Norge

Like etter dette bildet ble tatt, falt Steffen nedover fjellet. Og 18 år av livet ble visket bort.

Det første minnet til Steffen Fagerland er at han blir kjørt fra sykehuset av to personer han ikke vet hvem er. De er foreldrene hans. Og han er nesten 18 år.

Steffen Fagerland ser ned på Norangsfjorden like før fallet. – Vi orket ikke å se på bildet før lenge etterpå, sier moren Randi Maude Fagerland. Foto: Privat

  • Trygve Opheim
  • Paul S. Amundsen (foto)

(Bergens Tidende): Det første ordet han sa, og som legene klarte å forstå, var «forvirret».

En fjelltur på Sunnmøre hadde gått fryktelig galt.

Klokken 19.13 får et ambulansehelikopter stasjonert på Ålesund sykehus melding om en fallulykke på Maudekollen ved fjellet Slogen.

Steffen Fagerland har mistet fotfestet i en bratt skråning.

Tilbake står broren Thomas og tre søskenbarn. Steffen forsvinner først ut av syne, men sekunder senere ser de at han ruller nedover fjellsiden.

T-skjorten blir rødere og rødere jo lenger ned han kommer. Broren tar av seg på føttene og klatrer nedover i det sleipe og våte terrenget. Han hadde like i forveien lært førstehjelp under førstegangstjenesten, og legger Steffen i stabilt sideleie.

Broren finner mobilen i lommen, og får tilkalt hjelp.

Det tar få minutter fra luftambulansen letter, til de får lokalisert Steffen. Han ligger med høyresiden av kroppen ned mot terrenget, og har hodet i fanget på broren.

Redningsmannskapene ser straks at han er alvorlig skadet, og at skadene ser ut til å være i hodet.

Steffen ble liggende i ni dager på Ålesund sykehus. De første to dagene var han tilkoblet respirator. Til venstre er broren Thomas. Foto: Privat

Totalt anslår redningsmannskapene at han rullet over 70 meter og rundt 50 høydemeter.

Alarmen har også gått hos moren og faren til Steffen.

– Jeg fikk en telefon fra Thomas. Han sa: «mamma, ring 113. Steffen har falt og skadet seg», forteller Randi Maude Fagerland, til Bergens Tidende.

– Jeg var så rolig. Jeg tror kanskje ikke jeg forsto hvor galt det hadde gått.

Hun sitter ved siden av Steffen i barndomshjemmet i Åsane. På veggene henger malerier av de mektige fjellene rundt familiehuset på Sunnmøre, der familien har tilbrakt utallige timer.

På bordet foran dem ligger flere bilder fra tiden like etter ulykken for 15 år siden.

– Familien orket ikke å se på bildene før lenge etterpå, forteller moren.

Minutter etter at helikopteret finner Steffen i fjellsiden, blir han hevet med et redningsnett og fraktet til Ålesund sykehus.

Der blir han umiddelbart kjørt inn på akuttavdelingen.

De neste to timene får han sydd mellom 120 og 150 sting i hodet. De neste to dagene blir han liggende i respirator.

Randi Maude Fagerland sier at hun først ikke forsto alvoret da broren til Steffen ba henne ringe nødetatene.

Han har sår og blåmerker over hele kroppen, men har kommet fra ulykken uten et eneste beinbrudd.

Steffen er lidenskapelig opptatt av trening, og legene tror muskulaturen kan ha berget livet hans.

«At noen kan falle så stygt som deg, og overleve uten alvorlige skader, hadde jeg ikke trodd var mulig», skriver en sykepleier i sykehusdagsboken.

Steffen våkner tidvis til, men klarer ikke å kjenne igjen menneskene rundt seg. Han snøvler når han snakker, og har problemer med å gjøre seg forstått.

De første dagene er det også uvisst om han vil se igjen.

– Steffen kjente oss ikke. Han har alltid vært en blid gutt, og veldig lett å bli glad i. Men vi fikk ikke et eneste smil. Det var skremmende og vondt å høre at legene ikke kunne si om han skulle bli klar igjen, sier Randi.

– Det var veldig sårt.

I ni dager blir Steffen liggende på Ålesund sykehus før han blir fraktet videre med ambulansefly til Nevrokirurgisk avdeling ved Haukeland universitetssjukehus.

– Familien ba mye til Gud om at Steffen måtte bli sitt gamle jeg, forteller moren.

Selv husker Steffen bare små glimt fra perioden etter ulykken. Minnene fra barndommen og frem til ulykken var som visket bort.

– Jeg har alltid hatt en fantastisk familie, og en trygg og god oppvekst med gode venner, men jeg husker dessverre lite fra dette, sier Steffen.

– Min historie, ut fra det jeg husker selv, begynte da jeg var 18 år gammel.

Nevropsykolog Rune Raudeberg behandlet Steffen både for skadene etter ulykken i 2005, og for senskadene som ble oppdaget i 2017.

Blant minnene er møtet med to mennesker som kjørte ham til et hus i Åsane noen uker etter ulykken.

Der husker han å ha blitt ledet inn i et rom med flere gitarer, og spurt om han ville spille.

