Norge

Alle møteplageres far

Nicolai Wergeland var Riksforsamlingens store plageånd. Henrik Wergelands far irriterte til og med meningsfellene sine.

Det ser fredelig ut her mens Christian Magnus Falsen leser opp den nye grunnloven, men det var ikke alt som ble sagt som var like verdt å lytte til, skal vi tro gamle notater. Nicolai Wergeland, faren til Henrik Wergeland, skal ha vært mer taletrengt enn egentlig interessant å høre på. <i>Eidsvold 1814</i> er malt av Oscar Arnold Wergeland. Det ble laget mellom 1882 og 1885, altså 70 år etter at grunnloven ble utformet og vedtatt. Det henger i stortingssalen. NTB SCANPIX

  • Gunnar Kagge

Etter en av de mange lange talene hans på Eidsvoll, ble neste taler bare stående og stirre på Wergeland, før han ristet på hodet og sa at han tross velvilje ikke forsto noe av hva som var blitt sagt.

Den 34 år gamle Wergeland var kapellan i Kristiansand da han ble valgt som eidsvollsmann, proppfull av kunnskap, energi og komplekser. Til Riksforsamlingen kom han med sitt eget grunnlovsutkast.

Wergeland ble prest og eidsvollsmann mot alle odds. Da han ble født på Osterøy i Hordaland i 1780, fikk han navnet Niels.

Faren forsøkte å slå seg opp som brygger og kjøpmann i Bergen. Han drev med oppfinnelser også, forsøket på å lage vannski ble aldri noe av. Da han gikk fallitt, reiste han til sjøs.

Lille Niels ble satt bort til onkler i Sogn. De så sannsynligvis på ham som en blanding av bryderi og billig arbeidskraft.

Bondestudent

Men gutten var uvanlig begavet. Det gikk så bra at han ble sendt til København for å studere teologi. Der gjorde han som Holbergs Rasmus Berg. Mens skuespillets student tok navnet Erasmus Montanus, ble Niels Vergeland Lassesen til Nicolai Wergeland.

Senere beskrev han hvor vondt det var å komme som bondestudent til Kongens Stad. Yngvar Ustvedt skriver i Wergeland-biografien sin: «Han dekket over sine komplekser og sin stolte selvfølelse med en maske av verdighet og hovenhet».

Vel hjemme i Norge giftet han seg inn i en av Kristiansands beste familier.

Valgte Sverige foran Danmark

Danskehatet lå under de politiske retningsvalgene han tok. På Eidsvold allierte han seg med de store handelsfamiliene, som grev Herman Wedel Jarlsberg og hans svigerfar Peder Anker. De var realpolitikere og mente at man måtte akseptere svenskekongen. De ville heller kjempe for størst mulig norsk selvstendighet under den svenske kronen. Dette «unionspartiet» var i klart mindretall og dømt til å lide nederlag mot «selvstendighetspartiet».

Les også

- Eidsvoldsbygningen hadde langt mer moderne møbler enn dette

«Unionsmennene» Wedel, Anker og Jacob Aall var styrtrike godseiere, med stor økonomisk interesse av å komme ut av Danmarks skygge. Danskekongen var blitt presset med på den tapende siden i napoleonskrigen. De som fikk smake konsekvensene, var nordmennene. Det var på denne tiden en desperat Terje Vigen rodde til Danmark etter korn. Også på Eidsvoll var det mye snakk om kornmangelen.Wergeland var i tillegg drevet av danskehatet sitt etter årene i København. De politiske motstanderne hans mente at han var kjøpt og betalt for å stemme som han gjorde. De følte at mistanken ble bekreftet da han argumenterte mot at man skulle miste stemmeretten om man tok betalt for å stemme.

Sorenskriver Christie skrev i dagboken sin at nesten hele riksforsamlingen reiste seg og knurret under Wergelands tale. Noen ropte at «forbryteren fortjener å brennemerkes». Om forbryteren var Wergeland eller den som lot seg kjøpe, ble hengende i luften.

Prins Christian Frederik var ikke i tvil, og skrev: «I dagens ordskifte udmerket Wergeland sig ved at ville forsvare den forbrydelse at sælge sin stemme; det overrasker at han har villet avsløre sig paa den maate».

Mot prinsen

Christian Frederik hadde sine spioner i forsamlingen, og han var godt informert om Wergelands forskjellige opptrinn. Det begynte allerede 12. april, da eidsvollsmennene skulle vedta en takk til den danske prinsen. Den eneste som opponerte, var Wergeland. Selv unionsvennene hans reagerte negativt.

Allikevel ble han samme dag valgt inn i «redaksjonskomiteen» som skulle skrive grunnloven. Han hadde allerede skrevet et utkast, og var usedvanlig godt informert om andre lands grunnlover.

