Norge

Kvinnenes krig var annerledes

I sovjetarmeen kjempet over en million kvinner ved fronten. Den tyske krigsmaktens propagandaapparat hevdet de var hermafroditter. I virkeligheten var de unge jenter.

Kaptein Mariya Dolina var sovjetisk pilot og sjef for den 125. stupbomberskvadronen. Etter krigen ble hun hedret med æresbevisningen «Helt av Sovjetunionen».
  • Aasmund Willersrud

De kvinnelige soldatene i sovjetarmeen kjempet med en glød, kraft og presisjon som forskrekket de tyske inntrengerne. I ettertid forteller de kvinnenes krigshistorie, og den er ganske annerledes enn fortellingen om mennenes krig, mener forfatteren Svetlana Aleksijevitsj.

Selv vokste hun opp i sovjetisk Hviterussland like etter krigen, født i 1948 av ukrainsk mor og hviterussisk far på en tid da Den store fedrelandskrigen, som russerne kaller den annen verdenskrig, var evig nærværende i sovjetmenneskenes kollektive bevissthet.

Seieren over Nazi-Tyskland var historien om mennenes lidelse og triumf. — Kvinnenes krig glemte de å fortelle om. Mennene stjal seieren fra kvinnene, hevder Aleksijevitsj i boken Krigen har ikke noe kvinnelig ansikt , som nylig er kommet ut på norsk.

Kvinnelige sovjetiske partisaner i Ukraina på 40-tallet tok ladegrep i kampen mot de tyske angriperne.

Men hun påpeker også hvordan mange av disse soldatkvinnene selv unnlot å fortelle sine beretninger etter krigen. De hadde ikke tiltro til seg selv og var redde den råbarkede krigstjenesten ville gjøre dem mindre attraktive som kvinner og hindre at de ble gift."Mamma ba meg: Ikke si noe! Ikke tilstå", forteller en av dem.

På alle fronter

Kvinner har deltatt i felttog og kriger siden flere hundre år før Kristi fødsel. Krigssykepleieren Florence Nightingale legemliggjorde myten om den kvinnelige barmhjertighet under Krimkrigen midt på 1850-tallet. Den annen verdenskrig ble et gjennombrudd for kvinner i alle våpengrener. Tyskerne hadde innrullert en halv million kvinnelige soldater, amerikanerne nesten like mange og britene 225.000. I sovjetarmeen kjempet over en million kvinner ved fronten.

Marija Ivanovna Morozova var knapt 18 år da Hitler angrep Sovjetunionen i 1941. Hun ønsket seg til tjeneste ved fronten, hvor hun ble skarpskytter og tok livet av minst 75 tyske soldater. Hun fikk i ettertid 11 krigsdekorasjoner for sin innsats.

Mange av dem var jentunger helt ned i 15-årsalderen, de fleste ungdommer mellom 18 og 30 år. "Jeg var så liten da jeg dro til fronten, at jeg faktisk vokste i løpet av krigen", forteller en russisk kvinne som nå er krigsveteran.Disse kvinnene tjenestegjorde ikke bare som sykepleiere og leger, slik det var vanlig i tidligere kriger. I det sovjetiske felttoget mot nazistene deltok de på alle fronter, fra Stalingrad til Berlin, og kjempet skulder ved skulder med mennene som skarpskyttere, stridsvognførere, jagerflyvere og maskingeværskyttere.

«Jeg vil ikke minnes»

Fra våre dagers kriger forteller kvinnelige soldater sine historier fra frontinnsatsen, for eksempel i Afghanistan, med stor åpenhet. Deres beretninger skiller seg tilsynelatende ikke fra mennenes. Krig handler alltid om å drepe, om å ta liv, om tapperhet, angst, blod og lidelse. Svetlana Aleksijevitsj har ikke analysert kvinneberetninger fra samtidens kriger, men gjennom nesten to tiår har hun intervjuet en rekke sovjetiske kvinner som, til dels motvillig, gikk med på å stå frem.

