Egentlig har jeg sluttet. Men nå må jeg ha en røyk, altså.

Leder i LLH, Bård Nylund, står i et portrom utenfor homoorganisasjonens lokaler i Tollbugata i Oslo. Han har nettopp sittet innesperret i en fengselscelle med forbrytelsen: ”Jeg er homofil” skrevet på vinduet. Soningen varte bare en halvtime, foregikk på Egertorget og var en del av en Amnesty-aksjon. Likevel ble fangen dypt berørt.— Å sitte innesperret for å være den du er må være den ultimate følelsen av maktesløshet. Du kommer jo aldri unna deg selv, sier han og sneiper røyken lett skyldbetynget.

Bård Nylund vet hva han snakker om. Han prøvde så intenst å komme unna seg selv at det holdt på å ødelegge livet hans. Det skal han snart fortelle mer om enn han hadde tenkt.

Først viser han vei til kontoret sitt, forbi regnbueflagg, brosjyrer om transpersoner, BDSM og fetisj, Bamseklubben og Late bloomers (lesbiske som kommer ut sent i livet). Det er mange som skal ivaretas i foreningen med det håpløse navnet LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. På landsmøtet denne helgen blir det heftig debatt om nytt navn. Og null debatt om gjenvalg av leder Nylund for to nye år.

Inne på det romslige kontoret prøver lederen å rydde unna et par plastposer og noen papirhauger før han løfter opp en porselenstallerken med bilde av kronprinsesse Märtha fra berget på pulten.

— Den skal opp her, den er for stygg for veggen hjemme, sier han.

For å illustrere poenget rekker han frem mobilen der samme Märtha og hennes tre barn smiler dannet fra gullkantet porselen. Staselig

Disse kongetallerknene er fine nok for stueveggen hjemme.

nok for stueveggen hjemme på Sofienberg.

— I går kjøpte jeg Olav på nettauksjon, gliser han. Men må presses litt for å røpe prisen.

— Ok, da … 2000 kroner.

Synlig vinter

"Skeiv Gjerstad-kjendis" var tittelen i Aust Agder Blad, da avisen i februar kunne fortelle at ”Gjerstadgutten er nesten mer på TV om dagen enn selveste statsministeren”. Kanskje en mild, lokalpatriotisk overdrivelse. Men mange har utvilsomt merket seg den røslige sørlendingen når han de siste månedene har snakket om OL og russisk homohets, lovforbud mot homofili i Uganda, oppfordret fotballandslaget til å spille i regnbuefarger i De forente arabiske emirater – og sist – hoderystende konstatert at norske homofile stadig ikke skal få gifte seg i kirken.Selv blir han fortsatt overveldet over at han i det hele tatt blir lyttet til. At han kan sitte i møter med statsministeren og bli regnet som en jevnbyrdig.

— Lille meg fra Gjerstad, liksom.

Han himler med øynene.

— Det skulle jeg visst da jeg var 15 år og bar på en hemmelighet så umulig at jeg ikke kunne leve med den. At det var akkurat den som skulle gi meg disse mulighetene.

Annerledes gutt

Lille Bård fra Gjerstad fornemmet tidlig at han var annerledes. Ikke fordi han kom fra et arbeiderklassehjem – det gjorde alle. Men i barnehagen kledde han seg ut i kjoler. På karneval var han prinsesse. Han elsket å ordne det lange håret til en tante. Hoppet strikk i skolegården. Og han fortalte ingen at han lekte med barbiehuset til nabojenta. Han ante at det var for mye.

Da puberteten slo inn uvanlig tidlig, var det ingen tvil om hvilket kjønn han ble tiltrukket av. Og ingen tvil om at han måtte holde oppdagelsen for seg selv.

Det deilige og det forbudte frontkolliderte. Samvittigheten plaget ham kontinuerlig. Løsningen ble et altoppslukende dobbeltliv. På familiens felles PC, i konstant frykt for å bli avslørt, fant han veien inn i homoverdenen på nettet. Og på mopeden sin fant han etter hvert veien til menn han hadde sex med i dypeste hemmelighet.

— Jeg skjønte at det var en annen verden der ute. Men den var ikke for meg.

Å kjempe for retten til å være seg selv var han altså ikke klar for. Men den bråmodne gutten tok gjerne andre fighter. For eksempel da han fikk høre hjemme at han skulle holde seg unna barna til visse familier i bygda. Han svarte med å være ekstra mye sammen

Tilsynelatende lykkelig konfirmant - som brukte alt for mye krefter på å skjule sin legning.

med akkurat dem.

— Det provoserte meg så grenseløst. At mine jevnaldrende skulle være dårligere på grunn av at familiene liksom ikke var bra nok. Jeg diskuterte det masse med foreldrene mine. Hvorfor noen i samfunnet ble sett på som mindre verd.

Mangt slag

I dag ser han det som en gave at han har en vennekrets som inkluderer folk som ikke har kommet så lett til det: Hivpositive, mennesker som er utstøtt fra egen familie, transpersoner som har sprengt grensene for kjønnsuttrykk, sexarbeidere.

