Søkte eventyret i ukjente Kongo

I mange tiår fra slutten av 1800-tallet satte norske offiserer, sjøfolk, leger og misjonærer sitt preg på Kongo. Fredag åpner utstillingen "Kongospor" i Oslo.

Den norske offiseren Finn Kjelstrup under flodhestjakt i Kongo i begynnelsen av 1900-tallet. En innfødt anviser treffpunktet bak dyrets øyne. Kjelstrup bar skjegg fordi det lokalt betydde høy alder, som igjen innebar myndighet.

Fra 1880-årene og frem til 1920— 30-årene var Kongo en eventyrlig magnet for store grupper nordmenn, i likhet med tilsvarende grupper fra de øvrige nordiske land.Bare fra 1879 til 1920 deltok flere hundre norske kapteiner, styrmenn, maskinister og skipshåndverkere som viktige medhjelpere under belgiernes kolonisering og utbytting av det rike sentralafrikanske landet.Samtidig kom også de første norske misjonærer, mens FN-soldater og etnografer først innfant seg på 1900-tallet.

Uoppdaget.

— Mens mesteparten av verden var blitt oppdaget av folk fra Europa, var Kongo - helt frem til slutten av 1800-tallet - en stor, hvit flekk på kartet som få europeere kjente til, forteller en av initiativtagerne til Kongo-utstillingen, Espen Wæhle, til daglig afrikainspektør ved Nationalmuseet i København.Kongoleserne selv hadde hindret europeiske handelshus på kysten fra å trenge inn. Men i 1877 kom Henry Morton Stanley ut til Atlanterhavet etter sin andre Afrika-ekspedisjon, og opplysningene om bl.a. store, navigerbare vannveier ble kjent.Elvene gjorde at de norske sjøfolkene som var vant til omstillinger og å ta hyre overalt, snart fikk stor betydning. Mange flyktet fra et sviktende sildefiske i Kattegat, eller valgte Kongo fremfor å utvandre til Amerika.Under startfasen for nordmennene i Kongo ble landet styrt av Belgias egenmektige kong Leopold II, som med støtte fra resten av Europa annekterte det i 1885. Under dekke av å drive filantropisk virksomhet ble Kongo gradvis plyndret for noen av sine viktigste rikdommer, i første rekke elfenben og rågummi. Mange av landets egne innbyggere ble gjort til slaver under et tyrannisk styre, som innebar pisking, tortur, lemlestelse og drap. Rundt en million mennesker døde.Kongen selv ble en av verdens rikeste menn før han i 1908 ble presset til å overføre Kongo til den belgiske stat mot betaling, etter at detaljer om de mange grusomhetene var avdekket i verdenspressen.

Lukrativt, men farlig.

De norske sjøfolkene arbeidet på i alt 12 000 kilometer med "hovedveier". Med sine dampfyrte elvebåter transporterte de forsyninger, naturprodukter, soldater, fagfolk og slaver. I Kongo kunne de tjene to til fire ganger sin normale lønn, om enn i langt farligere omgivelser, med jungelsykdommer som største trussel. Etter sjøfolkene fulgte offiserene, lokket av annonser i norske tidsskrifter rykket inn av belgiernes egne militære styrker i Kongo, Force Publique. Kravet var krigsskole og franskkunnskaper.I Kongo ventet oppgaver som befalingsmenn for lokale soldater, for å holde ro og orden. I tillegg måtte man kontrollere innsamlingen av rågummi og elfenben fra lokalbefolkningen.Snart dukket også andre, mindre grupper av nordmenn opp - leger, jurister og dommere. Nordmennenes første periode varte helt frem til annen verdenskrig. Men i 1960 kom skandinavene tilbake, dog i en litt annen rolle - som medlemmer av FNs fredsbevarende styrker.Den første av kjente nordmenn i Kongo var botanikkprofessoren Christen Smith. I februar 1816 reiste han ut til Kongo som del av en britisk ekspedisjon for å studere Kongoflodens løp. Ekspedisjonen reiste hele 450 kilometer inn i landet, men måtte slåss mot alt fra slimete gjørme til giftige slanger.Etter å ha samlet inn vel 620 plantearter, hvorav 12 var helt ukjente, bukket Smith under av sykdom og ble senket i Kongoelven, bare 31 år gammel. Av 56 menn som reiste ut, kom bare 35 tilbake.

Badekar og hjelm.