En tidligere kampflyver beklaget: "Jeg vil ikke minnes. Jeg deltok i krigen i tre år, og i tre år følte jeg meg ikke som kvinne. Min organisme døde bort. Jeg hadde ikke menstruasjon, nesten ingen kvinnelige lyster. Men jeg var pen …"

Den kjente skarpskytteren Ljudmila Pavlitsjenko med utmerkelsene hun fikk for innsatsen mot nazistene.

Hun hadde da heller ikke problemer med å bli gift. Pilotens fremtidige mann var også soldat og fridde allerede ved Riksdagsbygningen i Berlin.

Følelseshistoriker

Svetlana Aleksijevitsj har arbeidet i mange år som journalist for sovjetiske aviser, men kaller seg nå sjelshistoriker. Det vil si at hun ikke skriver krigens historie, men følelsenes historie.

Hun legger vekt på at hennes levende, kvinnelige kilder i dag er alminnelige mennesker, som vaskehjelper og kokker. De forteller om sine opplevelser fra mange år tilbake med bare sine egne ord, upåvirket av år med utdannelse, og de er sjelden smittet av den offisielle sovjetiske krigshistorien. Derfor mangler i påfallende grad det mytiske heltemotet som ofte gjennomsyrer de mannlige soldatfortellingene.

— Dette er løgn. Bakvaskelse av våre soldater, av vårt heltefolk, sa den sovjetiske sensoren da Aleksijevitsj første gang la frem sitt bokmanus.

Forfatteren lar tallrike kvinner fortelle, noen navngitte, andre anonyme. Det er blitt en bok med historier om krigens brutalitet, om drap og slit, men også om alminnelige hverdagssysler de unge kvinnene fant tid til: "De sang, de forelsket seg, de satte ruller i håret ..."

Med kaldt blod?

Mange av dem var svært effektive skarpskyttere. Én forteller uten omsvøp at hun egenhendig drepte 75 tyskere.

— Men jeg forsto at kvinnelige soldater har vanskeligere for å drepe, konkluderer Aleksijevitsj. - Fordi kvinnen gir liv, skjenker liv. Bærer det lenge i seg og har omsorg for det.

Marija Ivanovna Morozova het skarpskytteren med 75 tyskere på merittlisten. Hun ble hedret med 11 krigsdekorasjoner for sin innsats og var akkurat i ferd med å pensjonere seg fra jobben som bokholder på veimaskinfabrikken Støtarbeideren i Minsk da Aleksijevitsj fikk henne i tale.

"Jeg husker den uhyggelige ensomheten", begynte hun. "Det var mange mennesker rundt omkring, men du var alltid alene, for et menneske står helt ensomt overfor døden."

Alle ville til fronten

Marija Morozova skulle fylle 18 år da Hitler angrep Sovjetunionen i juni 1941. Hun må ha vært en pen jente, med en lang flette som rakk nesten til føttene.

Hun vokste opp i en landsby som senere er blitt oppslukt av storbyen Moskva. Denne sommeren var det bare jenter igjen på stedet, for alle mennene var dratt i krigen. "Vi må dra til fronten", sa alle venninnene mine.

9. mai hvert år samles veteraner fra krigen for å feire Seiersdagen.

Alle meldte seg på skytekurs hos krigskommissariatet, fulle av entusiasme og kampglød, men stålet i våpenet var kaldt. "Jeg må innrømme jeg var redd for å ta geværet i hendene, det var ubehagelig. Jeg kunne ikke forestille meg at jeg skulle ut for å drepe noen, jeg ville bare til fronten, det var det."De møtte sure og gretne mannlige offiserer, som ville ha flere hardføre soldater, ikke skjøre jentunger. Men Marija fikk mast seg til fronttjeneste, for hun skjøt som en kar! De klippet henne på soldatvis – av med den vakre fletten.

Bort med sommerkjolen, på med feltuniformen av grovt tøy. Alle jentene spøkte og lo under transporten vestover. De gledet seg til en kamp de visste svært lite om. "Bare vi fikk komme så fort som mulig til fronten! Komme under ild ... Ja, ja."

