Norge

15-åringen klaget på vondt i bena. Fem dager senere lå han i respirator.

En akutt infeksjon, trolig kyssesyken, forandret livet til Hardanger-gutten Markus Opsahl-Engen fullstendig. Et nytt hjerte ble løsningen.

16 år gamle Markus Opsahl-Engens hjerte sviktet etter sommeren i fjor. Takket være et nytt hjerte er han nå tilbake på idrettslinjen på videregående skole, og kan trene volleyball sammen med vennene på skolen. Foto: Paul S. Amundsen

  • Tine Dommerud
    Tine Dommerud
    Journalist

En morgen i august i fjor ble Markus svimmel og uvel. Da han også fikk vondt i bena, ble han sendt til fastlegen av foreldrene. Der oppdaget legen en hissig infeksjon i kroppen, og han ble sendt til lokalsykehuset på Voss.

Til tross for infeksjonen var allmenntilstanden bra, og gutten skulle få reise hjem.

Men så fikk han et hjerteinfarkt og ble umiddelbart fløyet til Haukeland sykehus i Bergen med helikopter.

Der startet de med behandling mot infeksjonen, men Markus fikk hjertestans. Han ble fløyet til Rikshospitalet i Oslo og lagt i respirator, en lunge/hjertemaskin.

Hans eget hjerte fungerte ikke. I denne maskinen lå han i 59 døgn – uten å være i stand til å kommunisere.

Drøyt et år senere møter vi 16-åringen, som har startet på idrettslinjen. Et nytt hjerte, som ble operert inn i mars, ble redningen.

— Det er viktig at folk får et innblikk hva som kan skje ut av det blå. Med meg skjedde det "sånn pang". Men det kan virkelig gå bra, man må ikke fortvile selv om man opplever motgang.

Reservehjerte

Markus hadde akkurat begynt i tiende klasse og var et fotballtalent. Det var kun uker til han skulle trene med et nytt lag i Bergen da han ble rammet av infeksjonen.

Et annet foreldrepar var i dyp sorg over å ha mistet sin gutt eller jente. Midt i denne sorgen sa de ja til at vår sønn skulle få mulighet til å leve videre. Arne Opsahl-Engen.

Hverken legene eller foreldrene forsto hva de kjempet imot, hva som hadde rammet gutten. De forsto at det var en form for hjertesvikt, og at en hissig kyssesyke kunne være årsaken.

Etter nesten to måneder i respirator fikk han operert inn en liten pumpe i det ene hjertekammeret.

Via en ledning ned i magen, og med en batteripakke på utsiden, fungerte det på et vis, som et slags reservehjerte.

— Hans eget hjerte slo svakt, forteller faren Arne Opsahl-Engen.

I september i fjor forsto legene at Markus måtte få et nytt hjerte. I mellomtiden kjøpte de seg tid med den innopererte hjertepumpen.

Markus kviknet til, men fra å være en robust gutt på 70 kilo var han nå helt nede i 46 kilo. All muskulatur var forsvunnet, og de første dagene orket han ikke å holde sitt eget hode oppe.

Foran ham lå en lang opptreningsfase. Også språket måtte trenes opp.

- Den første tiden ble jeg kjørt rundt i en stol. Hjertepumpen hjalp. Målet vårt hele tiden var at jeg skulle få komme hjem til jul.

Og det første viktige målet ble nådd. 18. desember kom han hjem til familien.

Hjertepumpen fungerte bra frem til januar. Da oppsto det problemer med blodgjennomstrømmingen, og han ble lagt inn på Haukeland sykehus igjen.

Først pizza, så nytt hjerte

I midten av mars i år skulle Markus på en rutineundersøkelse ved Rikshospitalet. Faren var med. De tok seg god tid på Gardermoen og stoppet for å spise pizza. Hverken far eller sønn visste at legene i Oslo nesten i samme øyeblikk hadde fått inn et donorhjerte som matchet.

16-åringen var nær ved å dø og ble fraktet til Rikshospitalet i Oslo for å få operert inn en hjertepumpe. Foto: Privat

— Da vi kom frem til Rikshospitalet, syntes vi det var en del undersøkelser vi ikke kjente igjen. Da legene fant ut at Markus var klar for en transplantasjon, fikk vi beskjed.Klokken fem om natten startet operasjonen, som tok ni timer.

Moren rakk akkurat frem til sykesengen da Markus våknet. Etter at han forbløffet slo fast at han hørte hjertet dunke, kjente han for første gang på lenge at føttene hans var varme: Det nye hjertet sørget for blodgjennomstrømming til hele kroppen.

Markus tenker ikke så mye på at hjertet som dunker i ham nå, har holdt et annet menneske i live tidligere.

— Noen av vennene mine har spurt om det, og selvfølgelig er det litt rart. Men det er ikke slik at jeg tenker at jeg skylder noen noe.

300 pasienter på venteliste

Hege Lundin Kuhle, daglig leder i Stiftelsen Organdonasjon, forteller at Norge er av de beste landene i verden på dette området sett i forhold til folketallet.

— Norge har blant verdens korteste ventelister og ventetider når det gjelder transplantasjon av nytt organ. Bare i Sverige har de mye lengre ventelister og pasientene må vente lenger. Likevel står rundt 300 pasienter på venteliste for et nytt livreddende organ. Flere kunne ha vært reddet hvis flere sa ja til organdonasjon og hvis sykehusene hadde flere skolerte sykepleiere og leger fastslår Kuhle.

Markus og foreldrene vil dele historien fordi de tror på åpenhet, og fordi man vet så lite om fremtiden. Faren vet at andre foreldre vil oppleve det samme som oss.

Hverken legene eller foreldrene forsto hva de kjempet imot, hva som hadde rammet gutten. De forsto at det var en form for hjertesvikt, og at en hissig kyssesyke kunne være årsaken. Foto: Paul S. Amundsen

— Mens noen leser denne artikkelen, står andre i kø for å få organer. Kanskje denne artikkelen kan gi håp om at andre stiller seg i organdonasjon, sier Arne Opsahl-Engen.Faren er skoleprest. Noen ganger i den lange sykeperioden tenkte han at han selv ville forrette i begravelsen dersom sønnen skulle dø. Nå tenker han takknemlig på familien som sto ved en annen sykehusseng, i ferd med å miste sin kjære, og sa ja til å gi bort hjertet.

— Et annet foreldrepar var i dyp sorg over å ha mistet sin gutt eller jente. Midt i denne sorgen sa de ja til at vår sønn skulle få mulighet til å leve videre. Vi har ofte tenkt på hvordan de har det. Vi vet hvordan det er å stå ved en sykeseng til et alvorlig sykt barn, og det er vanskelig å uttrykke stor nok takk.

I dag går Markus på idrettslinjen i første klasse på Framnes videregående skole i Hardanger. Fotballen er byttet ut med volleyball. Han trener mellom åtte og ti timer i uken og er mye sammen med venner.

- Vennene mine glemmer det ikke så lett, de var så redde. De ser at jeg er kommet meg. Den ene kompisen min, som jeg trener med, sa: «Du skulle egentlig ikke greid dette her».

Les også

  1. Donormangelen blir stadig større

  2. Stort behov for barnehjerter

  3. Organdonorer tar samfunnsansvar