Norge

Du er ikke som oss

Et paradoks: Rasismen i menneskets nyere historie oppsto i opplysningstiden.

Europas høyreekstreme bevegelser baserer seg i stor grad på rasisme. Her en tilhenger av det tyske nasjonaldemokratiske partiet NPD fra en marsj i 2005.
  • Liv Berit Tessem
  • Terje Avner

Rasisme har kostet mange millioner menneskeliv, nedverdiget etniske minoriteter – og lar seg ikke knekke.

sp7fbd56-Ex5Fe_yego.jpg

– Nelson Mandela alene har ved sin etiske standard gjort mer for å utrydde den antiafrikanske rasismen enn det hele borgerrettsbevegelsen i USA har gjort, sier forsker og forfatter Olav ChristensenMen det er et langt lerret å bleke. Og rasisme og rasistiske regimer er stygge skampletter i både tidligere og nåværende historie.

Rasisme er uttrykk for en overbevisning om at noen medlemmer av menneskeheten – homo sapiens – er mer intelligente og har egenskaper som gjør dem mer verdifulle enn andre. Og dermed omvendt: At noen er mindre verd.

Det kan gi seg utslag i noe så banalt som stygge tilrop på gaten eller i nabolaget, men når det løftes opp på regimenivå er resultatet en total undertrykkelse og vold satt i system.

Gammel idé

– Rasisme er en ideologi som vi, i likhet med de fleste andre ideologier, kan datere tilbake til opplysningstiden mot slutten av 1700-tallet, skriver professor Katrine Fangen (Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo) i «Rasismens historie og forhistorie». — Da ble det utviklet «vitenskapelige» teorier som knyttet menneskers biologiske karakteristika til visse moralske og sosiale egenskaper.

I nyere historie har den europeiske og amerikanske slavehandelen med afrikanere, nazistenes holocaust og – helt opp til vår tid – apartheidpolitikken fått det internasjonale samfunnet til å sette rasisme på dagsordenen.

Den lokale Ku Klux Klan-føreren leder en såkalt korsbrenningsseremoni i South Carolina så sent som i oktober 2010.  Klanen ble opprinnelig dannet etter den amerikanske borgerkrigen for å  bevare de hvites herredømme, bl.a. ved å skremme den svarte befolkningen fra å gjøre bruk av stemmeretten. Den uttalt rasistiske bevegelsen har stått bak en rekke, lynsjinger, mishandlinger og bortføringer.

«Onkel Toms hytte»Hvor mange slaver som ble fraktet fra Afrika til det amerikanske kontinentet, er usikkert, men ti millioner er et relevant tall. Og da Danmark-Norge i 1792 vedtok – som første land i verden – en lov som forbød handel med slaver, var det ikke med helt rene hender. Nær 100 000 slaver ble transportert over Atlanterhavet på danske og norskeide skip i perioden fra ca. 1670 til 1802.

I 1852 ble det utgitt en bok som vakte tårevåt oppsikt over hele den vestlige verden. Harriet Beecher Stowes «Onkel Toms hytte» satte søkelys på den amerikanske slavens tilværelse. Den ble 1800-tallets mest solgte bok etter Bibelen, og mange mener den bidro til avskaffelsen av slaveriet i USA i 1863.

At slaveriet ble forbudt, betydde likevel ikke at rasismen i det amerikanske samfunnet var død.

Fargede befolkningsgrupper og slavenes etterkommere i USA fikk begrenset stemmerett og opplevde en raseskillepolitikk som gikk helt inn i skoler, spisesteder, offentlig transport og offentlige toaletter.

Da Rosa Louise Parks, en afroamerikansk syerske, i desember 1955 nektet å flytte seg for en hvit passasjer på bussen i Montgomery i Alabama, var det på mange måter innledningen til en raskt voksende borgerrettighetsbevegelse som skulle endre den amerikanske segresjonspolitikken.

I 1962 toppet det seg da unge afroamerikanske studenter måtte ha beskyttelse av nasjonalgarden da de skulle begynne ved University of Mississippi.

Opptøyene og demonstrasjonene mot apartheid i Soweto i 1976 var bare ett av mange voldsomme sammenstøt mellom svarte ungdommer og det sørafrikanske maktapparatet.

ApartheidSamme år ble Nelson Mandela arrestert og fengslet i Sør-Afrika, kanskje det mest brutale rasistiske regimet siden Adolf Hitlers nazistiske Tyskland ble lagt i ruiner i 1945.

Sør-Afrika hadde innført apartheid (afrikaans for «adskillelse») i 1948. Der ble befolkningen delt inn i fire «rasekategorier» – hvit, sort, asiat og «farget» (blandet).

Kun hvite hadde alminnelig stemmerett og eiendomsrett.

I tillegg mistet etter hvert den svarte flertallsgruppen statsborgerskapet sitt i Sør-Afrika og ble knyttet til små «hjemland», marionettestater, inne i selve staten.

