Advarte om manglende kvinnehelse-satsing for 23 år siden: – Hvorfor skjer det ikke noe?
Det ble opphetet debatt da tre kjendisvenninner lanserte klinikk. Kritikken som fulgte, ble en påminnelse om manglende forskning på kvinnehelse.
«Det handler om kvinnehelse», sto det i pressemeldingen. I et intervju med Dagens Næringsliv utdypet skuespiller Pia Tjelta:
– Det er så mye kvinnehelse som er tabu.
Onsdag lanserte Tjelta Nomi Oslo, sammen med Synnøve Skarbø og Vanessa Rudjord. Venninnenes ambisjon er å skape «Nordens ledende klinikk innen estetisk medisin». Satsingen har en investeringsramme på 40 millioner kroner.
Ordbruken ble raskt kritisert i aviser og kommentarfelt på sosiale medier.
«Deilig med lille 40 mill. til denne typen kvinnehelse», kommenterte Endometrioseforeningen på Instagram.
«Absolutt tabu med rynker og aldring, hilsen gjengen som blør gjennom nattbind og må vente i over et halvt år på ledig time hos gyn.»
– Å bruke «kvinnehelse» i denne konteksten var det som fikk oss til å reagere. Vi synes disse tre damene er kjempekule, men de var litt uheldige med vinklingen sin i pressemeldingen, sier foreningens leder Elisabeth Raasholm Larby.
Kjendisgründerne har siden presisert at begrepet «kvinnehelse» var ment om klinikkens behandling av bekkenbunnsproblematikk.
Men én ting ser det ut til å være enighet om: Kvinnehelse er fortsatt et felt fullt av tabuer, skam og kunnskapshull.
– Altfor lite forskning på kvinnehelse
Et eksempel er endometriose. Tilstanden gjør at vev lignende livmorslimhinnen vokser utenfor livmoren, noe som kan gi kraftige smerter og blødning, utmattelse og i verste fall fertilitetsproblemer.
Normalt tar det mellom fem og åtte år å få diagnosen, sier Larby, som anslår at en halv million nordmenn er rammet av endometriose og den beslektede tilstanden adenomyose.
Hun påpeker at de sammen med en arbeidsgruppe med blant annet de norske helseregionene ble enige om flere tiltak – nasjonal kompetansetjeneste, nasjonale retningslinjer, delvis sentralisering for alvorlige tilfeller – som «vil kunne gjøre en enorm forskjell for denne pasientgruppen».
– Men det hjelper ikke å ha flinke fagfolk når politikerne ikke gir midler.
Larby tror den manglende satsingen på disse lidelsene har flere årsaker: De er kroniske og har lav status i medisinske miljøer. Men de er ikke unike, påpeker hun.
– Det er veldig mange tilstander innen kvinnehelse som det forskes altfor lite på, og som vi har altfor lite kunnskap om.
Advarte allerede i 1999
150.000 kroner er i skrivende stund blitt samlet inn til spleisen «Kronerulling for ekte kvinnehelse!». Den ble opprettet i kjølvannet av Nomi-lanseringen, og inntektene går uavkortet til Norske Kvinners Sanitetsforening.
– Mannen har jo vært normen og kvinnen avvikeren, sier Elisabeth T. Swärd, forskningsansvarlig i foreningen.
Hun sikter til medisinsk forskning, der kjønnsforskjeller og typiske kvinnesykdommer lenge har vært nedprioritert.
Skjønnhetsindustri er ikke kvinnehelse. Og vi må ikke lures til å tro det.
– Det er nok av lidelser og sykdommer innen kvinnehelse som er stemoderlig behandlet i helsetjenesten, sier Swärd.
Allerede i 1999 ble det publisert en norsk offentlig utredning (NOU) om kvinnehelse som fant at kvinner ofte ble «utelatt eller var underrepresentert» i medisinsk forskning. Siden har lite skjedd.
– Det er mye løfter og ord. Og når fagmiljøene kommer med klare forslag og tiltak, hvorfor skjer det ikke noe? Det kan man spørre seg.
Størst kunnskapshull på yngre og eldre
Enda et innspill fra fagmiljøene kom i sommer, da Folkehelseinstituttet (FHI) publiserte en undersøkelse om kvinnehelse. Den gjennomgikk oppsummert forskning på behandlinger av sykdommer som kun rammer kvinner eller rammer ulikt avhengig av kjønn.
– Det ble veldig tydelig hvor mye vi ikke vet, sier seniorforsker Gunn E. Vist, som ledet arbeidet med undersøkelsen.
Størst kunnskapshull fant de i sykdommer som rammer jenter under 17 år og kvinner over 67 år.
Noen årsaker til at menn er blitt foretrukket i enkelte studier, sier Vist, kan være grunnet hormonelle endringer som følge av menstruasjon eller frykt for å påvirke fertilitet eller foster. Det kreves også flere deltagere i en studie om man skal ha representative resultater for hvert kjønn.
Nå har kvinnehelse ventet lenge nok
Men følgene av manglende kjønnsfokus påvirker ikke bare kvinner, påpeker hun:
– Hvis en behandling har ulik effekt på kjønnene, så er det nyttig både for kvinner og menn å vite hvilket kjønn som har best effekt av forskjellige behandlinger.
FHI-undersøkelsen hun ledet, skal brukes som deler av kildegrunnlaget for en ny NOU regjeringen har bestilt om kvinnehelse. Den skal publiseres neste år.
Seks leger på en halv stilling
Vil det komme noen tiltak ut av det, eller bare flere ord og løfter?
Anne Lise Helgesen håper naturlig nok på det første. Hun er hudlege og forsker ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning.
Annenhver torsdag jobber hun på vulvapoliklinikken i Oslo, der til sammen seks leger utgjør til sammen en stilling på 40 prosent. Den skal betjene alle pasienter i Helse sørøst som henvises med underlivsplager, som vulvodyni og vaginisme.
Når pasientene med de smertefulle tilstandene får time, har de ofte stått på venteliste i over et halvt år.
– De er selvfølgelig frustrerte. Og de er skuffet over at det er en veldig lang vei å gå for å få en diagnose, sier Helgesen.
Fortsatt er det mye skam og tabu rundt problemer med underlivet, sier hun. Men det største problemet er manglende midler og forskning.
– 10 til 20 prosent av kvinner får en kronisk vulvasykdom i løpet av livet, sier hun.
– Men de står bakerst i helsekøen, rett og slett.
