Norge

Erkebispegårdens hemmeligheter

Den er ikke en gård, men et palass. Den inneholder skjulte bygningsdetaljer, landets første sentralfyringsanlegg og Nordens eldste kalkun!

Erkebispegårdens sørlige fasade med vesttårnet til Nidarosdomen rett bak. Høyre del av annen etasje rommer festsalen, mens erkebiskopens gemakker var på venstre side i samme etasje. Den rekonstruerte hovedtrappen fra slutten av 1960-årene, gjenskapt etter sikre bygningsspor, fører opp til festsalens inngangsdør. CATO GUHNFELDT

  • Cato Guhnfeldt

— At Erkebispegården fortsatt står i dag, er i seg selv et lite mirakel, sier forsker og arkeolog Øystein Ekroll ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.

— Den burde normalt ha blitt revet forlengst, men unngikk en slik skjebne fordi bygningen ble tatt i bruk som militæranlegg på 1700-tallet. Derfor er erkebispegården i dag et meget sjeldent bygningsanlegg, en «heldig overlevelse», det eneste av sitt slag som er bevart nord for Alpene, med unntak av palassene i Reims og Rouen i Frankrike. I Lund, Uppsala, York, Canterbury og Köln er de tilsvarende erkebiskopanleggene fra middelalderen forlengst revet, forteller han.

— Ikke alle besøkende er klar over at man faktisk har å gjøre med et palass konstruert etter middelalderens idealer, med en privat del kalt camera, en offisiell del med festhall kalt aula og til slutt en tredje del med et capella – kapell. Slottet i Oslo er bygget opp på samme måte. I tillegg er bygningen med sentralhallen den eldste verdslige steinbygningen i hele Norden. Fløyen med det opprinnelige kapellet er omtalt i kildene, men eksisterer ikke lenger.

Hovedtrappen er en rekonstruksjon

Særlig iøynefallende fra utsiden er dobbelttrappen på erkebispegårdens sørvegg, som ble benyttet når man skulle ta imot gjester. Den fremstår som gammel, men Øivind Lunde, tidligere direktør ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, forteller:

— Trappen på sørsiden av hallen er en rekonstruksjon fra slutten av 1960-årene. Heldigvis fant man sikre bygningsspor i det gamle murverket og under bakken som fortalte hvor trappeløpene hadde gått. I tillegg kunne man benytte bevarte, tilhuggede bygningsdetaljer i rekonstruksjonen.

Det var ikke mange store steintrapper i landet, så det å kunne gå opp en slik stor trapp, må nok ha vært en spesiell opplevelse

Derimot vet vi ikke så mye om hvordan trappen var utformet over selve trappeløpene. På begynnelsen av 1600-tallet, da Claus Daa var lensherre, ble sørveggen av hallen i annen etasje revet helt ned til gulvet, mens litt ble bevart mot gavlene.

Dagens enkle døråpning inn i salen er fra denne tiden. Den ledet inn i bygningen fra en lukket svalgang langs fasaden på sørsiden. Utseendet til middelalderens inngangsdør kjenner vi ikke. Men trolig var det en dekorert og representativ portal. Kanskje var også trappeløpene overbygget med tak, men spor av dette finnes ikke i dag.

— Det var ikke mange store steintrapper i landet, så det å kunne gå opp en slik stor trapp, må nok ha vært en spesiell opplevelse, sier Ekroll.

Faste regler for bygging og adkomst

Deretter gikk gjestene inn i den store festhallen. Hoved- eller sentralhallens beliggenhet i annen etasje var forøvrig lik det som var vanlig i andre palass av denne typen på Kontinentet, i motsetning til i England, hvor hallen alltid lå i første etasje.

Erkebispegårdens 200 kvadratmeter store festsal kvadratmeter slik den fremstår i dag. På vestveggen henger Håkon Gullvågs maleri av kong Harald V. Åpningen i hjørnet fører opp til de tidligere private gemakkene. Her holdt erkebiskopene gjestebud og store viktige møter i middelalderen. CATO GUHNFELDT

— I hallen hadde man i middelalderen organisert en bestemt tredeling av adkomstveier, forklarer Ekroll. - Gjestene kom inn midt på hallens langvegg i sør, erkebiskopen kom inn fra sin private del av bygget i vest, mens tjenerne kom inn fra høyre i øst, samme stedd som dagens besøkende.

