gikk mest på rykter. Grunnlaget for ryktene ble ikke 100 prosent avdekket. Men vi fant aldri noe fysisk å ta tak i. Heller ingen indisier som pekte i retning av sabotasje, forteller Meek i dag.

Aftenpostens oppslag 2. oktober 1999.