Norske offiserer som reiste til Kongo for en treårsperiode rundt 1900, fikk utdelt bagasje i form av tre jernkofferter av de belgiske myndighetene i Anvers. Koffertene inneholdt bl.a. feltseng, kamelhårstepper, tropehjelm, morgensko og fire hvite uniformer, dessuten en medisinkasse. Og man fikk høre:"Hjelmen er livsankeret Deres. Et kvarter under ekvatorsolen barhodet kan være nok til å gjøre ende på en lyshudet, selv så mørkhåret mann som Dem."Forøvrig kunne den ene jernkofferten gjøre tjeneste som badekar. I tillegg var det viktig med skisseblokker og fotoapparat, alt for å kunne dokumentere egne reiseminner. En som steg til å bli peletonsjef i Kongo, Albert Joleik fra Bergen, omtalte i fargerike brev hjem bl.a. et måltid:"Krokodillerygg med palmevin, antilopelår, et halvt leopardhjerte og en elefanttannerve, alt inntatt i en bakgrunn av sigende solskinn og lyden av tamtam og strenge-spill."Joleik giftet seg med datteren til en etiopisk embetsmann og fikk sønnen Olav i 1907. Året etter ville han vende hjem til Norge med sin afrikanske familie, men da konen Wanga så havet, "tapte hun motet", og Joleik dro alene hjem med sønnen. Siden ble han lærer i Levanger, møtte Olava, og fikk 11 nye barn.

Grusomheter.

Konflikten med Sverige før 1905 førte til en overproduksjon av norske offiserer, og mange av dem havnet i Kongo. Premierløytnant Finn Kjelstrup fra 2. Akershuske Infanteri-Brigade var under to år den eneste europeer i Dilolo, et sted han nådde i august 1908 med 60 soldater, 40 kvinner (de fleste soldatkoner), ni barn og 60 bærere.Kjelstrup var streng, han tillot bl.a. pisking med flodhesthaler for å ivareta disiplin, men tok likevel avstand fra avstraffelser anvendt andre steder i Kongo: Sammenlenking av bærere, store bører, dårlig mat og - fremfor alt - avhugging av hender. Belgiske offiserer hugget også en hånd av alle dem de skjøt for å bevise forbruket av ammunisjon. Hendene ble gjerne røkt for ikke å råtne i tropeklimaet.En belgisk offiser samlet på hodeskaller, som han rammet inn blomsterbed med. Selv måtte Kjelstrup bestille Krag-Jørgensen-patroner med ekspanderende blyspiss fra Norge for å skyte en stor og gammel krokodille. Den hadde spist ". . . to lokale skjønnheter og tatt beinet til den tredje", og "soldatenes blykuler bet ikke på den", som han skrev i et brev til sin mor i Norge.Etter et opphold før og etter annen verdenskrig vendte nye nordmenn tilbake, bl.a. Finn Kjelstrups sønn Reidar, i rollen som FN-soldat i 1963. Han tjenestegjorde i de samme traktene som hans far hadde gjort 57 år tidligere, og traff en kongolesisk korporal som hadde en far som husket og hadde fortalt om Finn Kjelstrup.De norske Kongo-misjonærene har sin egen, lange historie. I dag driver Flyktningehjelpen fortsatt bistandarbeide i landet.

Gavesamling.

Utstillingen "Kongospor" som har besøkt alle andre nordiske hovedsteder og nå skal vises i Historisk Museum, er resultat av et samarbeid mellom alle de nordiske etnografiske museene og Riksutstillingen i Sverige. Hovedsponsor er Norsk Kulturfond. Kulturhistorisk museum alene sitter i dag med tusenvis av gjenstander fra Kongo, gjenstander som særlig på 1900-tallet ble donert eller solgt av nordmenn, som hadde vært i landet.Én av gjenstandene er en høvdingtrone fra Chokwe-folket i Kongo, gitt av Finn Kjelstrup. Den har hedersplassen i museets faste afrikautstilling og inngår også i utstillingen "Kongospor", som vil stå frem til 18. november.

Premierløytnant Finn Kjelstrup i sitt arbeidsværelse på Dilolo-stasjonen i Kongo i begynnelsen av 1900-tallet. Kjelstrup var eneste europeer på stasjonen i to år.
Vanlig avstraffelse i Kongo var, og er fortsatt, avkapping av hender.
Høvdingtronen fra Chokwe-folket er i europeisk stil. Den har motiver med kjærtegn mellom kvinner og menn.