Er det vits i å anmelde voldtekt?

Straffrihet. Systemsvikt. Fallitterklæring. Måten ekspertene beskriver oppfølgingen av voldtekt, er dårlig nytt for rettsstaten Norge.

-Å... det var det siste spørsmålet jeg håpet du skulle stille. Får jeg lov å svare pass?

Slik reagerer Anne Bitsch, forsker og forfatter, på spørsmålet «Ville du selv anmeldt en voldtekt?». Etter å ha fulgt en rekke voldtektssaker i rettssystemet, er hun ikke i tvil:

— Jeg hadde aldri i livet utsatt meg selv for det . Ikke med kunnskapen jeg har om hvordan rettssystemet fungerer. Det er utrolig trist å si det. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde litt mer tiltro, sier forskeren. Hun er ikke alene.

— Jeg vet ikke om jeg ville rådet mine døtre til å anmelde en voldtekt. Jeg vet ikke om jeg ville utsatt dem for belastningen, sier bistandsadvokat Arnhild Skretting.

A-magasinet har de siste månedene intervjuet flere titalls advokater, forskere, leger, psykologer, voldtektsofre og pårørende. En rekke av dem sier at de tror de ikke ville anmeldt en voldtekt. Mange av dem vil ikke si det på trykk, fordi de frykter signaleffekten , og fordi de prinsipielt mener at så alvorlige forbrytelser bør anmeldes. Så godt som alle som jobber med voldtektsutsatte, bekrefter at de flere ganger har frarådet ofrene å anmelde. Selv om de tror på klientene og pasientene sine, vet de hvor stor belastningen kan være, og hvor liten sjansen er for en fellende dom.

«Gå heller videre», sier de. «Få behandling.» «Tenk på helsa.»

Siri Thoresen, en av landets mest anerkjente voldsforskere, oppsummerer det slik:

— At man kan ha mer å tape på å anmelde, enn på å la være, er en fallitterklæring som ikke er en rettsstat verdig.

Det er riksadvokat Tor-Aksel Busch enig i.

- Om man ikke anmelder voldtekt, er det ikke bare en fallitterklæring for politi- og påtalemyndighet. Det er også en fallitterklæring for oss som samfunn, og for mann-kvinne-relasjonen, sier han.

La oss se på tallene.

Hver tiende kvinne i Norge blir voldtatt i løpet av livet, halvparten av disse er under 18 år når voldtekten skjer. «Festvoldtekter» er det vanligste, bare èn av ti er overfallsvoldtekter. Et presist tall finnes ikke, men politiet selv og offisielle kildene selv sier at mellom 8000 og 16.000 voldtekter og voldtektsforsøk årlig finner sted her i landet. Det er like mange som innbyggerne i en liten norsk by . Som Askim, Kongsvinger eller Mandal. Det er rett og slett ganske «vanlig» å bli voldtatt. Og vi vet mer:

• Ni av ti som opplever en voldtekt, anmelder ikke forbrytelsen.
• Åtte av ti voldtekter som faktisk anmeldes, henlegges av politiet. (Tallet varierer fra 75 til 81 prosent.)
• Hver fjerde voldtektssak som til slutt når rettssalen, ender med frifinnelse.

I alle voldtekter finnes minst én gjerningsperson og et offer. Likevel falt det fellende dom i bare rundt 130 av de mellom 8000 og 16.000 voldtektene og voldtektsforsøkene som skjedde i Norge i 2013. Regnestykket i grafikken på side 23 viser hvordan dette tilsvarer fellende dom i omtrent én av 100 voldtektssaker.

Det er faktisk ganske vanlig å slippe straff for voldtekt. Kan vi leve med det? Kan vi godta at de aller fleste voldtektsutsatte aldri oppsøker politiet? At rettssystemet ikke fanger opp tusenvis av alvorlige forbrytelser? Og ikke minst: at voldtektsmenn ustraffet kan komme til å fortsette å voldta?