Biskopen frøs ikke

I hallen tok biskopen sete midt på den nordlige langveggen. Og nettopp her kan han ha hatt sin egen lille hemmelighet. For mens gjestene vinterstid kunne fryse i den uisolerte steinhallen som er rundt 200 kvadratmeter stor, satt biskopen trolig lunt og varmt, takket være en sjakt som førte varmluft opp til en åpning i veggen rett bak ham.

Gjennom denne luken i nordveggen kan det i middelalderen ha kommet varmluft som biskopen nøt godt av vinterstid – mens de øvrige gjestene trolig frøs. CATO GUHNFELDT

— Erkebispegården var faktisk den første bygningen i landet med sentralfyr. Men vi er usikre på hvor i første etasje varmekilden for sentralhallen var, forteller Ekroll.

Gangbro til katedralen

Beveger man seg mot venstre i sentralhallen, ser man i hjørnet en liten trapp og en dør som fører opp til erkebispegårdens private del, dessuten en tydelig gjenmurt døråpning.

— Etter alt å dømme var det her en dør ut til en overbygget bro som førte over til katedralens vestfronttårn, forteller Ekroll. - Steinbroen, som trolig ble revet i middelalderen – skriftlige nedtegnelser fra 1500-tallet forteller at den da var borte – var en vanlig del av et slikt anlegg. En tilsvarende bro fantes mellom St. Hallvard-katedralen i Oslo og Oslo Ladegård, hvor biskopen bodde. Også på Hamar har man hatt en tilsvarende bro, mens det i Stavanger var en korridor på bakkenivå. Broen i Trondheim var erkebiskopens vanlige adkomstvei til katedralen. Men den var selvsagt også en mulig rømningsvei i ufredstider.

Skjøre kalkpussfresker

Boligdelen av erkebispegården består av to rom, hvorav det første man kommer inn i er et slags kontor. Det innerste, litt større rommet kalles i dag Regalierommet fordi kronregaliene ble oppbevart her på 1800-tallet.

— Regalierommet var i sin tid erkebiskopens, senere lensherrens, private rom, opplyser Ekroll. - Det er i dag det best bevarte rommet med dekorasjoner i akantusstil og øvrige dekorasjoner malt på tørr kalkpuss (al secco) i hele Norden. Det ble dekorert av Bjørn maler i 1616 på oppdrag fra lensherre Claus Daa. Da det var ferdig, fremsto det overdådig med sterke farger – takket være maling med svært kostbare pigmenter, hvorav noen kom så langveisfra som dagens Afghanistan. Regnskapet fra arbeidene eksisterer fortsatt i Riksarkivet i Oslo.

Modell av Nidarosdomen og erkebispegården på 1200-1300-tallet. Den viser blant annet gangbroen som den gang gikk mellom kirken og erkebispegården. CATO GUHNFELDT

Bjørn malers dekorasjoner med vinranker og enkelte jaktmotiv skjuler en ny liten «hemmelighet», den eldste fremstilling av en kalkun i Norden.— Her satt trolig lensherren med sine nærmeste venner og røkte og drakk, sier Ekroll. - Rommet ble senere brukt til å lagre våpen. Fordi dekorasjonene ble malt på tørr kalkpuss, er de i dag skjøre og løsner lett fra underlaget. De blir nå restaurert, så rommet igjen kan åpnes for publikum.

Arkeolog Gerhard Fischer hadde ansvaret for den arkeologiske undersøkelsen av erkebispegården i årene 1951–1971. Lunde, som var hans assistent midt på 1960-tallet, er nå i gang med å transkribere og digitalisere all dokumentasjon fra 20 års undersøkelser.

— Målet er at materialet skal bli lett tilgjengelig for fremtidige forskere. I tillegg planlegger jeg en ny bok om erkebispegårdens historie, forteller han.

Les også:

Skjelett var birkebeiner, her er historien om opprørsflokken

Er dette vinkjelleren i Oslos første rådhus?

Hånd i hånd gjennom 700 år

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Historie

Relevante artikler

  1. NORGE

    Slik kan du prøve deg som tungtvannshelt

  2. NORGE

    Slik gikk det da vi fulgte tungtvannsheltenes skispor

  3. NORGE

    Da Maud møtte Fram

  4. NORGE

    Koronatilpasset markering av 75-årsdagen for frigjøringen

  5. NORGE

    Fortsatt bitterhet i Vestfold: Allierte bomber jevnet tettsted med jorden – rett før freden

  6. NORGE

    Her sa de farvel til sine kjæreste