Norge

Uverdig kjærlighet?

Det er vondt å være også den forhatte tredjeparten i et utroskapsforhold. Det er ikke en situasjon man går inn i bare for å få litt spenning i hverdagen.

  • Sissel Gran
  • Den Ulykkelige Tredjepart

Dette brevet fordrer egentlig ikke et svar; jeg har mer et inderlig behov for å fortelle min historie i den pågående debatten om SMS-utroskap, elektroniske tredjeparter og lettvinte behov for sidesprang. Jeg vet at det er svært vondt og vanskelig for mange å forstå min side, og jeg krever det heller ikke. Det eneste jeg ber om, er at leserne av denne spalten også får en sjanse til å se hvor oppriktig fortvilende det er å være den forhatte forbindelsen utenfor parforholdet.Å svikte partnerens tillit til at parforholdets grenser er absolutte for begge, er noe av det verste man kan gjøre mot et annet menneske, i de fleste tilfeller et menneske man også er svært glad i. Mannen jeg elsker, gjør nettopp dette. Han er gift og har barn med kvinnen han har elsket i 15 år, og de har et meningsfullt, kjærlig og givende forhold på alle måter. Han hadde det hverken tungt i samlivet eller lyst på spennende forbuden frukt. Han trengte ingenting.Jeg er hans kollega. Situasjonen er klassisk, selv om vi knapt har hatt sex, men har utviklet følelsene gjennom samtaler. Ja, vi sender hverandre tekstmeldinger fulle av savn og lengsel og betroelser. Ja, vi har et hemmelig rom som knytter oss stadig sterkere sammen. Men opplever vi dette som en lettvint løsning som følge av moderne liberale holdninger og behov for spenning? Han er det beste og verste som har hendt meg. Jeg opplever en utrolig lykke over å elske og bli elsket av ham. Han er min nærmeste venn, den jeg begjærer, den hjertet og hodet mitt er fylt av. Jeg opplever dermed også den største krisen i mitt liv. Jeg er 30 år, intelligent, reflektert og omtenksom, og jeg vet at det vi gjør er galt. Mitt syn på utroskap er langt fra lettvint. Jeg lever i det 21. århundret, der utroskap er knyttet til sex, nytelse og underholdning på TV, men jeg er ikke elskerinnen uten følelser og skrupler, den andre kvinnen som vil ha bekreftelse, men ikke forpliktelse. Jeg har møtt rett menneske til feil tid. Jeg lever med ambivalensen mellom dårlig samvittighet og ønsket om nok tid sammen med mannen jeg elsker. Jeg lever med fordømmelsen fra venner og ensomheten i å vite at jeg er til overs, den som står utenfor. Jeg lever med sorgen, sjalusien og bitterheten over at han ikke forlater kone og barn for min skyld, fordi han hverken kan eller vil sette meg og sin egen selvrealisering foran familien han er glad i. Jeg lever med sinnet og fortvilelsen over å måtte forstå og respektere at han ikke velger meg. Og hva med han? Han lever med at han ikke tar ansvar, at han lyver, at han hver dag sviker sin kone, sine barn, sitt ekteskap og seg selv. Han lever med at han har forelsket seg i en annen, at han har sluppet en annen kvinne enn sin kone inn i hjertet sitt og ikke klarer å slutte å elske denne andre selv om han ikke velger henne. Han lever med at han ikke kan gi meg det jeg ønsker, at han svikter meg og påfører meg den tyngste sorgen jeg har opplevd, at han gir slipp på et menneske som kunne gjort ham lykkelig hadde alt vært annerledes. Skulle vi styrt unna hverandre i utgangspunktet? Selvsagt. Han hadde ikke behov for et moderne og bekreftende sidesprang, og jeg visste at han var lykkelig gift. Vi gikk likevel inn i forelskelsen og lykken over å ha møtt hverandre. Vi tok ikke ansvar. Snart ett år senere er følelsene mellom oss sterkere enn noen gang, men fortvilelsen og savnet og samvittigheten plager oss begge. Vi er enige om at en av oss må bytte jobb slik at vi bryter den daglige kontakten med hverandre og kan gå videre. Jeg har aldri følt meg så alene som da løsningen lå på bordet. Snart lever jeg bare med kjærlighetssorg.