– Jeg prøvde, men visste ikke hvordan. Gitarene var mine, huset var barndomshjemmet mitt, og de voksne var min far og min mor, forteller Steffen.

Han stilte seg selv spørsmålet: «Hva pleide jeg egentlig å gjøre?».

– Jeg kunne ikke gi meg selv et godt svar, sier Steffen.

Han sier at foreldrene har vært fantastiske, og at de aldri forventet at han skulle kjenne de på en bedre måte enn hva han var i stand til.

– Familien var bare lykkelige for at jeg levde, sier Steffen.

På prøvene ved avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering slet han med å gjennomføre enkle tester, og med å gjøre seg forstått.

Det bekymret nevropsykolog Rune Raudeberg, som var blant dem som behandlet Steffen etter ulykken i 2005.

Raudeberg sitter overfor Steffen ved bordet på kontoret på Haukeland, hvor han nå jobber som forsker og foreleser.

– De som har hodeskader har ofte veldig tåkete minner om den første tiden. Steffen strevde med å finne de rette ordene da vi gjennomførte testene.

Under sykehusoppholdet fikk Steffen Fagerland en sykehusdagsbok som både leger, sykepleiere og mannskapet i luftambulansen har skrevet i.

Hovedbudskapet var likevel at det hadde gått overraskende bra:

– Steffen kunne meget vel ha omkommet, eller fått store lammelser i kroppen. Han kunne blitt blind, eller liggende i en komatøs tilstand, sier nevropsykologen.

Han visste at Steffen snart skulle tilbake på skolen, og at han hadde hatt toppkarakterer i alle fag.

– Du er vant til å klare ting uten å anstrenge deg, men det kommer du ikke lenger til å klare, forklarte Raudeberg til Steffen like etter ulykken.

Det skulle vise seg å stemme. Tilbake på daværende Åsane gymnas husker Steffen at han var med i timene, men at han ikke klarer å lære noe.

Steffen sliter med å huske tiden etter ulykken, og sier han bare kan minnes episoder hvor han følte seg utilstrekkelig.

Foto: Paul S. Amundsen
Det var forferdelig vanskelig i begynnelsen.
Jeg måtte arbeide hardt med de enkleste ting.
Jeg kunne ikke snakke med mine tidligere venner, og var dårligst i absolutt alt.

– Jeg følte jeg måtte leve opp til den jeg en gang var. Den skyggen har fulgt meg siden.

Heller ikke moren kunne forstå hvordan han skulle greie skolestarten.

– De første dagene var jeg fortvilet, forteller hun.

Steffen opplevde at han befant seg i et klasserom hvor alle hadde en bedre forståelse av hvem han var og hva han burde kunne, enn ham selv.

– Jeg ble fortalt alt jeg burde være i stand til. Men når det ikke stemmer med virkeligheten, begynner du å tvile på hva du med sikkerhet kan stole på, forklarer han.

Steffen beskriver følelsen av å være på fotballbanen, og ikke ha vite hva han skulle gjøre når ballen trillet i hans retning.

Det var også tøft å spørre om hjelp i timene.

I forkant av ulykken hadde han knivet om å være den beste eleven i klassen i matte.

Etter ulykken husker Steffen at han måtte spørre «rivalen» om å forklare ham et nytt tema.

Verken første eller andre gang forsto han hvordan ting hang sammen.

– Den tredje gangen løy jeg og sa at jeg hadde forstått det han sa, forteller Steffen.

Det første året følte han at han var på skolen mest for å ha et sosialt miljø rundt seg.

Steffen og broren Thomas på Maudekollen i 2015, ti år etter ulykken. De to har vært på et stort antall turer i fjellene både før og etter ulykken. Foto: Privat

Steffen ble rådet til å ta tredjeklasse på videregående over to år.

Det første halvåret fikk Steffen den dårligste karakteren han har på vitnemålet fra videregående: en 4-er i nynorsk.

Året etter bedret resultatene seg betydelig, og han endte med et karaktersnitt like under opptaksgrensen til medisinstudiet.

– Han sørget over alt han ikke kunne lenger, men han var innbitt, og tydelig på at dette skulle han greie, forteller Randi.

Også nevropsykologen lar seg imponere over hva han fikk til på skolebenken.

Raudeberg sammenlikner prestasjonene med det å løpe opp Stoltzekleiven med en 20 kilos sekk på ryggen på 8 minutter.

Både før og etter ulykken har Steffen vært lidenskapelig opptatt av trening. Legene tror at muskulaturen rundt de vitale organene kan ha berget livet hans. Foto: Privat

– Det Steffen har gjort hadde vært imponerende å klare for en person med en frisk hjerne. For meg som vet om skadene, er det ekstremt imponerende, sier han.

Etter videregående tok han et år med psykologi, før han begynte på nanoteknologiutdannelsen ved NTNU.

Det var utfordrende å skulle gå i klasse og hevde seg blant de flinkeste studentene i Norge, erkjenner Steffen.

– Jeg innså at jeg ikke hevdet meg blant toppen, og at jeg måtte jobbe hardere. Teorien var veldig kompleks.