— Jeg kommer fra et sted der det ikke tok seg ut å tørke klær på en søndag. Og klesvasken skulle henges opp etter størrelse.

Han tegner stadig mindre plagg med hendene på en imaginær klessnor.

— Jeg setter pris på en klessnor med ordentlig oppheng, altså. Men jeg blir stadig mindre opptatt av å være som alle andre. Vil skrelle bort alt pisset.

Han var pent nødt til å skrelle bort mye "piss" da han som student jobbet to år på et hospits for rusmisbrukere. Til sin store overraskelse møtte han flere fra ressurssterke hjem. Mennesker som ikke hadde klart å oppfylle forventningene fra eget miljø.

— Jeg kunne kjenne meg veldig igjen, sier Nylund. Og blir taus.

Paranoia

Hittil har han pratet uavbrutt. Nå gnir han seg i øynene. Nøler.

— Skal jeg snakke om dette, da, spør han seg selv. Svaret kommer i form av fortellingen om året etter videregående.

På utsiden skinte fasaden. Han var aktiv i AUF, satt i kommunestyret og jobbet som sivilarbeider hjemme i Gjerstad. På innsiden var følelseskaoset og annerledesheten totalt uutholdelig. Det virket forlokkende å søke mot andre som også sto utenfor. Han brukte stadig mer tid sammen med folk som ruset seg på narkotika.

— Å være synlig annerledes var forlokkende. Bare ikke homo, sier han.

Han brukte hasj, prøvde amfetamin og kokain. Hadde «trykket på play», som han selv sier det. Men i tillegg til friheten rusen ga ham, ble han totalt paranoid av cannabis. Trodde folk kunne se tvers gjennom ham. At personligheten lå utenpå og ble avslørt.

— Inni meg var jeg livredd. Utenpå fremsto jeg stadig som vellykket, sier han.

I dag tenker han at rene tilfeldigheter avgjør hvem som ender som avhengig.

— Det er så lett å si at rusavhengige kan takke seg selv. Men ofte skyldes det noe i livet som oppleves helt uoverkommelig.

- Hvorfor klarte du å finne stoppknappen?

— Fordi jeg har noe i meg som sa: Nå holder det. Et snev av fornuft innerst inne.

Han fingrer med en forlengst tom kaffekopp.

— Jeg forteller dette fordi det ikke er noe å skamme seg over. Det gjør meg ikke til et dårligere menneske. Jeg har bare noen erfaringer som gjør meg til den jeg er.

Jordskjelv

Bård Nylund har mange erfaringer som har gjort ham til den han er. For eksempel hadde han kvinnelig samboer et år – og tenkte faktisk at det kunne være en løsning for livet. Så, 21 år gammel, flyttet han til Kristiansand og begynt på sykepleierskolen.

Der ble han for aller første gang rammet av et jordskjelv han skjønte het forelskelse. Midt i rystelsen begrep han omsider at det ikke var noe alternativ å forbli i skapet. Men samtalen med foreldrene ble stadig utsatt. Ryktene begynte å gå i bygda. En venninne av moren ringte og ga ham kniven på strupen.

— Så feiget jeg ut. Spurte om ikke hun kunne si det for meg og be mamma ringe etterpå.

- Hva var du egentlig så redd for?

— At jeg ikke visste hva som kunne komme. Selv jeg som hadde så bra foreldre.

Nylund rister litt på hodet over sitt yngre jeg.

Da moren ringte tilbake, ble det ikke sagt så mye, annet enn at hun skjønte at han hadde grudd seg, og at det viktigste var at han hadde det bra.

Og bra fikk han det. Etter et år i Kristiansand tok han pause fra studiene, flyttet i kollektiv i Oslo og kastet seg ut i alt han hadde lengtet etter.

En junidag i 2003 lå han på gresset ved Akershus festning sammen med sine nye homovenner. For aller første gang hadde han opplevd sommerflørt. Forelskelse. Frihet. Tilhørighet. Ingenting som måtte skjules. Han så opp på den blå himmelen og tenkte:

— Kan livet virkelig være sånn?

Grisebanket

Ja. Sånn kan livet være. Men Bård Nylund vet litt for godt at det ikke bare er sånn. Ellers hadde han neppe engasjert seg i homopolitikk.

En julikveld i 2006 gikk han hånd i hånd med en mann utenfor Nationaltheatret. To unge menn kom opp til dem og spurte om de var homo. Da svaret var ja, ble han slått rett ned.Hver gang han har vist seg på TV, skyller kloakken av avsky inn over ham i form av anonyme telefoner, SMS'er og brev med snirklete bestemorsskrift. Alle for å fortelle hvor pervers, syk og ekkel han er.

Han vil ikke overdramatisere, men er likevel glad han har en egen kontaktperson i politiet han kan henvende seg til når som helst.

— Hvorfor utsetter du deg for dette?

— Det er egentlig verst for foreldrene mine, de har jo ikke bedt om det, sier han og innrømmer at også han, etter en lang dag der han har snakket om alvorlige saker, kan få nok.

