Stor økning av flyktninger som har fått opphold i Norge, men som ingen kommuner vil ta i mot
– Jeg har sluttet å tenke. Jeg bare sover, og tenker så lite som mulig. Ellers får jeg bare problemer her, sier Gebriel Andu Woldeselasie (23) og retter pekefingeren mot hodet.
Den eritreiske flyktningen har lånt et busskort på det avsides flyktningmottaket langs Riksvei 9 i Bygland oppe i Setesdal. Det er fredag formiddag, og han stiger ut av bussen i Kristiansand. Om fire og en halv time går bussen opp dalen igjen.
– Jeg skal ikke møte noen. Jeg kjenner ingen. Jeg må bare se mennesker. På Bygland kjenner jeg heller ingen, sier han.
Han liker ikke å oppholde seg på mottaket, hvor han sier han er den eneste med oppholdstillatelse.
– Det er vanskelig å være der. Jeg er bare på rommet. Ute ser jeg bare biler fyke forbi. Her ser jeg i alle fall andre, sier Gebriel Andu Woldeselasie.
Lengeventende firedoblet
For ett år siden fikk han vedtak om opphold som asylsøker i Norge. Dermed var han klar til å bosettes i en norsk kommune. Men Gebriel Andu Woldeselasie er enslig mann, og en del av en statistikk som skaper hodebry for norske myndigheter. For ingen kommuner har funnet plass til ham.
Enslige under 18 år og barnefamilier går foran i køen. Men voksne, enslige menn går bakerst.
For to år siden hadde 290 flyktninger ventet mer enn ett år på å komme ut av mottaket. To år senere er antallet per 31. desember steget til 1292 personer.Det tilsvarer en firedobling, og den største økningen har kommet etter at Solveig Horne og Frp tok roret i Barne-, likestillings— og inkluderingsdepartementet.
Tallene kommer frem i årsrapporten for bosetting av flyktninger, som nylig ble offentliggjort.
De står i kontrast til Hornes presentasjon nylig, da hun høstet stor skryt for at norske kommuner i 2014 bosatte flere enn noen gang. Det hun ikke nevnte, var at ventetiden i mottak har økt kraftig etter at hun tok over.
– Vi økte antallet bosatte i fjor. Men ja, likevel har det hopet seg opp med bosettingsklare i mottak, totalt er tallet rundt 5000 bosettingsklare. Det er veldig uheldig at så mange må vente i mottak før de kan starte et liv i en kommune. De kommer senere i arbeid, og i det hele tatt er det en tap-tap-situasjon ingen er tjent med.
– Enslige voksne er vanskeligst å bosette. Vi har også rundt 70 personer med særskilte helseutfordringer, som vi heller ikke har klart å bosette, sier stabsdirektør Bjørn Holden i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).
- Les også Inger Anne Olsens kommentar: La flyktninger bo hvor de vil
Antallet vil trolig øke
IMDi har ansvaret for å bosette flyktninger, etter at Utlendingsdirektoratet har gitt dem opphold.
Om problemet var stort i fjor, blir det trolig verre i år. Prognosene viser at Norge vil ha rundt 12.730 flyktninger med krav på bosetting i 2015. Men antallet boligplasser i kommunene er rundt 8000.
– Selv om vi tror antallet asylsøkere holder seg stabilt, venter vi at andelen som får opphold øker. Det er særlig krigen i Syria som fører til dette. Vi regner med å skaffe flere bosettinger, men med mindre vi får en uventet, kraftig økning i bosettingsplasser, vil antallet som venter lenger stige i 2015, sier Holden.
IMDi klarer ikke bosette flere enn antallet norske kommuner vil ta imot. I Danmark tvinges kommunene til å bosette.
– Den eneste løsningen er at kommunene tar imot flere. Vi er på rett spor. Men foreløpig monner det ikke nok. Vi må bare enda høyere opp i antall flyktningboliger, sier Holden.
Vil ha utdannelse
Ute er det grått. Regnet yrer. Oppe i dalen er det snø.
Gebriel Andu Woldeselasie forklarer at han flyktet 1. nyttårsdag for tre år siden. Han forlot mor og far, en søster og seks yngre brødre i en landsby i Eritrea. Deretter flyktet han via Sudan og Libya til Italia, og videre til Norge. Her har han bodd på ulike mottak i Norge i halvannet år.
Han kjøper telefonkort, og ringer noen ganger hjem, sier han. Han vil ikke snakke om familien. Woldeselasie tar imot en cola i hamburgerbaren i byen ved sjøen.
– Jeg ønsker bare å bli bosatt et sted. Det er det eneste jeg ønsker. Etterpå kan jeg gå videre. Jeg vil gjerne ha en utdannelse, og tror jeg vil begynne med språk. Men jeg vet ikke. Jeg har sluttet å tenke, gjentar han.
LES OGSÅ:
Denne mannen tjener stort på at folket hans flykter
Dokumentar: — Livet ditt er tøft, Zahra
Regjeringen avviser dansk løsning
Statssekretær Kai-Morten Terning (Frp) i Barne-, likestillings— og inkluderingsdepartementet avviser dansk løsning med tvang for å få flere plasser til flyktninger.
– Det hoper seg opp av folk som har ventet lenger enn ett år. Var ikke poenget å få folk ut av mottakene?
– Det er korrekt. Bosetting har vært en sterk satsing. Vi har økt integreringstilskuddene med 300 millioner kroner. Vi har spurt alle kommunene, og statsråd Solveig Horne møtte i fjor 50 kommuner. Vi har økt rammen for husbanken med 150 millioner. Vi bosatte 7784 personer i fjor, det høyeste tallet siden Bosnia-krigen. Jeg er stolt av innsatsen vår. Vi leverer. – Hvorfor da en firedobling av de som venter lenge?
– At mange enslige menn venter lenge, skyldes også at mange kommuner prioriterer barnefamilier. Det kan være enklere å jobbe med seks som er sammen, enn med seks enslige.
– Forvaltningen forventer at tallet stiger. Er det akseptabelt?
– Nei. Samtidig er forventningen et anslag. Vi vet ikke om det blir sånn. Men vi har avtale med Kommunesektorens organisasjon (KS) om et mål på 10.000 bosatte i år, og jobber hardt for å nå det.
– Ut fra anslaget, har dere konkrete planer som vil gi flere plasser?
– Vi må fortsette virkemidlene, og ha en god dialog med KS og kommunene.
– I Danmark instruerer man kommunene til bosetting med to måneders varsel. Hvorfor gjør ikke dere det?
– Det er ikke aktuelt å satse på en dansk modell med tvungen bosetting. Frivillighet er eneste gangbare vei. Kommunene kjenner lokale forhold best. Vi respekterer valgene de tar. – Dere bryter egne frister for hvor lang tid man skal vente. Bare en fjerdedel av barnefamilier blir bosatt innen fristen. Hva betyr egentlig fristene for dere?
– Fristene er viktige. Vi ønsker å nå målene. Da må vi jobbe enda hardere.
– Dere har ingen «kaniner å trekke opp av hatten» for å løse problemet?
– Hadde vi hatt det, ville det være noe vi hadde diskutert på bakrommet. Men vi følger utviklingen nøye. Det er selvfølge at vil vurdere andre virkemidler eller forsterkning av virkemidler, om situasjonen blir vanskeligere.