Straffrihet og systemsvikt.

Bistandsadvokater, ofre, pårørende, politi, riksadvokat, helsepersonell og folk fra hjelpeapparatet har felles bekymring: at vi lar gjerningsmenn slippe unna. At politiet ikke etterforsker godt nok. Og at voldtektsofre skal tenke: Det er jo ingen vits i å anmelde. Ord som «straffrihet», «systemsvikt» og «fallitterklæring» går igjen.

Ni av ti voldtekter anmeldes aldri. Forklaringene er mange. Kripos' voldtektsgruppe peker selv på at «manglende tillit til politiets og rettsapparatets forventede håndtering av anmeldelsen kan ha stor betydning i vurderingen av om voldtekten skal anmeldes eller ikke». Og en helt fersk politirapport viser at etterforskningen i fire av ti overgrepssaker hadde «lav eller meget lav» kvalitet.

F or lang tid, for dårlig etterforskning

FN rettet senest i fjor sviende kritikk mot det norske rettsvesenets behandling av voldtektssaker. For mange henlegges, og straffeutmålingen er for mild, var dommen. Patricia Kaatee, spesialrådgiver på voldtekt i Amnesty International, er «svært bekymret».

— Vi har mislyktes når overgrepsutsatte ikke orker påkjenningen ved anmeldelse og rettssak. Når normen ikke lenger er å anmelde så alvorlige overgrep, blir det i realiteten straffefritak for voldtekt. Og overgrepene fortsetter, sier Kaatee, som er blant dem som mener politiet ikke gjør en god nok jobb.

— De hevder voldtekt er vanskelig å bevise, fordi det er «ord mot ord», og fordi «ofre venter for lenge med å anmelde». Det kan godt være. Men svært ofte tar det for lang tid før politiet tar tak i saken, og etterforskningen er for lemfeldig. Dette fører ofte til at bevis ikke blir gode nok og anmeldelsen henlegges. Politiet har et ledelsesproblem når de ikke erkjenner at ganske mange saker blir dårlig etterforsket, sier Kaatee.

Riksadvokaten: Etterforskningen må bedres.

Åtte av ti anmeldte voldtekter når aldri rettssalen. Riksadvokat Tor-Aksel Busch er svært bekymret. Voldtekt og seksuelle overgrep har de siste årene toppet hans prioriteringsliste som sendes til statsadvokater og politi.

- Det er et lyspunkt at antall overfallsvoldtekter faller. Samtidig ser vi økning i antall festrelaterte voldtekter. Jeg har jobbet med voldtektssaker i snart 40 år, og jeg liker ikke det jeg ser . Det er noe galt i vår tid, synes jeg, og det gjør meg nedstemt, sier Busch.

Riksadvokaten krevde en bedring av kvaliteten på politi og påtalemyndighetens arbeid med voldtektssaker da han i 2005 fant at frifinnelsesprosenten var på over 40 prosent, mange ganger høyere enn snittet på 7,6 prosent i andre forbrytelser. Han kalte tallet «bekymringsfullt høyt». Riksadvokatens undersøkelse førte blant annet til at Kripos fikk en egen voldtektsgruppe. Frifinnelsestallet er i dag nede i 25 prosent. Men senest i februar purret en tydelig irritert riksadvokat på politidistriktene som somlet med tiltakene han «bestilte».

«Den tøtta visste hva hun gikk til»

Da førstestatsadvokat Bjørn Kristian Soknes ledet regjeringens voldtektsutvalg i 2008, ble en rekke juryledere intervjuet. Målet var å få vite mer om årsakene til frifinnelser i voldtektssaker.