— Men kanskje er det bra at folk får ventilere litt. Jeg håper bare bestemoren ikke har et barnebarn som er homo, sier han og gleder seg heller over det engasjementet som eksploderte rundt OL. Da nye medlemmer strømmet på og folk skrek etter LLHs røde aksjons-T-skjorter.

— Det forteller meg at de som sporer opp nummeret mitt for å kalle meg en gris, ikke er representative for noe som helst.

Han er mer bekymret for dem som sporer opp nummeret hans fordi de tror det er noe galt med dem. Som vil ta livet sitt. Som har levd årevis i skapet. Asylsøkere som frykter for livet.

— Jeg fortalte en brasiliansk journalist at homofile i Norge har rett på fødselspenger. Da lurte han på om LLH trengs.

- Gjør dere det?

— Våre problemer er jo marginale. Men alt er relativt. Det er like jævlig å være fattig i Norge selv om folk er fattigere andre steder. Dessuten jobber vi mye internasjonalt.

A4-liv

Ett forholdsvis marginalt problem i homomiljøet er at mange mener at trangen til barn, Volvo og vofse er i ferd med å fortrenge både mangfold og annerledeshet.

Sjefshomoen selv har også et rimelig streit liv som borettslagsformann i OBOS-leilighet, med hyppige ferier på Gran Canaria – riktignok i homohovedstaden Playa del Inglés. Dessuten har han sett TV-serien Matador 20 ganger. Det syns han er litt skeivt.

- Og du drar jo på spaferie med venninnegjengen?

— Hvilken av dem? spør han kokett. 33-åringen kan nemlig skryte av å være fullverdig medlem av hele to sørlandske jentegjenger der han er desidert yngst.

Så har han altså tapetsert stuen med kongelige tallerkener. Mens dronning Elisabeth står i vinduet og vinker.

— Monarkiet i seg selv er ikke så viktig. Det er mer en kult-greie for homser, litt i samme løype som Grand Prix, prismekroner og store lysestaker. Hva det egentlig handler om, burde noen forske på, sier han.

Bård Nyklund bil at homoparaden skal være mer, ikke mindre outrert. Her fra 2012.
Løchen, Per

Kanskje burde det også forskes på hangen til å iføre seg løspupper, tung sminke og trange kjoler, eventuelt kle av seg, for så å danse til pumpende disco i gatene under Skeive dager rundt Sankthans hvert år. Nylund er nesten lei seg for at det er blitt for lite av det outrerte.— Vi trenger at noen fucker opp kjønnsrollene litt i vårt miljø. Paraden kan jo ikke bestå av 1000 plakater med ”Homofile autoriserte regnskapsføreres forening”.

- Så du synes det blir for streit?

— Hm… Mye av det homokulturelle handler jo om at mange har gått gjennom vanskelige ting som de gir et kunstnerisk uttrykk. Samtidig er målet at de skal slippe å gå gjennom det vanskelige først.

Lett tilgang

På veggen ved kontorpulten har Nylund teipet opp et postkort med kronprinsesse Mary ved siden av brev fra Jens Stoltenberg, Inga Marte Thorkildsen – og den nye homoministeren Solveig Horne. Da hun kom ut på slottsplassen i høst, sørget den tidligere lederen i

Selfie med den nyutnevnte likestillings- og diskrimineringsminister Solveig Horne (Frp) på slottsplassen i oktober i fjor.
Privat

Aps homonettverk for å plante tidenes største homoflagg i hendene på henne.

— Du har vært godt vant med tilgang til makten?

— Jeg kjente jo en del folk i apparatet. Kunne språket og kulturen. Det er annerledes nå, sier han, og tilføyer raskt:

— Men vi mener Solveig Horne skal bedømmes på det hun leverer, ikke gamle twittermeldinger.

- Dommen så langt?

— Hun hadde gode perspektiver på levekårsmeldingen som kom i høst. Men homosak er nok ikke det hun er mest interessert i.

- Men det er jo du! Er du klar hvis Jonas trenger en statssekretær etter neste valg?

— Eh… Hvis jeg skal være helt ærlig… så kan jeg føle meg veldig liten og usikker på hva jeg egentlig kan. Men jeg mener jeg har mer å bidra med i denne jobben. At jeg kan være en god talsperson for sakene vi jobber med. Og det er fint å få være en del av noe som er større enn meg selv.

Bårds vår

Nylund ser på klokken. Han har en date. Med en personlig trener på SATS. Tidligere har han vært gjennom utallige skippertak, med røykeslutt, dietter, hardtrening – og full sprekk. Denne gangen har han trent jevnt og rolig ganske lenge.

— Jeg har innsett at jeg trenger litt sosial kontroll. Trener jeg på egen hånd, går jeg litt fort i stedet for å jogge.

Så vil han si en ting til før han stikker.

— Denne våren har vært annerledes. Det har skjedd noe med meg. Jeg slapper liksom mer av. Er blitt tryggere, rett og slett.

Han smiler.

— Jeg skulle jo veid 10 kilo mindre, sett bedre ut. Men jeg er ikke så opptatt av at alle skal like meg lenger.

Bård Nylund er klar for gjenvalg.