858.000 nordmenn fulgte OL-rennet i den lille bakken i Sotsji på TV. Noen vil mene at det er et uttrykk for at hoppinteressen fortsatt er levende i Norge. Og det er én måte å se det på. Men selv om mange så på olympisk hopp på TV, er norsk hoppsport i ferd med å dø; det er nesten ingen som hopper lenger.

Bakkene er borte

Hadde vi i kunnet reise 50 eller 100 år tilbake i tid, så ville den kanskje største forandringen av Vinter-Norge vært nettopp hoppbakkene. De var her da, de er ikke her nå. Og det skyldes ikke bare snømangel.

Mens det til helt utpå 1960— og 70-tallet var små og litt større skihopp i alle bakker og skråninger, kan du i dag kjøre i timevis gjennom norske dalfører uten å se et eneste spretthopp.

Tidlig på 1950-tallet var det flere hoppere på et klubbrenn for Grefsen IL i Storhaugbakken langt inne i skogen, enn det i dag er i hele Oslo.

I minst hundre år, rundt regnet fra 1870 til 1970, var skihopping en folkesport. I disse årene var det nesten ikke mulig å vokse opp som gutt i Norge uten noen gang å sette utfor en hoppbakke.Nå gjør de aller fleste akkurat det, lever et liv uten å få luft under skiene.

Mikroidrett

Så sent som i 1987 var det 3122 som løste hopplisens. Da hadde antallet allerede gått kraftig ned fra storhetstiden. Siden er det redusert med nesten 90 prosent.

Det er nesten tre ganger så mange alpinister, og på hver hopper går det 30 langrennsløpere. Kanskje enda mer oppsiktsvekkende; det er dobbelt så mange lisensierte kickboksere som hoppere i Norge!

Derfor er det dekning for å hevde at hoppsporten i Norge er i ferd med å dø. Selv om mange fortsatt ser på hopprenn på TV.

Aftenpostens oppslag 7. mars 1960, dagene etter at Mellomste Bækker'n falt, og norsk hoppsport begynte å dø.
Aftenposten AS

Vi skal ikke harselere med milliardinvesteringen i Holmenkollen – kanskje kan den føre til at vi får like mange skihoppere som kickboksere på sikt – men heller spørre: hva gikk galt?

Bakken som falt

Nedturen begynte for nøyaktig 54 år siden, 6. mars 1960. Da falt Mellomste Bækker'n under Bækkelagsrennet. Guttenes Holmenkollrenn, var en institusjon i Hopp-Norge med opptil 1500 deltagere og 6000 tilskuere. Denne dagen sto et par titalls 12–13 åringer forventningsfulle i trappen opp til toppen da en råtten bjelke brast.

Ingen omkom, men mange ble skadet. 16 ble sendt til sykehus, ni ble innlagt for kortere eller litt lengre tid.

Se klipp fra «Filmavisen» her null

Mange fikk øynene opp for hvilket ansvar det var å eie en hoppbakke. Ikke alle idrettslag og kommuner var like gode på vedlikehold, det var ikke bare Mellomste Bækker'n som var i dårlig stand. Men den viste hva konsekvensen av et falleferdig stillas kunne bli. Mange ble skremt.

Hundrevis – kanskje tusenvis – av hoppbakker over hele landet falt for skarpslipte motorsager. Ulykken førte til en hoppbakkemassakre. I Oslo fant kommunen ut at over 80 prosent av bakkene måtte rives, de var råtne.

Stilig. I årene etter krigen var Reidar Otto Ullevålseter landets beste guttehopper. Det var ingen ting å si på stilen.
NTB Scanpix

Mange hadde ambisjoner om å bygge bakkene opp igjen. Bækkelaget Sportsklubb tilhørte de få som gjorde det. Stort sett ble bakkene borte.Og når det ikke er noen bakker å hoppe i, er det vanskelig å bli hopper.

Stoppeklokke

På samme tid, rundt 1960, fant de frem stoppeklokkene i langrenn. Helt frem til da hadde det vært en rådende oppfatning i Norge at det å gå langrenn på tid, det var for tøft for kvinner og for menn under 18 år. De måtte derfor nøye seg med stillangrenn. Mer eller mindre skjult i buskene lå dommere og vurderte stilen. De ga løperne karakterer etter hvor elegant de gikk. Tiden talte enten ikke, eller resultatlistene kunne lages ut fra en slags blanding av tid og stilkarakterer.

— Jeg var med på to langrenn, minnes Kjelsås-mannen Tom Johansen. – Begge ganger datt jeg rett foran en av dommerne.

Høsten 1959 ble Norges første hopprenn på plast arrangert i Skeidbakken på Årvoll/Stig nederst i Groruddalen foran 3000 tilskuere. Noen få år senere ble bakken lagt ned.
Groruddalen historielag

Han synes ikke det var noe moro med stillangrenn. Mange hadde det som ham. Og valgte hoppbakken.Rundt 1960 ble stildommerne pensjonert. Fra da var det den som gikk fortest som vant i langrenn, stilen var det ikke lenger noen som brydde seg om. Langrenn ble populært, og stjal talenter fra hoppbakkene.

Spesialisert utstyr

Det er mange årsaker til at hopping har dødd som folkesport, vi har vært innom et par, V-stil og alt som følger med den er enda en, men den aller viktigste er sannsynligvis spesialiseringen av skiutstyr.

Helt opp til 1970-tallet vokste de aller fleste opp med ett par solide turski. Du kunne gå, du kunne hoppe, du kunne kjøre, du kunne tråkke en bakke med det samme skiparet. Og så kunne du finne ut hva du hadde anlegg for og lyst til. Alle fikk sjansen til å prøve å hoppe. De fleste falt fra, noen ble verdensmestre.

Langt ut på 1960-tallet var det populært at voksne herrer kledde seg ut og arrangerte kostymerenn. Dette ble arrangert i Sisiken på Engebråtjordet på Kjelsås, og trakk godt med folk.

Når barna ikke får ski som det går an å hoppe med, og ikke har hopp å hoppe i, da dør hoppingen. Denne artikkelen er basert på en mer omfattende artikkel i Årbok for Maridalens Venner 2014.

Fakta:

De forskjellige skigrenene vinteren 2013:

  • Langrenn: 9450
  • Alpint: 995
  • Hopp/kombinert: 367
  • Freestyle/telemark: 299 Antall hoppere:

Siden vinteren 1982/83 har skiløpere over 13 år måttet betale lisens for å kunne delta i skirenn. Her er utviklingen i antall sesonglisenser i hele Norge i hopp og kombinert i noen utvalgte år:

2013: 367

2012: 392

2011: 401

2010: 383

2009: 365

2008: 418

2007: 400

2006: 109 (!)

2005: 437

2004: 465

1999: 844

1994: 1497

1990: 2281

1987: 3122

1983: 2443

Kilde: Norges Skiforbund