Norge

Noen mobber andre. Hvorfor? Her er mobbernes historier.

– Jeg tror mange som mobber ikke er bevisst slemme, men jeg har innsett nå at disse kommentarene er skikkelig sårende og at jeg har vært en mobber, sier Astrid Åseth.

For Astrid Åseth (26) var det trygt å slenge med leppa. Slik forhindret hun å bli angrepet selv.

  • Jørgen Svarstad
  • Hanne Mellingsæter
    Journalist

« Har gjennom mange år tydeligvis «mobbet» med mine slengbemerkninger noe jeg aldri har ment vondt, men forstår ettersom jeg er blitt eldre at dette er ting som virkelig kan ha såret ... ».

Slik starter Åseth innlegget hun skrev til Aftenposten, da vi oppfordret leserne til å dele sine mobbehistorier i forbindelse med vår artikkelserie (se nederst i saken for samtlige artikler i serien).

Mer enn 170 personer har fortalt hvordan de har vært utsatt for mobbing. Kun 12 skriver at de har mobbet andre.

– Jeg tror mange som mobber ikke er bevisst slemme, sier Astrid Åseth.

– Jeg har flyttet mye, gått mange skoler og hatt vanskeligheter med å få nære venner. Utrygghet har gjort at jeg har vært, og kanskje fortsatt også er, rappkjeftet. For meg har det rett og slett vært en forsvarsmekanisme, forteller Åseth.

Ville ikke på reunion

Hun husker kommentaren hun kom med til den tynne jenta; «er det ikke på tide å begynne å spise litt». Og det var flere slike. Såpass mange at Åseth ikke ønsket å være med på festen da gamleklassen skulle samles for å gjenforenes etter ti år. Mobbere ser ikke seg selv og hva de gjør, mener 26-åringen.

– Jeg tror mange som mobber ikke er bevisst slemme, men jeg har innsett nå at disse kommentarene er skikkelig sårende og at jeg har vært en mobber, sier Åseth.

— Det var min overlevelsesstrategi

Det er brukt minst 209 millioner kroner på manifester, programmer og andre satsinger mot mobbing i norsk skole de siste ti årene, har Aftenposten tidligere dokumentert. Men fortsatt mobbes over 30.000 elever. Det ville ikke ha skjedd om bare mobberne hadde stanset.

Så hva er årsaken til at enkelte mobber?

I mai i fjor sto Marius N. Karlstrøm (33) frem i Romerikes Blad og fortalte sin historie som «klassens versting». En mobber.

– Å mobbe andre ga meg makt og makten ble en flukt fra følelsen av ikke å være bra nok, sa Karlstrøm til lokalavisen.

Han fikk enorm respons. Fra mannen i 60-årene, som kjente seg igjen og gråt i telefonen og fra en av dem han hadde mobbet, som sa det var fint gjort å stå frem og fortelle. Andre mente han fortjente et nakkeskudd.

I mai i fjor sto Marius N. Karlstrøm frem i Romerikes Blad og fortalte sin historie som «klassens versting». - Ved å fremstå som sterk beskyttet jeg meg selv slik at ingen skulle få pirke i min egen sårbarhet. Det var min overlevelsesstrategi, forteller Karlstrøm.

Karlstrøm var yngst i en vennegjeng og hadde en vanskelig barndom. Han ble plaget av eldre barn, hadde ekstremt lite selvtillit og var i en sårbar situasjon.

Det førte til at hans eget handlingsmønster ble det samme som han ble utsatt for selv.

— Ved å fremstå som sterk beskyttet jeg meg selv slik at ingen skulle få pirke i min egen sårbarhet. Det var min overlevelsesstrategi.

Mener voksne bør gå i seg selv

Han forteller at han «våknet opp», 24 år gammel, etter å ha blitt sett, forstått og respektert av en sykepleier. Hun spurte om hva grunnen var til at han levde slik han gjorde. Etter lange samtaler endret hans oppfatning seg fra at omverden var fiendtlig innstilt, til at hans egen innstilling også handlet om ham selv, forteller Karlstrøm.

I dag bruker han sin erfaring til å holde foredrag, veilede, kurse og skrive bok. Når han ser tilbake på livet, er han overbevist om hva som hadde hjulpet. Å plassere ham som straff på lærerkjøkkenet for å disiplinere han, var definitivt ikke blant de vellykkede grepene.

— Jeg hadde trengt at noen anerkjente meg for den jeg var og jeg hadde trengt å bli sett, hørt og forstått.

Når jeg holder foredrag, pleier jeg å si at den som kikker utover, den drømmer, mens den som kikker innover, den våkner.

Han tror ikke man får bukt med mobbing på skolen før voksne går i seg selv og hjelper til å ta grep.

