Norge

Hvorfor blir vi deprimert?

Depresjon blir kalt vårt tids nye folkesykdom. Aftenposten har spurt en psykolog, en psykiater, en helsepolitiker og Rådet for psykisk helse hvorfor de tror så mange blir rammet, og hva vi som medmennesker kan gjøre for å hjelpe.

Aftenposten har intervjuet fire eksperter om hvorfor vi blir deprimerte?
  • Ingeborg Moe
    Journalist

Les også:

Les også

  1. Vondt verre å bli sykmeldt

  2. – Jeg burde ha forstått at noe var galt

  3. Mistet kontrollen

Fanny Duckert, professor i psykologi, Universitetet i Oslo:

Hvorfor blir så mange deprimerte i vårt samfunn? – Bildet er sammensatt, og ulike ting gjør at livet kan være vanskelig. Mange av de tradisjonelle trygghetsforankringene har blitt veldig annerledes i vår tid. Ta for eksempel religionens trøstende effekt, og religion som livsveileder. Tidligere hadde vi tydeligere moralske verdier og færre valgmuligheter. Nå har vi så mange valg at dét kan bli en overbelastning. For valg er også et ansvar. Velger jeg det riktige nå? Kravene om å realisere seg selv gjør det også vanskeligere å bli tilfreds. Det kan lett føre til selvanklager hvis man ikke har gjort det riktige. Sykeliggjør vi tunge periode i livet? – Den moderne opphengtheten i diagnoser og individuell patologi, gjør at vi lett mister kontakten med livet som komplisert og krevende. Det er en normal del av livet å føle sorg og å være nedfor. Vi har nok en tendens til å gå for kjapt ut og tenke diagnose, og ikke ha toleranse for ulykkelighet. Men det er vanskelig å sette noen absolutt grense for når det er en depresjon. Kombinasjonen varighet og omfang er avgjørende. Er det flere deprimerte nå enn før? – Det har vært en sterk økning i antallet som får depresjonsdiagnose, men her møter vi også et annet paradoks. Vi bruker mindre tid på praktisk å overleve, og vi har fått mer anledning til å kunne gruble over hvordan vi faktisk har det og å kjenne etter om vi faktisk er lykkelige. Kan det gjøres noe for at færre blir deprimerte og hva kan vi som medmennesker gjøre? – Det er viktig med åpenhet. Vi må få mer fleksibilitet i arbeidslivet, og kanskje se etter alternativer til sykmelding, for eksempel omsorgspermisjon, slik at det gjøres plass til at livet kan slå oss ut iblant. I tillegg må vi kanskje ta et oppgjør med lykkemytene. Det må være lov til å ha det fælt. Vi kan bli flinkere til å snakke sammen. Og vi har nesten glemt medmenneskelighetens betydning. Vi tror ofte at vi må oppsøke eksperter nå vi har det tungt, men det kan også gjøre godt å snakke med nære mennesker rundt seg.

Inge Lønning, tidligere stortingsrepresentant og universitetsrektor, har snakket åpent om egen depresjon:

Hvorfor blir så mange deprimerte i vårt samfunn? – Jeg tror det mye skyldes at forventningsnivået i samfunnet er løftet skyhøyt. Jo høyere det blir, desto større blir fallhøyden. I et samfunn hvor levekårene er veldig trange vil de fleste være nødt til å bruke all sin energi til å overleve fra dag til dag. Men i Norge er de fleste av disse livsnødvendighetene overdekket. Dermed blir også muligheten for å oppleve et tomrom tilsvarende mye større. Sykeliggjør vi tunge perioder i livet? – For dem over 65, så er det mye som tyder på at det er et svært omfang av depresjoner som ikke blir diagnostisert og heller ikke behandlet fordi man tror at det skal være sånn. Mange tenker at det er noe naturlig som hører sammen med alderen. Så for denne gruppen tror jeg ikke man sykeliggjør, men tvert imot. Er det flere deprimerte nå enn før? – Det finnes ikke data på det slik at man kan sammenligne eksakt. Men inntrykket er at det har økt i omfang. Det er langt flere mennesker som opplever ensomhet, og det er ofte roten til mye ondt. Årsaken til at flere er ensomme skyldes mye at de sosiale mønstrene, ikke minst familiemønsteret, er blitt mye mindre stabilt enn de var. Det kan en se på statistikken i en by som Oslo, der antallet entallshusholdninger har økt ganske dramatisk. En annen side ved samme utvikling er at de sosiale rollemønstrene er blitt mindre stabile. Mennesker i dag opplever i større grad kravet til at de skal konstruere sitt eget liv. I gamle dager var rollemønstrene mye mindre differensiert, og en kunne leve rimelig trygt innenfor et etablert rollemønster. Kan det gjøres noe for at færre blir deprimerte? Hva kan vi som medmennesker gjøre? – Det dreier seg om at folk rundt registrerer signalene i tide. Både kollegaer i arbeidslivet, familie og venner. Hvis man ser at en person mister gnisten, at vitaliteten blir borte og at overskuddet som man til vanlig drives av forsvinner, er det grunn til å bry seg og hjelpe til. Det at tempoet er veldig høyt gjør at antennesystemene blir sløvet. Man blir så bombardert av nye inntrykk hele tiden, at man mister evnen til å fange opp signalene fra sine nære omgivelser.