— Tilbakemeldingene var ikke overraskende; enkeltmedlemmer av juryen hadde i stor utstrekning benyttet «moral» i sin bevisvurdering, og selvfølgelig først og fremst om fornærmedes adferd. I juryrommet var det brukt uttrykk som «pene piker gjør ikke sånt», «den tøtta visste hva hun gikk til» og «en ordentlig jente blir ikke igjen slik». Dessverre tror jeg at nettopp slike holdninger og utenforliggende momenter kan være en viktig årsak til at frifinnelsesprosenten fortsatt er altfor høy, sier Soknes.

Hans erfaring dokumenteres i en ny undersøkelse av norske dommeres holdninger: 13 prosent av dem mener at kvinner som «hisser opp en mann seksuelt, men som ikke egentlig ønsker sex, må ta konsekvensene». Dommere over 60 år har flere fordommer om voldtektsofre enn yngre, ifølge undersøkelsen.

Politiet: Prioriteten er ikke slik den burde

— Mange overgrepssaker er kjempevanskelig bevismessig. Høye beviskrav gjør at saksbehandlingen trekker ut for lenge, konstaterer Ann Kristin Grosberghaugen, politiførstebetjent ved Avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. 45 saker har i dag ligget til etterforskning i mer enn ett år.

Grosberghaugen anbefaler alle voldtektsofre å anmelde. Men hun innrømmer at mørketallene kan skyldes at utsatte ikke har tillit til politiet i disse sakene.

— 81 prosent henleggelse er utvilsomt veldig høyt. Men det ville være vel så alvorlig om noen ble dømt for noe de ikke hadde gjort.

Avdelingen har i dag 11 stilllinger i minus, men ikke budsjett til å utlyse dem. Det liker Grosberghaugen dårlig.

— Vi føler at prioriteten ikke er slik den burde være nå. Spesielt går dette utover saksbehandlingstid. Med flere ressurser kunne vi kortet ned på denne, og kommet raskere i gang med hver enkelt sak.

I dag er saksbehandlingstiden 258 dager, innen nyttår skal det ned til 200 dager.

Til tross for ansatte ildsjeler preges denne type jobbing av etterforskerflukt og lavstatusstempel. Da to etterforskerstillinger ble lyst ut i høst, fikk de null søkere.

— Mange snakker fremdeles om «jentene på sedelighet». Veldig få gutter synes disse jobbene gir status.

Psykiateren: Jeg må holde dem i live.

For leger og psykiatere er pasientens helse viktigere enn både ressursbruk og prinsippet om anmeldelse. Å ikke bli trodd kan rett og slett gjøre noen overgrepsofre suicidale.

— Min rolle som psykiater er å holde mine klienter i live og ivareta deres psykiske helsetilstand. For noen har jeg virkelig frarådet på det sterkeste å anmelde, sier psykiater Wenche Løbben. Hun støttes av psykolog Svein Øverland, som kaller anmeldelse et «damned if you do, damned if you don’t»-valg.

Psykolog Siri Thoresen, som i fjor ledet en regjerings-bestilt voldsundersøkelse, oppsummerer et system som ikke fungerer, med et bilde:

— Hvis du er et firma og 90 prosent av dine potensielle kunder velger ikke å bruke deg, da er noe galt. Da har du definitivt et forbedringspotensial.

Det leder oss tilbake til kjønnsforsker Anne Bitsch, som gruet for å innrømme at hun selv ikke ville anmeldt voldtekt.

— Tallene er klare: I Norge er det forbundet med uhyre liten risiko å voldta. Det er tilnærmet straffrihet, selv med en lovgivning som i store trekk er god, sier forskeren, som beskriver sine møter med voldtektsofre i rettssystemet som «brutalt og trist».

— Det foregår ting bak rettssalens lukkede dører som den norske offentligheten stort sett er uvitende om. Flere føler at de, og ikke deres voldtektsmenn, er på tiltalebenken, sier Bitsch.

— Vi må ha et system med tillit i befolkningen. Mange av dem vi snakket med, sier de angrer at de anmeldte. Det er ikke ofrene, men systemet som har et troverdighetsproblem.

helle.aarnes@aftenposten.no