Utvalg: Norges ledelse manglet kunnskap da de sendte fly for å bombe mål i Libya
Norske politikere kjente ikke situasjonen i Libya godt nok da de vedtok å bombe landet i 2011, mener utvalget som har gjennomgått militæroperasjonen. De peker også på at statsministeren og Forsvarsdepartentet hadde ulike oppfatninger om hvorvidt Norge var i krig.
Torsdag klokken 10.30 begynte granskerne bak rapporten om Libya-oppdraget, der norske F-16-fly deltok i 2011, å beskrive hva de har avdekket.
Den internasjonale intervensjonen førte til at Libyas leder Gaddafi ble styrtet og senere drept. Landet har senere vært preget av kaos.
Libya-rapporten ble lagt frem i Ridehuset på Akershus festning.
Utvalget ledet av tidligere utenriksminister Jan Petersen (H) har i et knapt år gransket det som skjedde i Norge forut for NATO-oppdraget vi deltok i, og hvordan selve oppdraget ble utført.
Rapporten er på 260 sider, vedlegg inkludert.
Mener det var riktig å delta
Aftenposten var blant mediene som fikk se rapporten rett før presentasjonen startet. Rapporten ble så lagt ut for offentligheten rett før Jan Petersen begynte på sin innledning, der han blant annet understreket at utvalget «ikke var en granskingskommisjon».
Rapporten fremstår umiddelbart uten sterk kritikk av den norske beslutningsprosessen, og med sterk ros til den militære gjennomføringen.
– Personellet gjennomførte oppdraget med presisjon, profesjonalitet og stor grad av ansvarsfølelse, sa Petersen.
Utvalget mener det var riktig av Norge å delta i operasjonen, gitt kunnskapen regjeringen hadde i 2011. Det bekrefter utvalgsmedlem Gjert Lage Dyndal overfor Aftenposten.
– Det var riktig å være med ut fra den situasjonsforståelsen man hadde, sier Dyndal.
Utvalgsleder Jan Petersen holder derimot overfor Aftenposten fast ved at utvalget ikke har vurdert regjeringens skjønn i 2011; om beslutningen var klok eller uklok, god eller dårlig.
– Om det var smart av regjeringen å ta denne beslutningen eller ikke smart, var ikke en del av mandatet, sier han.
– Ingen granskningsrapport
Dette er en rapport med tanke på læring, det er slik sett ikke en granskningsrapport, sa Petersen da han innledet om utvalgets arbeid.
Utvalgsmedlem Christoffer Conrad Eriksen sier at det ikke er noen ting som tyder på at norske kampfly gikk «ut over det som var nødvendig» i sin bombing.
Han var likevel klar på at det burde vært en større debatt, også offentlig, i forbindelse med operasjonen.
Her er noen hovedkonklusjoner:
Forsvarsdepartemetet og statsministeren uenige om Norge var i krig
Her refereres det fra Stoltenbergs redegjørelse og den påfølgende debatten i Stortinget 29. mars 2011.
– Norge er i folkerettslig forstand ikke i krig. Hadde vi vært det, hadde blant annet norske soldater vært legitime mål. Det er de ikke, sa Stoltenberg da.
Utvalget påpeker at det står «i kontrast» til et skriv som Forsvarsdepartementet hadde oversendt Forsvarsstaben fem dager tidligere om de folkerettslige rammebetingelsene for norske styrker i Libya.
Den politiske prosessen:
«De norske myndighetene hadde i liten grad en egen, selvstendig forståelse av situasjonen i Libya» før beslutningen om å delta i Libya-operasjonen ble tatt i 23. mars 2011.
Det hersket underveis også usikkerhet om hvordan man skulle komme seg ut av oppdraget.
Da beslutningen ble tatt hadde man bare én konkret målsetting: Støtte FN-resolusjonen om intervensjon i Libya.
Utover de sentrale aktører oppsto det usikkerhet om regjeringen våren 2011 hadde opptrådt konstitusjonelt riktig i forholdet til Stortinget.
