- Hitler var mye mer aktiv enn tidligere antatt

Adolf Hitler var mye mer aktiv og blandet seg inn i alt mulig. Også detaljer i jødeutryddelsen skulle han godkjenne personlig, skriver historikeren Peter Longerich i den nye biografien «Hitler» som utgis i Tyskland mandag.

tab09ced_doc6n1e794t3ipn1ldb7yi.jpg

Mens flere av de tidligere omfangsrike biografier om Adolf Hitler har beskrevet nazi-diktatoren som mer tilbaketrukket og fjern fra hverdagslivet, tegner Peter Longerich et bilde av Hitler som mye mer aktiv i utformingen av politikken.

— Ikke strukturer, men personen Hitler og hans gjerninger står i sentrum for min bok, sier Logerich i et intervju med nyhetsmagasinet Focus.

Han fremsetter også flere teser:

Tese 1: Nederlaget i 1. verdenskrig gjorde Hitler til fanatisk antisemitt.

Mens andre historikere har gått ut fra at Hitler allerede før første verdenskrig hadde et stort hat til jødene, mener Longerich at Hitlers jødehat først utviklet seg til å bli fanatisk i mellomkrigstiden.

Tese 2: Hitler sørget selv for å komme i maktposisjon.

Forfatteren Longerich mener at Hitler systematisk og planmessig sørget for å komme i maktposisjon, riktignok godt hjulpet av Tysklands nederlag i 1. verdenskrig, misnøyen i det tyske folk, store politiske motsetninger, økonomisk krise og arbeidsledighet. Mens andre historikere har skrevet at Hitler ble rikskansler nærmest ved å bli løftet opp, mener Longerich at Hitler brukte partiet NDSAP og formet det slik at han selv skulle komme i maktposisjon.

Tese 3: Hitler blandet seg mye sterkere inn i nazipolitikken - mye sterkere enn det som til nå har vært antatt.

Historikeren Longerich tegner bilde av en aktiv og rastløs politiker, som godt utnyttet den maktposisjon han hadde manøvrert seg inn i. - Hitler var i mye større omfang aktiv på de mest forskjellige områder, mye mer enn vi til nå har antatt, sier Longerich. Han nevner utenrikspolitikk, den praktiske krigføring, terror og massemord, kirkepolitikk, kulturpolitikk og tyskernes hverdagsliv.

Historikeren Peter Longerich.

Som eksempel nevner han gjennomføringen av Holocaust, massemordet på jødene. SS-sjefen Heinrich Himmler hadde egentlig ansvaret, men han måtte stadig spørre Hitler om de mange og grusomme tiltakene som ble gjennomført. — Det måtte han gjøre også når det dreide seg om detaljer, sier Longerich.

Tese 4: Hitlers makt var mer basert på makt enn på støtte.

Mens andre historikere har gitt hele det tyske folk mye ansvaret for at nazistene kunne få så stor makt, starte den annen verdenskrig og spre terror og vold over Europa og andre deler av verden, ser Longerich det noe annerledes. Han mener at Hitler og hans nærmeste med omfattende vold, terror og overvåking festet grepet på befolkningen. Han er enig i at Hitler hadde utstråling og gjennom propaganda og populære tiltak ble populær blant mange. Han mener likevel at det er feil å si at Hitler ledet et diktatur som fikk bred støtte av folket.

— Bildet av et samfunn som lovet diktatoren troskap, og at diktatoren bare satte folkes vilje ut i livet, er et produkt av den nasjonalsosialistiske propaganda, mener historikeren.

Tese 5: Hitlers gjerninger gjenspeilte tydelig hans personlighet.

Historikeren mener Hitlers personlighet egner seg bedre for et psykiatrisk studie. - Likevel kan hans personlighet bidra til å forstå Hitlers handlinger bedre, mener Longerich. Han viser til at dagens politikere har en rekke systemer og begrensninger å ta hensyn til – hensyn som Hitler ikke trengte å ta.

— Derfor speiles hans personlighet mye bedre i det han faktisk gjorde, sier Longerich.

Han viser til at Hitler led av stormannsgalskap, han var ikke i stand til å akseptere nederlag, han var hevngjerrig og glemte ikke sine motstandere, tvert imot drepte eller uskadeliggjorde han dem.

I boken beskrives det også igjen hvordan Adolf Hitler ikke var i stand til å ha normale mellommenneskelige forhold og at han ikke kunne fungere i normale, sosiale omgangsformer.

Forfatteren av biografien «Hitler» har tidligere utgitt flere bøker om Nazi-Tyskland og flere av Hitlers nærmeste støttespillere. Han regnes som en av de fremste forskerne om nasjonalsosialismen.

Boken er på mer enn 1000 sider, og har allerede ført til debatt i Tyskland, fordi Hitler nå fremstilles på en annen måte enn i de bøkene som til nå har vært ansett som ledende.