Nelson Mandela var nylig valgt til en lederposisjon i ANC (African National Congress), det organiserte talerøret for den svarte befolkningen i landet. ANC var en organisasjon som i utgangspunktet førte en ikkevoldslinje, men hadde nå også fått en væpnet del som blant annet utførte sabotasjeaksjoner.

Les også

Nelson Mandela er død

Mandela satt fengslet i 27 år, mye av tiden på Robben Island. Da han ble sluppet ut i 1990, var det til et land i sterk endring. Nasjonalistpartiets leder F.W. de Klerk og den hvite regjeringen hadde etter sterkt internasjonalt og innenlands press legalisert de svarte opposisjonspartiene. Det banet vei for at ANC etter hvert tok over styret i landet med Nelson Mandela som leder. Og det var da han virkelig viste sin storhet, som en leder som søkte forsoning og samarbeide, og ikke hevn.

Den gule davidsstjernen merket «jøde» ble påbudt for alle personer av jødisk herkomst over seks år i nazistenes Tredje Rike og etterhvert i alle tyskokkuperte land under annen verdenskrig. Rasisme og etnisk rensing satt i grundig tysk system.

Det internasjonale pressetKunne endringer i segregerte samfunn som (delvis) USA og Sør-Afrika vært mulig uten et internasjonalt press mot rasisme?

Neppe.

Tysklands nazisme ble en vekker på mange måter. Mellom 11 og 17 millioner sivile døde direkte eller indirekte som en følge av den nasjonalsosialistiske ideologien, blant dem rundt seks millioner jøder under holocaust, sammen med minst fem millioner østeuropeere, sigøynere (romfolk) og homoseksuelle.

Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. Fra den norske grunnloven

Det internasjonale samfunnet vedtok i tiårene etter annen verdenskrig en rekke velmente lover – som FNs konvensjon «Verdens erklæring om menneskerettigheter» i 1948, FN-erklæringen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i 1963 og FNs konvensjon om undertrykkelse og avstraffelse av apartheid i 1973.

Det er også holdt verdenskonferanser mot rasisme med jevne mellomrom siden den første i 1978.

Kina har sin egen historie

Det betyr likevel ikke at den statlige rasismen i verden er helt borte.

– Kina og Zimbabwe er to stater som kan trekkes frem i dag, sier Olav Christensen.

– Kina fornekter for eksempel fortsatt at våre forfedre kommer fra det afrikanske kontinentet.

Der er det fortsatt slik at det var i Kina kinesernes forfedre klatret ned fra trærne og utviklet seg – og de påstår å ha skjelettfunn som beviser det. Kina holder også meget strengt på etnisk adskillelse der de er sterkt til stede, som i Afrika og Syd Amerika, sier Christensen.

Han peker også på at en slags omvendt rasisme – sett med «hvite øyne» – er innført i Zimbabwe av president Robert Mugabes regime. Konsekvensen er at de fleste andre enn landets afrikanske innfødte har mistet eiendom, rettigheter og at de fleste derfor har rømt landet.

Samene i Norge er blitt utsatt for ulik forskjellsbehandling på grunn av sin etniske opprinnelse. Bildet viser en gjenforent familie fra Kautokeino, som ble spredt for alle vinder etter den tyske tvangsevakueringen av Finnmark i 1944.

Rasisme i NorgeRasisme kan selvfølgelig foregå i mange former og på mange plan.

Mange vil hevde at Norges behandling av minoritetsgruppen samer har vært styrt av en rasistisk ideologi.

På 1850-tallet ble samene i Norge utsatt for en fornorskningspolitikk som blant annet diskriminerte det samiske språket. Fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen, og Jordsalgsloven av 1902 slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord.

Også norsk forskning på samer har vakt oppsikt. Frem til 1930 organiserte Anatomisk Institutt innsamling av flere hundre samiske kranier og skjelett i forskningsøyemed.

Heller ikke religiøs rasisme er fremmed i norsk lovgivning. Den norske grunnloven fra 1814 til 1851 inneholdt den såkalte «jødeparagrafen» som lød slik:

«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Romfolk som kommer til Norge for å livberge seg, har ført til heftig debatt om blant annet rasisme. Her fra en demonstrasjon utenfor Oslo rådhus i forbindelse med Oslo bystyres behandling av nye politivedtekter 15. mai i år.

– Finnes overaltKonvensjoner og lover mot diskriminering knyttet til etnisitet, nasjonal opprinnelse, hudfarge, språk, religion eller livssyn hindrer ikke rasistiske handlinger og holdninger i det norske samfunn anno 2013, mener Antirasistisk Senter.

– Den finnes overalt og gjelder særlig behandlingen av romfolk, sier leder Rune Berglund Steen.

Av 10 000 saker som har vært til behandling hos Likestillings— og diskrimineringsombudet fra 2007 til 2012 utgjorde klager knyttet til etnisitet den tredje største gruppen med 1470 saker.

Les også

  1. – Vi er alle aper

  2. «Mange krysser gata når de ser meg»

  3. Før bar jeg davidsstjernen med stolthet

  4. Jøder trodde ikke varslene gjaldt dem