Fra blinker til levende mennesker

Så fikk hun den første tyske offiseren i kikkertsiktet:

«Plutselig slo den tanken ned i meg: Det er jo et menneske, selv om han er fiende, men menneske, og av en eller annen grunn begynte hendene mine å skjelve, jeg skalv over hele kroppen, fikk kuldegysninger. En slags skrekk. Av og til vender denne følelsen fremdeles tilbake til meg i søvne. Etter å ha skutt på blinker av kryssfinér, var det vanskelig å skyte på et levende menneske. Jeg så ham jo i kikkertsiktet, jeg så ham godt. Som om han var i nærheten av meg."

"Og inni meg var det noe som gjorde motstand. Det gikk ikke, jeg kunne ikke bestemme meg. Men jeg tok meg sammen, trykket på avtrekkeren. Han svingte med armene og falt. Om han ble drept eller ikke, vet jeg ikke. Men etter dette ble jeg grepet av en enda sterkere skjelving, det oppsto en slags skrekk: Hadde jeg drept et menneske?! Denne tanken måtte man venne seg til. Ja ... kort sagt – det var forferdelig! Jeg kan ikke glemme.»

Drevet av hevnønsker

Senere ble det mer av en rutine for skarpskytterne. Etter å ha plukket opp rester av knokler og uniformsknapper i ruinene av et hus der tyskerne hadde brent sovjetiske fanger levende, «syntes jeg ikke det gjorde noe, uansett hvor mange jeg drepte», forteller Marijas frontvenninne, sersjant Klavdija Grigorjevna Krokhina. Men hun innrømmer i dag at krigen forandret henne: «Jeg var blitt grå da jeg vendte tilbake. Bare 21 år gammel, men jeg var helt hvit. Jeg var alvorlig skadet, hadde bombesjokk, jeg hørte dårlig på det ene øret.»

Svetlana Aleksijevitsj har skrevet boken Krigen har ikke noe kvinnelig ansikt, som nylig er kommet på norsk (Kagge Forlag).

Men var kvinnene ved fronten mer bløthjertede enn mennene? Marija Morozova forteller historien om det vakre, ensomme føllet som troppen støtte på midt i ingenmannsland, etter tre dager uten mat, fordi Den røde armés forsyningstjeneste sviktet. Soldatene drømte om suppe, men bare skarpskytteren kunne nå dyret.«Jeg rakk ikke å tenke, av gammel vane siktet jeg og skjøt. Folungen knakk sammen i bena og veltet overende. Jeg syntes den vrinsket med syltynn stemme. Hvorfor hadde jeg gjort dette? En så vakker fole ...», forteller kvinnen som med iver og glød hadde drept 75 tyskere.

Hva drev dem?

Bløtheten gjaldt ikke for fienden. En jente som het Masjenka Sungurova, var innrullert i sambandsregimentet til den 65. armé ved Kursk, der 80 prosent var kvinner. En dag divisjonssjefen kom på besøk, sto hun frem:

Aftenposten HISTORIE

«Kamerat general, menig Sungurova ber om å bli fritatt for tjeneste i sambandet og beordret til et sted hvor de skyter».Hva var det som drev dem, og hvorfor var det så mange av de unge jentene som bestemte seg for å gripe til våpen på lik linje med mennene? Skyte, minelegge, sprenge, bombe, drepe?

Svetlana Aleksijevitsj stiller det samme spørsmålet i denne boken som Russlands store nasjonaldikter Aleksandr Pusjkin gjorde på 1800-tallet. Han publiserte beretningen til frøken Nadezjda Durova fra Napoleonskrigene, og han mente den unge dame av god familie hadde «fornektet sitt kjønn, påtatt seg oppgaver som skremmer også menn, og møtte opp på slagmarken – og for noen slag!»

Spørsmålene må bli hengende i luften. Aleksijevitsj lar kvinnesoldatenes historier tale for seg. Enkelte europeiske anmeldere mener hun har skrevet seg inn i den store, stolte russiske fortellertradisjon, der Aleksandr Solzjenitsyn troner fremst.

Denne saken ble først publisert i magasinet Aftenposten Historie, utgave nummer 2.