— Det er for mange lett å møte ulike typer mennesker med intoleranse, stigmatisering og fordommer. Dette gir ofte grobunn for mobbing som finnes i absolutt alle samfunnslag. Når jeg holder foredrag, pleier jeg å si at den som kikker utover, den drømmer, mens den som kikker innover, den våkner.

  • Eleven holdt et askebeger foran den jødiske gutten og sa: «Det er sånn ditt folk ser ut».

Jente (17): La brev i sekken og beklaget

« Det var så deilig å tråkke henne ned. Det kom en tom, hul følelse når de stygge ordene kom ut av munnen min. »

Slik setter en nå 17 år gammel jente ord på mobbingen av det som i utgangspunktet var en venninne.

OPT_mobbingjente17_doc6p2r9eu0p1v1b3301100-EwGXhJQbGI.jpg

— Jeg har ingen god forklaring på hvorfor det ble sånn, sier 17-åringen, som ønsker å være anonym. Hun forteller at hun ikke har noen vond bakgrunn og kan ikke begrunne mobbingen med noe annet enn at «hun var så lett å ta».

- Det er egentlig ingenting som rettferdiggjør det jeg gjorde. Jeg trengte rett og slett å føle meg bedre enn noen andre.

De hadde kjent hverandre hele livet og vokste opp sammen. Av de tre venninnene, var det én som stadig ble rakket ned på.

— Det ble tatt opp av foreldrene én gang, men jeg klarte å vri meg unna. Jeg var et typisk «englebarn».

- Skjønte ikke at ordene mine var mobbing

17-åringen beskriver det som skjedde som litt taus mobbing og sier selv at det var misbruk av makt.

— Hun så nok veldig opp til meg, men det var utfrysing fra min side hele tiden. Jeg var imidlertid ikke klar over at det var mobbing.

Det var stadig forebyggende tiltak mot mobbing på skolen, men det ble oppfattet som virkelighetsfjernt å synge, danse og lese historier, forteller 17-åringen. Likevel kom aha-opplevelsen nettopp under en slik seanse på skolen, da en dame forklarte at hvis utfrysing og ondsinnede kommentarer skjer over tid, så er også dette mobbing.

- Jeg trodde mobbing var at folk sto i sirkel og dyttet noen i ring, eller at noen ble dynket i snøen. Jeg skjønte ikke at ordene mine var mobbing.

Det endte med at hun i 6. klasse skrev et brev og beklaget. Hun la brevet i sekken til jenta. I brevet ba hun om at jenta ikke skulle nevne dette for noen.

— Vi har ikke hatt noe særlig kontakt siden. Jeg vet ikke hva slags innvirkning det har hatt på henne og om hun sliter eller ikke, sier 17-åringen, som synes det er ekkelt å tenke på hvordan hun oppførte seg.

— Jeg har ingen unnskyldning, det er ingen grunn for det jeg gjorde.

- Jeg skjønner i dag at det var mobbing

André, som er i 20-årene og ønsker å være anonym, forteller at det var en gutt på barneskolen han overhodet ikke kom overens med. Han var mislikt av flere og hadde ifølge André en oppførsel mange reagerte på. Derfor var gutten mye alene. Det var ingen som ville være med han hjem etter skolen. Og det var ingen som ville være på lag med ham da de spilte fotball.

Jeg tror aldri vi kunne blitt venner, men hvis jeg hadde kunnet gjøre det om igjen så hadde jeg nok prøvd litt hardere og latt ham være med på ting.

I dag kan André forstå at han ikke ønsket å være sammen med vedkommende da han var yngre. Samtidig ser han at gutten hadde det vondt på skolen.

OPT_andre3-m4Bgwe2vGl.jpg

— Han har nok følt seg mobbet og skolen tok det også opp som en mobbesak. I en periode prøvde de at vi skulle være med han hjem på tur, én gang i uken.

  • Her har vi samlet lesernes egne historier om mobbing.
    I innlegget sitt skriver han at ikke alle som blir mobbet er tilfeldige ofre. André understreker at han tror det er stor forskjell fra sak til sak og person til person. Han vil ikke legge skylden på mobbeofre, men tror, basert på egen erfaring, at mobbeofferets oppførsel kan spille inn i enkelte tilfeller.

André og to kamerater ble i sin tid pekt ut som ledere. Der og da føltes det urettferdig, selv om André erkjenner at han ikke var noe «englebarn».

- Jeg skjønner i dag at det var mobbing og at han hadde det kjipt. Jeg har kalt ham ting jeg ikke burde. Jeg tror aldri vi kunne blitt venner, men hvis jeg hadde kunnet gjøre det om igjen så hadde jeg nok prøvd litt hardere og latt ham være med på ting.