Han merket at han måtte arbeide mer med stoffet enn de andre. For å klare fagene, valgte han å trekke seg unna og bruke nesten all tid på studiene.

Utover i studieløpet begynte resultatene å komme, og han ble både student- og forskningsassistent.

– Jeg lærte meg at hvis jeg skal lære noe, så må jeg søke stillhet og ro uten andre mennesker rundt, og konsentrere meg om det jeg holder på med, forteller Steffen.

Lenge virket det som alt gikk riktig vei.

Han fullførte mastergraden i nanoteknologi, med opphold i San Diego og Sveits, og begynte på en doktorgrad i nevrologi.

Men 13 år etter ulykken sa kroppen plutselig stopp. Han ville presse seg hardere, men klarte det ikke. Til slutt måtte han avbryte doktorgraden.

Etter ulykken hadde Steffen glemt hvordan han skulle spille gitar. Han har nå lært seg å spille på nytt.

– Jeg ble sterkt deprimert, forteller Steffen.

Han begynte å mistenke at han fremdeles hadde problemer etter ulykken, og tok kontakt med nevropsykologen som hadde behandlet ham tidligere.

I 2017 fikk han gjennomført ti kartleggingstimer på Nevropsykologisk poliklinikk ved UiB, der Raudeberg arbeider nå.

Funnene viste at han hadde fått permanente hjerneskader etter fallulykken.

Skadene liknet de man ser etter alvorlige bilulykker med sterke rotasjonskrefter, som når biler begynner å rulle i 150 km/t, forklarer nevropsykologen.

Millioner av koblinger i hjernen var blitt revet tvers av.

Skadene var klart synlige på CT- og MRI-bilder av hjernen. Bildene viste at han ville trenge lengre tid på å ta beslutninger som krever begge hjernehalvdeler, og at han tidvis vil ha problemer med å formulere seg.

Steffen og Randi Maude Fagerland sammen i barndomshjemmet til Steffen den 13. juli 2020, nøyaktig 15 år etter ulykken på Sunnmøre.

Raudeberg sier at han ikke var overrasket da Steffen tok kontakt etter så lang tid.

– Mange som får hodeskader anstrenger seg veldig for å prestere på samme nivå som før.

Det kan gå fint lenge, men det er en grense for hvor lenge man kan presse seg.

– Noen blir nærmest utslitt og utbrent etter en tid, og strever i tillegg med å forstå hvorfor de er så utkjørt, forteller han.

Steffen selv opplevde diagnosen som en stor lettelse.

– Det viste seg å være gode grunner til at alt jeg holdt på med opplevdes så vanskelig, sier 32-åringen.

Samtidig viste bildene noe annet, nemlig at de lange leseøktene, selvdisiplinen og puggingen hadde gjort konsentrasjonsevnen bedre enn gjennomsnittet.

– Selv om jeg har en hjerneskade som fører til at forestillingsevnen er dårlig, har jeg klart å bruke hjernen til ganske mye. Den har prestert godt, selv om den har sine begrensninger, sier Steffen.

I dag jobber Steffen Fagerland som teknologisjef i gründerbedriften VR Traveler i Oslo.

Han har i tiden etterpå jobbet i Sveits, Sør-Afrika og USA.

Der har han opparbeidet seg erfaring innen psykologi, nevrologi og nevropsykologi, og han arbeider nå med hvordan fagfeltene kan kobles gjennom nanoteknologi.

I dag bor han i Oslo og har blitt forskningsleder for gründerbedriften VR Traveler, som utvikler virtuelle løsninger som skal brukes av psykologer.

Steffen har funnet en ny ro etter at han fikk vite om langtidsvirkningene av fallulykken:

– Nå vet jeg godt om disse begrensningene, og kan justere hvordan jeg lever, og dermed la være å bli hemmet av skadene, sier han.

– Hvordan er det å ha en livshistorie som starter som 18-åring?

– Jeg har ikke brukt så mye tid på tenke på hvordan det har vært, sier Steffen.

Han synes det er synd å ikke huske noe fra de første 18 årene av livet sitt.

– Men hadde jeg husket det, så ville det ikke påvirket hvordan jeg lever i dag. Det er så lett å bli hindret av sin egen fortid. Jeg tror alle mennesker er tjent med å leve fremover i tid.

Les mer om

  1. Haukeland
  2. Nanoteknologi
  3. Sykehus
  4. Student
  5. Bergen
  6. Ålesund
  7. Psykologi

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Ved hjelp av blant annet denne pusteloggen, har Elin Arnesen (50) fått tilbake livet

  2. A-MAGASINET

    Etter ulykken ble Peder (19) avhengig av krykker. Så fant norske kirurger en ny metode som kunne hjelpe ham.

  3. NORGE

    Like etter at bildet ble tatt, så Espen kameraten i fritt fall utfor fjellet

  4. FORELDRELIV

    Er det greit å bli brisen foran barn?

  5. A-MAGASINET

    Even (15) døde i tunnelulykke. Onsdag starter rettssaken mot Bane Nor.

  6. NORGE

    Weronika Krasoń ble svimmel hvis hun skulle snakke foran klassen. Slik ble hun kvitt frykten.