Den ulykkelige tredjepart

"Han trengte ingenting", skriver du. Slik tror jeg det kan være for mange. Ideen om at det alltid er det store savnet og den påtrengende mangeltilstanden som legger et forhold åpent for den forhatte inntrengeren, er ikke riktig. Mange har det ganske bra med sin partner, noen meget bra, uten at dette vaksinerer dem mot å bli følelsesmessig og seksuelt engasjert i en annen. Jeg skal ikke svare på ditt brev — det taler for seg selv, men heller supplere det med synspunkter fra en annen innsender som er enda tydeligere enn du, og som også nekter å degradere sin nå avslørte, hemmelige kjærlighet til en kollega til en uverdig narrekjærlighet. Hun er forbannet på den vinklingen diskusjonen har fått og er lei av all dobbeltmoralen i en kultur som hylder monogamiet samtidig som utroskap og overlappende forhold er svært vanlig. Hun skriver: "Jeg opplever hele debatten, med Sissel Grans ytringer i spissen, som en trivialisering og vulgarisering av dype følelser, av drivkrefter, av kjærlighet. Mennesker møtes, blir seksuelt tiltrukket av hverandre, de blir fristet av spenningen og innleder derfor et forhold. Dette bør motvirkes ved hjelp av ekteskapelig romantikk og nærhet. For monogamiet er det ubestridte idealet. Slik lyder budskapet i mine ører. Den bedratte blir sveket. Den utro gjør noe forkastelig. Det er ikke bare et moralsk normbrudd, men et resultat av menneskelig feil og svakhet, derav er dette noe som skal oppdages, rettes opp og opphøre. Når ble kjærligheten så enkel? Når all statistikk viser at så mange mennesker har utenomekteskapelige forhold, bør man søke forklaringer på dette fenomenet ut over "fristelses-tesen". Ensidig å bruke moralske kategorier og klisjeer om utenomekteskapelige forhold, er etter min mening et feilspor i en debatt som kunne vært langt mer åpen og interessant. Ofte ligger det noe ekte, noe vondt bak den klisjéfylte overflaten. Det er bare ikke synlig, fordi vi som kunne bidratt til å røske opp noen av forestillingene er pent nødt til å tie stille, skjule den beske sannheten for å beskytte våre nærmeste: Vi var ikke kun fanget av seksuelt begjær, av ønsket om spenning i en ellers trist hverdag, av behovet for en uansvarlig flukt fra problemer i forholdet. Noen av oss elsket, faktisk."Kjærlighet er selvsagt ikke så enkelt. Den er ikke reservert for de legitime forholdene. Jeg har snakket med mennesker som sørger dypt over å gå fra eller bli forlatt av sin utroskapspartner. De har ikke noe sted å gå med sin sorg, de får liten og ingen forståelse for sin tapsreaksjon, de må holde den skjult for omverdenen. Den bedratte får omgivelsenes sympati. Kun et fåtall ganger har jeg vært vitne til sårede parter som har tilkjent utroskapsrelasjonen "ekte følelser", og dermed en slags verdighet. Det er meget risikabelt å forsvare utroskap åpent og ikke minst nesten tabu å kalle en parallell seksuell forbindelse, om den er aldri så edel, følsom og nær, for kjærlighet. Kjærlighet er noe rent, utroskap urent. Dette er ikke noe å undre seg over, siden vi lever i en monogamt orientert kultur. Vi setter ikke noe spørsmålstegn ved monogamiets gyldighet. Partneren skal ikke deles med andre. Vi skal ha én, ikke to eller flere, å leve sammen med. Monogamiet er samfunnets såle, familiens plattform, barns trygghet og parets eksklusive innramming er fortsatt et ideal - til tross for at dette er vanskelig, for mange umulig, å etterleve. Idealer er da heller ikke synonymt med det levde livet, men en visjon om hvordan vi ønsker å leve det, uten at vi av den grunn greier å gjøre de riktige tingene. Innenfor rammen av en monogam kultur er de utro nærmest forpliktet til å produsere anger, selv om dette er forstillelse, for å bli tatt inn i varmen igjen, for å ha noen som helst mulighet til å bli tilgitt av sine partnere og av samfunnet. Jeg har aldri møtt noen som har våget å stå frem som stolt og utro. Å kunne si: "Jeg er lei for at jeg såret deg, men jeg er ikke lei for den opplevelsen jeg hadde med min utroskapspartner", er det liten eller ingen åpning for i en monogam kultur. Det er ikke dobbeltmoral eller feighet som hindrer mer ærlighet, men berettiget frykt for å bli avvist og forkastet, og selvsagt frykt for å såre en allerede dypt såret partner ytterligere.Mange mennesker som er ubetinget monogame, er det "av natur" - i den forstand at troskap mot partneren er følelsesmessig integrert i deres kropp og personlighet. Andre har en monogam viljesoverbygning, de er trofaste mot sin monogame innstilling, slik man er trofast mot et politisk ideal. De kan være trette av sin partner og lide av all verdens savn og mangeltilstander, men de er allikevel trofaste mot sin plikt til troskap og sin TRO på monogamiet. De har tatt en beslutning en gang for alle, ikke minst fordi de utmerket godt kjenner at kjødet er skrøpelig. Den seriøse, ikke bare underholdningspregede, diskusjonen om dette tabu bør vi imidlertid hilse velkommen i en kultur hvor sidesprangene er tallrike og kompetansen til å håndtere de følelsesmessige ettervirkningene er tilsvarende sjaber.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Det er på tide å innse at monogami ikke er for alle, mener ukens innsender.

  2. A-MAGASINET

    Hva skal til for at et forhold skal vare i dagens samfunn?

  3. A-MAGASINET

    Frode Thuen: Er det best å innrømme utroskap med en gang, eller prøve å skjule det?

  4. A-MAGASINET

    Frode Thuen: Hun er utro med god samvittighet

  5. A-MAGASINET

    Hun trives med flørt, seksuelle eventyr og stadig nye forhold. Vil det straffe seg i lengden?

  6. A-MAGASINET

    Thuen til innsender: - Om det er slik du vil leve, bør du heller være single