Tone Tangen, professor i psykiatri, Universitetet i Bergen:

Hvorfor blir så mange deprimerte i vårt samfunn? – Det er mange grunner til det. Én grunn kan være at vi er blitt flinkere til å oppdage det og at det er blitt mindre tabubelagt. Men det er også slik at selv om vi har fått bedre levevilkår, så er det flere muligheter og krav til å fungere. Det blir stor avstand mellom mulighetene og kravene til det man kan klare. Før hadde man færre muligheter, man levde nok et enklere liv. Sykeliggjør vi tunge perioder i livet? – Det er ikke noe spesielt med symptomene på depresjon. De er vanlige. Diagnosen stilles først når dette går ut over den daglige fungeringen. De aller fleste kommer igjennom en skilsmisse, men for noen blir det for mye. Derfor kan man ikke si at dette er vanlige ting som alle kommer igjennom. Én vanskelig livshendelse, for eksempel skilsmisse eller dødsfall, øker ikke sannsynligheten for depresjon. Men når det blir flere slike belastninger samtidig, øker forekomsten betydelig. Er det flere deprimerte nå enn før? – Det er nok det. Før hadde man et enklere – og mer konkret – liv. Kan det gjøres noe for at færre blir deprimerte og hva kan vi som medmennesker gjøre? – Ja, vi kan åpne opp for å diskutere problemstillinger knyttet til krav i livene våre – og ha åpne dialoger der man diskuterer hva man skal forvente av en person. Kanskje er det greit å ikke klare alt? Ta for eksempel barn som skal være med på alt eller som får alt. Kanskje trenger han eller hun tid i stedet. Vi som medmennesker må være åpne, stille spørsmål, tilby praktisk hjelp. Veldig mange strever med å få tiden til å strekke til. Sosial støtte kan være med å forebygge depresjoner.

Sunniva Ørstavik, generalsekretær Rådet for psykisk helse:

Hvorfor blir så mange deprimerte i vårt samfunn? – Jeg tror det handler om at vi ikke har tid til det som virkelig betyr noe. Å ta vare på hverandre. Å bry seg. «Se og bli sett»-verdiene i samfunnet tror jeg vi av og til løper fra. Det at vi har mye velstand i samfunnet behøver ikke være noen sikkerhet mot depresjon og angst, fordi materielle vilkår har lite med psykisk helse å gjøre. Det at det har blitt flere med rusproblemer kan også være en forklaring, fordi vi vet at rus er en risiko for psykiske problemer. Sykeliggjør vi tunge periode i livet? – Jeg tror nok at vi ofte gjør det. Dersom man har det vanskelig og er ensom og trist, så er det ikke en diagnose og en pille man trenger hos legen. Ofte er løsningen at man får noen å snakke med, og noen å være sammen med. Det finnes ingen piller mot ensomhet. Det kan hende vi har blitt for flinke til å oppdage psykiske problemer, slik at vi diagnostiserer hverdagsutfordringer. Jeg tror vi i vårt samfunn snakker for mye om psykiske lidelser i stedet for psykisk helse, og hvordan vi kan forebygge slik at vi får god psykisk helse i befolkningen. Er det flere deprimerte nå enn før? – Det vet vi egentlig veldig lite om. Vi vet at det er en økning i antall mennesker som får diagnoser. Men det kan jo være fordi vi er flinkere til å diagnostisere eller at folk er flinkere til å ta kontakt. Det vi vet er at det er større åpenhet og flere som får diagnoser og som er åpne om sine psykiske lidelser. Kan det gjøres noe for at færre blir deprimerte? Hva kan vi som medmennesker gjøre? – Jeg mener at hver og en av oss kan bry oss mer og ta vare på hverandre. Men først og fremst handler det om et politisk ansvar å legge til rette for et samfunn som skaper bedre psykisk helse. En skole hvor barna blir sett som enkeltindivider, et samfunn hvor det er arbeid og aktivitet for alle. Et samfunn hvor ikke sosialhjelpssatsene er så lave at de ødelegger verdigheten.