André forteller at han aldri gikk inn for å være slem, men erkjenner at han med utestenging og drittslenging var med på å mobbe.

— Jeg må se på meg selv som en mobber. Det ble jo satt i gang tiltak fra skolen mot mobbing. Jeg har imidlertid aldri gått aktivt inn for det. Det bare ble sånn.

Psykolog: – Har ikke lav selvfølelse

«Mobbing er ikke noe fremmed. Det er oss», skrev psykolog og stipendiat Erling Rognli i en kronikk hos NRK i fjor.

Han mener det er uheldig å se på mobbing som noe «andre» driver med, og utdyper:

— Mobbing er ikke en uheldig sykdom som har kommet utenfra. Det er noe av det dårlige i oss som mennesker, at vi er slemme med hverandre. Det ligger delvis i oss fra naturens side og vi må hele tiden jobbe med å oppdra ungene våre til å bli skikkelige folk.

«Mobbing er ikke noe fremmed. Det er oss», skrev psykolog og stipendiat Erling Rognli i en kronikk hos NRK i fjor.

Ifølge Rognli er det sammensatte årsaker til at barn mobber. Det er vanskelig å peke på fellestrekk, bortsett fra hos en gruppe aggressive gutter som mobber relativt mye både på barne— og ungdomsskolen.- Det er en gruppe som er kjennetegnet av høyt aggresjonsnivå og negative fortolkninger av andre, men som ikke har lav selvfølelse som mange tror, sier Rognli.

- Hvorfor mobber de hvis de ikke har lav selvfølelse?

— Hvorfor den enkelte agerer slik, er komplisert, men delvis så mobber de også fordi de kan. Uansett hvem som gjør det, skjer det i miljøer som tillater at det skjer, hvor voksne ikke ser eller ikke griper inn.

Ifølge Rognli er dette barn og ungdom som har store problemer med å oppføre seg ordentlig, og som det ofte går dårlig med senere i livet. Det er derfor viktig å hjelpe dem til å komme inn i en velfungerende måte å være på i sosiale sammenhenger, mener han.

- Sosiale hierarkier fører til mer mobbing

Problemet oppstår når det utelukkende er denne gruppen vi tenker på, og snakker om, som mobbere. Det er mange andre barn og unge som mobber, men her er bildet enda mer komplekst, ifølge Rognli.

— Her er det sosiale miljøet avgjørende. Vi vet at skarpe sosiale hierarkier fører til mer mobbing. For denne øvrige gruppen vet vi mindre om hvem mobberne er og det er kanskje her resten av oss er. Poenget er at det er mange ulike barn som utøver mobbing, selv om det også er mulig å identifisere noen grupper som oftere utøver mobbing.

Vi skyver mobbing vekk fra oss «ordentlige folk». Vi tenker at dette er noe slemme gutter gjør, som kommer utenfra, istedenfor å se at en god del mobbing skjer blant helt vanlige unger.

- Det er mye viktigere å se på det generelle sosiale miljøet og hvordan vi som foreldre snakker om andre mennesker, sier Rognli.

Han mener samfunnets bilde av mobberen innebærer en problematisk ansvarsfraskrivelse.

— Vi skyver mobbing vekk fra oss «ordentlige folk». Vi tenker at dette er noe slemme gutter gjør, som kommer utenfra, istedenfor å se at en god del mobbing skjer blant helt vanlige unger.

Foreldrenes skyld?

Ifølge professor Hildegunn Fandrem ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger er det mer tilfeldig hvem som blir mobbeoffer enn hvem som mobber andre.

— Det forskning viser, er at det å mobbe andre henger sammen med det å ha proaktivt aggressive trekk. De som mobber blir stimulert av å kjenne makt over andre, eller de blir de stimulert av å skape sterke bånd med andre gjennom å ha en felles fiende.

Ifølge professor Hildegunn Fandrem ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger er det mer tilfeldig hvem som blir mobbeoffer enn hvem som mobber andre.

Hun forklarer at proaktiv aggressivitet handler om psykologisk makt. Det kan være å ydmyke en annen person for å oppnå stimulans selv, en adferd som i ifølge Fandrem i langt større grad er tillært enn reaktiv aggresjon, som handler mer om frustrasjon og sinne.Mens reaktiv aggressivitet kan være et resultat av dårlig tilknytning kan proaktiv aggressivitet i større grad komme av at man ser voksne rundt seg opptrer på en slik måte.

– Dette er trekk man lærer av andre, sier Fandrem.

– Betyr det at det er foreldrenes skyld at barna deres mobber?

— Nei, å si at de har skyld i det er å trekke det litt langt, men de kan være med å påvirke det. Foreldrene er viktige rollemodeller, i tillegg er de sentrale også når det gjelder å gripe inn i forhold til noe som de ser er uakseptabel adferd.