Ikke bare var han belest, han hadde skrevet lange innlegg på forhånd. Ett av dem var om kongehusets rolle i grunnloven. Dagen dette sto på dagsordenen, beskrev pastor Grøgaard stemningen i salen som et bondebryllup. Da presidenten forsøkte å mane til ro, grep Wergeland ordet utenfor tur.

Etter et kvarters forelesning om forskjellige styreformer, begynte forsamlingen å rope «til saken». Frederik Schmidt skrev at taleren «med sin Jernpande hævet sig over den lydelige Knurren».

Overbevisende eller søvndyssende?

Mannen med jernpannen forsto ikke hvordan talene hans ble mottatt. Under hele eidsvollstiden skrev han notater og omtalte seg selv i tredjeperson. For eksempel om en tale som «hadde en saadan Virkning, at, da han satte sig, paafulgte en lang Taushed, som tilkjennegav, at der kun behøvedes et lidet Lod til i Vægtskaalen, for at bringe Modpartiet til at vippe i Veiret».

Les også

Fikk ikke posten, rakk ikke å lage Grunnloven

Motpartiet, ved sorenskriver Koren, var langt fra i ferd med å vippes av pinnen. Han var nærere ved å sovne:«Da Wergeland havde talt, og hans heele Tale syntes alene at gaae ud paa med en Orators hele Magt og Bedøvelses (ikke Opflammelses) Evne at blødgjøre og nedslaae Forsamlingens Mod og Haab».

Det var etter denne talen en fra selvstendighetspartiet ble tildelt ordet, men ikke hadde annet å si enn at det var umulig å forstå hva Wergeland forsøkte å si.

Wergelands partifelle Jacob Aall skrev senere at ingen andre var like godt forberedt som presten fra Kristiansand. Men i dagboken skrev Aall at Wergeland led av «pruritus sese exhibiendi», kløe etter å vise seg frem.

Aall brukte ikke ord som jernpanne, men var inne på noe av det samme: «Saa skarpsindigt og klart han vidste at frasætte sine egne Meninger, saa seent vilde han begribe andres, og dette forvoldte mange smaa Ubehageligheder».

Omkamp på overtid

Ubehagelighetene toppet seg da alt var over, den 18. mai. Motstanderne hans gikk sammen med anklager om at Wergeland hadde fornærmet både dem og Riksforsamlingen i talene sine. De ville ha ham straffet.

Som så mye annet om Wergeland er det to historier, hans egen og motstandernes. Han følte seg helt overrumplet. De satte ut rykter om at han forsøkte å gjemme seg for å slippe å stå til rette, og at han måtte hentes av en soldat.

Denne gangen fikk han hjelp av Jacob Aall. Da det ble hevdet at Wergeland fornærmet hele forsamlingen, reiste Aall seg og sa «Ikke meg!». Det løste floken, flere andre ropte «Ikke meg heller», og det hele gled over.

En bitter mann

Wergeland satte allikevel spor etter seg. Det var for eksempel han som foreslo ordene Storting og stortingsmenn.

Men han kom tilbake til Kristiansand som en upopulær og bitter mann.

Han satte seg ned og redegjorde for danskehatet sitt i boken:

En sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge fra Aar 955 indtil 1814, eller fra Hakon Adelsteens Krig med Harald Blaatand, indtil Fredsslutningen i Kiel; en historisk Skisse .

Den kom ut i 1816. Innholdet var som tittelen, langt og omstendelig, spekket av danskehat. Men svenskekongen likte den og ga ham den attraktive jobben som prest på Eidsvoll.

Han var politisk død og viet livet til å oppdra barna sine. Om ikke de andre fedrene på Eidsvoll klarte å overbevise ham om at han kunne ta feil, klarte sønnen Henrik det.

Nicolai stemte for den famøse jødeparagrafen under Riksforsamlingen. Men sønnen overbeviste ham senere om at det var et galt standpunkt, og Nicolai ble en alliert i kampen for å oppheve paragrafen.

Hovedkilde for denne artikkelen er Eli Fures bok «Eidsvoll 1814 »

  1. Les også

    10 datoer som formet Norge

  2. Les også

    Årets viktigste konkurranse

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Grunnloven
  2. Historie

Relevante artikler

  1. NORGE

    Regjeringen vurderer å gi Finland en fjelltopp

  2. NORGE

    Mener innesperring av barn på Trandum er klare lovbrudd

  3. NORGE

    Da Maud møtte Fram

  4. NORGE

    Jusseksperter mener voldtektssak burde gått til Høyesterett

  5. NORGE

    Anundsen om nye overvåkingsmetoder: På dette området skal man være ekstra påpasselig

  6. NORGE

    Koronatilpasset markering av 75-årsdagen for frigjøringen