Fremtidsvyer i gravkammeret

Le Corbusier betegnes som det 20. århundredets viktigste arkitekt. Rikelig rom, lys og grøntareal til alle var hans evangelium. Det fremføres under Liverpools mektige katedral helt til januar.

Det kjennes litt rart at nettopp denne kollektive lysmesterens budskap skal fremføres i et gigantisk gravkammer. Le Corbusier trodde først og fremst på mennesker, maskiner og fremtiden. På den annen side settes man i den rette, sakrale stemningen i møte med geniet som revolusjonerte arkitekturen i begynnelsen av forrige århundre. Og for Corbusier hadde selve formspråket en dyp, spirituell ladning.Le Corbusiers poetiske stillbilder flimrer fra en TV-skjerm, og stemningsskapende elektronisk musikk suger deg ned i et fortidig mørke. Gravkammeret under Liverpools katolske katedral er sjelden åpent for publikum, men som Europeisk kulturby 2008 nekter man seg ingenting. Og Corbusiers visjoner, som strakte seg fra møbler og billedkunst til omfattende byplanlegging på verdensbasis, oppleves konsentrert og sterkt i den litt mystiske atmosfæren. Det britiske arkitekturinstituttet RIBA har slått seg sammen med Vitra Design Museum, det nederlandske arkitekturinstituttet Nai og den franske Fondation Le Corbusier i den omfattende og oppdaterte presentasjonen av den multifunksjonelle og gjennomanalyserte arkitekten. Det har resultert i en usedvanlig bred mønstring av den allsidige Le Corbusier, som uttrykte seg i alt fra bygninger til tekster, møbler, filmer, skulpturer og malerier.

Den skapende observatør.

Den lange reisen gjennom hans liv begynner med skrivebordet han designet for moren i 20-årsalderen. Han var i det hele sterkt knyttet til sin mor, Charles-Édouard Jeanneret, som hans opp-rinnelige navn var, før han kom til Paris og tok kunstnernavnet etter sin oldefar. Og hans første oppdrag som arkitekt var for familien i 1912. Foreldrenes hus i åssiden i den lille, sveitsiske landsbyen på grensen til Frankrike, vakte såpass oppsikt at landsbyens rike klokkemaker ville ha noe lignende. Denne Schwob-villaen ble Le Corbusiers første trappetrinn til den innflytelsesrike intelligentsiaen i Paris, der han senere ble en ledende figur."Nøkkelen er å se og se, observere, betrakte, forestille, oppfinne, skape," skrev han mange år senere. Et arbeidsmantra han ikke minst benyttet etter kunststudier i hjembyen på sin tre år lange dannelsesreise gjennom Tyskland, Balkan, Istanbul, Hellas og Italia. Her ble grunnlaget lagt for den klassiske, harmoniske, velbalanserte grunntonen i alle hans arbeider. Noen av dem ble aldri realisert. Selv et geni, ja kanskje særlig et geni, må tåle motgang. Og ironisk nok ble hans forslag til FNs hovedkvarter i New York, selve fremtidsbyen, aldri antatt. Heller ikke hans Plan Voisin fra 1925 eller "Diorama", der han planla et tyvetall skyskrapere på søyler midt i Paris, ble realisert. Heldigvis. Da hadde området rundt Hallene og Marais-kvarteret blitt jevnet med jorden, på bekostning av de korsformede boligblokkene, som til gjengjeld ville gitt alle beboere lys, romfølelse og grøntarealer. En folkerett, mente Le Corbusier, som naturlig nok var svært omstridt.

Åpne, lyse løsninger.

Men hans teoretiske dogmer, snarere enn de realistiske forslagene, etablerte Le Corbusier som en av de mest radikale visjonære i sin tid. Hans kjerneideer, materialisert i ikoniske bygninger som Villa Savoye, Unité d'Habitation, kapellet i Ronchamp og forsamlingshuset i Chandigarh transformerte ideen om moderne arkitektur og har hatt en varig innflytelse på design av bygninger, romløsninger og urbane planløsninger over hele verden. Det åpne kjøkkenet, for eksempel, var Le Corbusiers idé. Han ville ikke isolere husmoren fra resten av familien når hun skulle utføre sitt arbeid.Respekten for det arbeidende mennesket og maskinene som holdt liv i dem, var i det hele tatt vesentlig for den sosialistisk anlagte Le Corbusier. Uttrykket "bomaskiner", som senere er blitt brukt i nedsettende betydning, var en hedersbetegnelse i hans munn. Og de åpenlyse stålkonstruksjonene, de stramme linjene i kombinasjon med de organiske buene var alt sammen hommage til industrisamfunnets maskiner, fabrikker, biler og båter.Utstillingen gir et fascinerende innblikk i hvordan en så radikal tenker utviklet sine ideer, og kuratorene har gjort en god jobb i å formidle Le Corbusiers kompliserte og helhetlige univers uten at man blir helt overveldet. Utstillingen er delt inn tre deler: "Contexts" viser trendene fra 20-tallet som påvirket metamorfosen i hans arkitektur fra det klassisk, renlinjede til det maskinmessige og organiskinspirerte. Tidlige Corbusier-møbler i mahogni og brokade fra 1915 går over i de stålkonstruerte møblene med skinntrekk som vi kjenner så godt. Arkitekturen går fra detaljerte ruter og bløtkakeformer til renlinjede, cruise-skip-lignende bomaskiner. Og husene går over i store landskaper av hus, som på det meste strekker seg over en hel by.

Bomaskinisten.

Det er denne helhetstanken, fra lesestolen til hele bydeler, som er så spesiell for Le Corbusier. Han kunne med rette introdusere begrepet "bomaskiner", fordi han også mente at boomgivelsene ville påvirke menneskene som bodde der og definitivt "frakte" dem inn i et bofellesskap, hvis det bare ble utført på den riktige måten. Boligblokken Unité d'Habitation i Marseille, som sto ferdig i 1952, er hans nøkkelverk i så måte.Le Corbusier var også mannen som sammenfattet kunst og arkitektur. På 30-tallet trakk han seg tilbake til sitt atelier, malte og skulpturerte og konsentrerte seg om å spre doktrinen mens han samlet ny intensitet til sine visjoner. De to andre hoveddelene i utstillingen, "Built Art" og "Privacy and Publicity", viser sammen med "Contexts" den tiltagende intense interaksjonen mellom arkitektur, urbanisme, maling, design, film og forfatterskap, som det heter i vaskeseddelen.Uansett er det vanskelig å overdrive når det gjelder "Den store Corbusier", som også hadde høye tanker om seg selv. Som han uttrykte det i 1955: "Jeg er en akrobat av form, skaper av former, spiller med former, former, muligheter for å uttrykke all tenkelig plastisk bevegelse, form, uttrykk og stil." Det var på denne tiden han tegnet moderne, demokratiske monumenter, multimediale performances for Verdensutstillingen i Brussel, ja, til og med en kirke som "et fartøy for intens meditasjon og kontemplasjon". Men først og fremst var han i full gang med å realisere den indiske byen Chandigarh, en mulighet han hadde ventet på hele livet. Med full støtte fra statsminister Jawaharlal Nehru i byggingen av det som skulle bli delstaten Punjabs nye hovedstad, hadde han endelig mulighet for å realisere både helheten og detaljene i sitt livsverk. Etter måneder med planlegging i det golde fjellandskapet skriver han hjem: "Jeg bringer dette landet frukten av en 65 år gammel manns erfaringer, her heller jeg alt ut på arbeidsbordet, som fra et overflødighetshorn."