Norge fikk ingen skriftlig begrunnelse av FN for resolusjonen som ble vedtatt, før norske kampfly ble sendt sydover.
Både FN, NATO og våre nærmeste allierte mente at militær maktbruk var nødvendig.
Det folkerettslige grunnlaget var på plass, mener utvalget.
Ved å delta fikk Norge bedre informasjon om hvordan operasjonen forløp enn øvrige land. Likevel manglet Norge god nok egenkompetanse i kommandoapparatet som styrte operasjonen.
«Et særlig utfordrende aspekt ved Libya-konflikten var pulverisering av eierskap og ansvar for konsekvensene av intervensjonen, som enten helt eller delvis, førte til Gadaffi-regimets fall.»
Det forelå støtte fra regionale aktører, herunder Den arabiske liga.
Et norsk bidrag hadde støtte fra samtlige partier på Stortinget.
Beslutningen ble tatt raskt, men det er også viktig å evne å treffe beslutninger og å handle raskt.
«Gjennom den militære innsatsen viste Norge vilje og evne til å gjennomføre FNs vedtak og til å støtte NATO-samarbeidet.»
Måten militæret gjennomførte operasjonen
På norsk side vurderte regjeringen og Stortinget at den militære gjennomføringen var vellykket.
Den norske kontrollen over egne styrkers aktivitet under operasjonen var god.
Utvalget har gjennomgående oppfattet at det norske styrkebidraget og personellet har gjennomført sine oppdrag profesjonelt og med stor grad av ansvarsfølelse.
Men både Forsvarsstaben og Forsvarets operative hovedkvarter, som hadde god oversikt, burde ha videreformidlet og presisert grunnleggende rammer bedre til politisk side.
«Utvalget har merket seg at det ser ut til å foreligge en noe forskjellig situasjonsforståelse på det politiske nivået, i forsvarsledelsen og særlig blant personellet som tjenestegjorde.»
Men politisk og militær ledelse forsto operasjonens karakter, foreliggende risiko og mulige utfall.
- Underveis i bombingen intervjuet Aftenposten en av de norske pilotene: «Man gjør seg sine tanker selvfølgelig, men jeg er overbevist om at jeg gjør det rette, ellers ville jeg ikke gjort det jeg gjør i dag.»
Svakhet ved Grunnloven
Ifølge Libya-rapporten dokumenterer Libya-oppdraget igjen svakheter ved Grunnloven knyttet til deltagelse i internasjonale operasjoner.
«Grunnlovens bør gi klarere uttrykk for gjeldende rett når det gjelder hvilke internasjonale operasjoner norske styrker kan brukes til, og når og hvordan Stortinget skal involveres,» heter det i rapporten.
Fra «nøye planlagt» til «bombing der og da»
Underveis i bombingen fremholdt NATO, Forsvaret og Forsvarsdepartementet at oppdragene ble nøye vurdert på forhånd, og at pilotene i siste instans kunne la være å trykket på utløserknappen.
I NRK Brennpunkt-programmet «De gode bombene» fra 2013 fortelles en helt annen historie fra pilotene.
Her het det at 75 prosent av bombetoktene over Libya var såkalte SCAR-oppdrag (Strike Coordination and Reconnaissance). Det vil si at det var opp til piloten selv å finne egnede bombemål fra cockpiten i F16-flyet.
«Norske fly stanset Gadafis angrep på sivilbefolkning»
Lenge ble det hevdet at Libya-operasjonen var en av de mest vellykkede intervensjonene fra et internasjonale samfunnets side i et land der befolkningen trues av overgrep fra egne myndigheter.
I juni 2011 hevdet daværende forsvarsminister Grete Faremo (Ap) overfor norsk presse at «Norske F-16-fly nettopp hadde bombet Gadafis styrker idet de angrep eller forberedte angrep på sivilbefolkning».
Aftenposten spurte om dette står ved lag i dag.
– Vi har ikke kjennskap til annet enn at opplysningene som ble gitt underveis var korrekte, svarte Petersen.
